Karl Backlund driver reiseklubb for USAs én prosent rikeste

– Først litt oppvekst og sånn, deretter hvordan jeg har kommet meg hit jeg er i dag – også snakker vi om businessen, sier Karl Backlund.

– Er du blitt intervjuet mye?

– Nei, hvordan det?

Den 30 år gamle nordlendingen leder den svært eksklusive reiseklubben Marchay, hvor verdens rikeste forretningsfolk utveksler private storbytips. Backlund tilbyr toppsjefer med minst 220.000 kroner i årlig reise­budsjett kunnskap, kultur og mer valuta for pengene.

Han flytter sakte på en blond lugg. Forventningsfylt rykker han et hakk nærmere kåljuicen sin i lobbyen i førsteetasje av en skyskraper som ligner en isbre som skyter opp fra Manhattans asfalt. Luksushotellet på 57th Street er blitt en av Backlunds 250 nye «partnerskapsallianser» innenfor reiseindustrien. Et hotell han ville kalt «en bra ferskvare».

– Du tar regien?

– Det har vel litt med personligheten min å gjøre, sier Backlund og flekker tenner.

FIN FORENING

Backlund bor i New York hvor han har seks ansatte, alle eldre enn ham. Marchay har nettopp hentet 18 millioner kroner fra private investorgrupper. New York Times kalte det knapt to år gamle selskapet «En reise­service for Amerikas én prosent». Blant de 300 amerikanske og europeiske medlemmene finnes, ifølge­ Backlund, en av president Obamas event-planleggere, ekssjefen for et av USAs største motemerker, en gjenganger på Oscar-utdelingene, profiler fra finansbransjen samt to sjefer for «et av verdens mest hippe franske motemerker». Alle må gjennom intervju for å bli medlem, samt betale 18.000 kroner i inngangspenger.

– Vi snakker ikke om afternoon tea-klientellet på Ritz her, altså. Dette er ikke de såkalte «aspirational life­style-folkene», som kjøper Gucci eller Louis Vuitton for merkets­ skyld, omgir seg med trendting og putter alt på Instagram. Våre kunder er profesjonelle, sofistikerte­ firma­eiere som er over den kneika. Kanskje har de stiftet­ familie og er langt mindre opptatt av slik show-off.

– Etter møtene vil de heller sjekke ut en unik, nyåpnet­ restaurant som har fått omtale i Monocle eller Wall­paper. Om de reiser til Hong Kong, vil de finne det ­femdollars dim sum-hullet-i-veggen med én Michelin-stjerne, eller besøke en hipsterkokk fra Tokyo … slike ting.

Backund leter ikke i toppetasjene på Fortune 500-selskapene, der skal altfor mye godkjennes før mellomledere eller eiere skal på tur. Backlunds idealklient bestemmer alt selv, driver et større familieselskap, er gründer, i moteindustrien, har et utall reisedøgn og selvfølgelig – er stinnrik; «vi har noen billionærer i klubben også faktisk … billionær på norsk, altså».

– Kjenner du på klasseforskjellen når du snakker med dem?

– Ikke sånn egentlig, men jeg kommer jo fra en helt annen verden og var helt blank på å føre samtaler med denne gjengen i begynnelsen. Trikset er å tenke at man ikke skal selge dem noe og aldri beklage seg eller ha en underdanig tone. Det artige er at desto høyere opp i et firma­ du kommuniserer, jo mer uformell blir sjargongen.

DEN SKJULTE PRISLISTEN

Året Karl Backlund ble født, i Mosjøen 1985, opprettet foreldrene, en pilot og en P2-journalist, et lite lokalt helikopterfirma som fikk kunder som Forsvaret, elkraftselskaper og viltnevndene­ på elgtelling. Backlund kaller dem en entreprenør­familie. Storesøsteren var flyvertinne for Emirates og bodde i Dubai. Postkortene hun sendte hjem på 90-tallet,­ med bilder av glitrende hoteller, gjorde inntrykk på familiens yngste. Hoteller fascinerte, til og med på familieferie til svenske skitavernaer i Lappland.

– På Hemavan var det buffet, kabel-tv og lange korridorer, ting jeg ikke hadde hjemme. Det var trivelig og spennende på en gang. Jeg la tidlig merke til det spesielle systemet som ble skapt rundt oss, for at fremmede folk vegg i vegg skulle være komfortable. Jeg ville observere innsiden av denne boblen, ha mulighet til å åpne alle dører, sier han.

Da Backlund ble gammel nok til å reise alene ble han dreven i å grave frem elleville hotelltilbud på nett. Ifølge­ ham var det i 2004 fortsatt mulig å få en hinsides deal på smale søkemotorer etter at du tilfeldigvis dyppet inn i «den hemmelige prislisten».

– Hoteller og flyselskaper opererer med to pris­lister, en offentlig og en mer firmavennlig, men i dag er den billigste utilgjengelig for de fleste fordi alle tilbuds­motorene online er strengt regulert for å unngå priskrig. Men fordi Marchay er en lukket privat gruppe kan luksushotellene åpne disse prislistene for oss, slik at en 1000 dollar suite bare koster 600 dollar. Dette er hotellsjefene villige til å gjøre, fordi de liker å ha våre suksessrike klienter gående i gangene. Det handler om tastemaker-effekten og word of mouth. Og fordi de neste år kanskje bestiller 200 konferanserom akkurat der.

– De med mest penger får billigst overnatting?

– He-he, stemmer. Men jeg husker jeg bodde på Shangri-La i Singapore som 20-åring, på deres «valley wing». Når jeg tenker tilbake på det nå, var jo alt ekstremt blærete. Der satt jeg, alene blant fiffen med nyinnkjøpte finklær, mellom fri flyt av champagne,­ butlere og harpe­musikk. Altså, jeg bor gjerne i en stråhytte uten air­condition på en strand, det går helt fint, det interessante er psykologien som spiller inn i luksussegmentet.

– På hvilken måte?

– Den voksende rikdommen blant enkelte i verden de siste tiårene, har økt etterspørselen etter en hotellopplevelse på superluksusnivået. Og romprisene har økt veldig. Men nesten 10.000 kroner for én natt? Kom igjen! Uansett hvor mye penger du har, får du ikke en veldig god smak i munnen når du sjekker inn klokken­ 22.00, sover, tar et frokostmøte og sjekker ut klokken­ 11.00, bare for å trekke 10.000 kroner fra det svarte kortet,­ sier Backlund.

– Til og med milliardærer vil kjenne på denne bitterheten?

– Til og med dem. Rike forretningsfolk ønsker ikke å betale for mye for en vare. Noen vil si de blir lurt av luksushotellene, men å føle service-X-faktoren på kroppen er noe for seg selv. Jeg snakker om deilig parfymelukt på badet, en varm morgenkåpe eller et champagneglass på huset mens du jobber ved pc-en i lobbyen.

Off the beaten track

Etter Handelshøyskolen i Bergen var luksus og finans de to elementene Backlund la vekt på da han fullførte sin MBA på Essec Business School i Paris. Men det var ikke enkelt å være ferdigutdannet og lysten på økonomijobb i 2012. I London var det ansettelsesstopp, og en kontorstol hos ­McKinsey eller en investeringsbank («som de fleste nordmenn i min bransje synes er drømmejobben») lokket heller ikke. Da Backlund traff den amerikanske investoren Jon Ein i Paris, som hadde en like stor lidenskap for kofferter og boardingkort som ham selv, begynte Marchay å ta form.

– Man kan selvfølgelig google seg til reisetips og rabatter, men mye er sterkt drevet av pr. Derfor er ikke alle disse «Topp 10 restauranter» og «Milanos kuleste­ barer» veldig pålitelige. Våre medlemmer er heller ikke folk som bruker Tripadvisor, akkurat. I tillegg til at medlemmene må være generøse på egne reisetips, ­tilbyr vi også «The List of 5». For eksempel et godt kunstgalleri ikke mer enn fem minutters gange fra hotellet, samt kultur man slipper å stå i kø for. Noe funksjonelt og on-trend som vi sier. Etter alle møtene er ferdige, vil disse­ folkene ha en opplevelse som inspirerer, så vi søker mot nye og annerledes begivenheter.

Provisjonslureri

Man skulle tro at velstående forretningsfolk får hjelp fra personlige assistenter eller profesjonelle reisebyråer, men Backlund mener assistenter selv trolig ikke har reist på «et høyt nivå» og at lokalkunnskapene er begrensede, mens reisebyråene­ «er så drevet av provisjon at det er helt sykt». Fordi booking nå gjerne skjer online av den reisende selv, mener han at svært få i den globale reisebransjen tjener en normallønn på å arrangere andres jobbreiser i disse dager.

– Så når de «skreddersydde luksusreiseselskapene for firmafolk» som fortsatt opererer får en toppsjef på kroken med lite tid og mye penger, kan de lure ham til å bruke mer enn nødvendig. Samtidig vet jeg at de justerer opp provisjonen mer enn de skal. La oss si du har bestilt en firmapakketur til Karibia, med utflukter, guider, fly og hotell til en million kroner. Deler du opp verdien på varene, vil summen kanskje bare ligge på 650.000 kroner. Noen stapper altså 350.000 i lommen, når det heller skulle vært 100.000.

Backlund kaller det et «ikke-transparent marked», på et prisnivå som er vanskelig å sammenligne, kundene blir derfor presentert en totalsum, ingen spør om detaljert regning. Heller ikke når Karl Backlund kjekt sier «gå du, slapp av, jeg tar meg av dette», mens en mulig investor hiver på seg dressjakken fordi han må skynde seg til et middagsmøte, og det viser seg at de to drinkene­ han bestilte var barens dyreste japanske whisky til 100 dollar glasset.

– He-he, nybegynnerfeil.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.