Kristoffer Lo fra Highasakite gir ut plate med Trondheim Jazzorkester

Det er visst lenge siden jazzmusikeren var omkranset av en bohemfrynsete aura med eksentriske sigaretter og avansert oslodialekt. Derfor er det ingen overraskelse at Kristoffer Lo spør om det passer å møtes til intervju klokken åtte om morgenen. Her er det resultater og fremdrift på agendaen, fremfor dyrking av diverse kunstnermyter.

Så har han da også sitt å holde på med. Han er gitarist og multimusiker i popbandet Highasakite, som virkelig klarte å slå gjennom med albumet «Silent Treatment». Det befant seg et år på VG-listen, og har gjort bandet til en konsertattraksjon av de sjeldne. Billettene ble revet vekk til to nylige konserter på konserthuset Sentrum Scene, og de har også turnert i utlandet.

Men Lo har som jazzmusikere flest en haug andre band og soloprosjekter gående parallelt, og straks er han klar med «Savages», et verk og en plate han har skrevet for det store Trondheim Jazzorkester. Det skal fremføres blant annet på Øya-festivalen i sommer.

Komfort og overskudd er viktig for den driftige musikeren.

– Jeg er opptatt av det. Jeg trener mye på turné, for eksempel. Går aldri glipp av frokost, så sant vi ikke må reise før frokosten åpner. Det er muligens utypisk for musikere å ikke være spesielt opptatt av drikking og det livet der, men det er viktigere å få sove og være opplagt. Kjæresten min er doktorgradsstipendiat på NTNU – det er viktig for meg å ha hverdagsliv med henne når jeg er hjemme. Vi står opp halv syv, spiser frokost sammen, går til arbeidet, jeg til øvingsrommet, så møtes vi igjen til middag. Det turnerende livet er insane nok, så det er godt med rutiner når jeg er hjemme.

Mange vil kanskje tro at det er umulig å komponere genial musikk under så hverdagslige forhold, men i Los tilfelle er det snarere tvert imot.

– Jeg var vant til at det kreative var et midnattsprosjekt, men jeg har klart å omstille meg. Grunnideene kommer om natten på puta, selve skrivearbeidet på dagen.

K. Lo

«Savages», platen med Trondheim Jazzorkester, er skrevet midt i en meget hektisk periode med Highasakite, noe av det til og med på bandbussen da de var på USA-turné sammen med London Grammar.

– I starten var det litt vanskelig. Hva slags musikk ville jeg holde på med her? Jeg kom frem til at det ikke skulle være jazz, men at jeg skulle bruke alle de jazzmusikerne jeg helst ønsket. Ingrid fra Highasakite var førstevalget, på grunn av stemmen, og jeg ville koble den med Kari Eskild Havenstrøm som er litt yngre, men de harde stemmene ville passe materialet. Andre musikere, som trommeslager Gard Nilssen, saksofonist Andre Roligheden og trompetist Eivind Lønning var alle gode venner, noen av dem hadde jeg gått på skole sammen med lenge. Det viktige var at jeg visste de skjønte hva jeg ville, og at jeg droppet å skrive innstendige og omfattede noter til dem. I partier kunne de spille om de trodde de hadde noe å bidra med, eller de kunne la være. Det er flott når musikere føler de kan stole på hverandre.

Trygghet og dialog er to viktige stikkord for musikere som Kristoffer Lo.

– Vi hadde en øving der vi spilte gjennom hele stykket, hørte på opptaket og hadde en tilbakemeldingsrunde der vi satt i ring og alle hadde rett til å ta ordet, og kreve partier eller låter fjernet om det var så ille. Man lærer så mye av sånt. Og da får hele bandet en mye sterkere eierforhold til prosjektet, det blir ikke bare «mitt».

Trondheim jazzorkester er et navn man får «låne» i en stipendperiode gitt av Midtnorsk Jazzsenter, man må holde en urfremføring, ellers kan man gjøre hva man vil. Det er et åpent mandat.

– Det hadde holdt med én konsert og en plateutgivelse, men det var for gøy og ga mersmak. Det ville vært synd å ikke gjøre mer med det. Derfor prøvde jeg å få booket andre festivaler i tillegg.

Åpen tradisjon

Bare de to ordene Trondheim og Jazzorkester kan jo være utfordrende nok i seg selv på rockefestival, men Kristoffer Lo tilhører en åpen musikalsk generasjon. Flere har kommentert at norsk pop anno 2015 er fyllt med jazzmusikere. Den siste tiden har vi sett mange eksempler på at nyutdannede jazzmusikere i tillegg spiller indiepop og elektronika og annet, og at den såkalt «rene jazzen» kan virke mindre sentral enn tidligere. Hva har skjedd på jazzutdanningen?

– Min opplevelse er at det bare er en haug med veldig flinke musikere nå som klarer å få gjort mange forskjellige ting. Jeg gjør bare det jeg har blitt lært opp av John Pål Inderberg  og de andre på konservatoriet. Jeg bruker all pedagogikken og det jeg har lært i alt jeg gjør musikalsk. De hadde sine viktige ting som vi måtte gjennom, grunnarbeidet, og så var resten tuftet på frihet. Og sånn har det vært der lenge, før denne popbølgen var det mye progrock, det har vært electronica, folkemusikk og så videre. Jazzsjangeren har vært i kontinuerlig utvikling i 100 år, det er sånn det skal være.

Kristoffer Lo har holdt på med musikk store deler av livet, og kan egentlig ikke huske å ha ønsket å gjøre noe annet. Han begynte å spille på en gammel gitar hjemme i sitt musikkvennlige hjem, og da det var tid for korps var ønskene fløyte, walthorn eller altsax. Men alle var tydeligvis opptatt.

– Korpslederen kom bort til meg og spurte om jeg hadde sett på Tande P på tv på lørdag? Så du alle de 50 tubaene? Du har ikke lyst til å spille tuba, du da? Joda, det kunne jeg. Jeg visste ikke helt hva jeg begikk meg inn på. Tuba, liksom. Men man klarer etter hvert å identifisere seg med det. Og det gikk etterhvert opp for meg; mulighetene med instrumentet er ubegrenset. Kan spille like høyt som alle rockeband, og helt stille akustisk, hva som helst. Det er bare opp til meg selv å sette begrensingene.

Med tanke på alle band og prosjekt Lo har gående, er det kanskje på tide å lære seg begrensningens kunst?

– Det er ikke vanskelig å hoppe fra prosjekt til prosjekt, jeg er i samme modus hele tiden. Det dreier seg bare om musikk. Jeg forsøker ikke bedrive klimaforhandlinger eller skape fred i Midtøsten. Jeg vil gjøre mennesker glade, få dem til å glemme tiden og få en opplevelse. Det er viktig, men det er jo ikke noen liv som går tapt. Etter en intens solokonsert med tuba for et variert publikum i Trondheim kom en voksen mann bort til meg og takket for konserten, «Du åpner oss opp», sa han. Jeg synes det er selve essensen med musikergjerningen.

Se også:
Intervju: – Jeg forbereder meg tydeligvis på helvetet. Ikke himmelen, sier Umberto Eco (83)

Vin: Årets rosényheter? Vi har smakt 103 av dem

Restauranter: Raus og god sjømat på bryggekanten

Tegneserie: «Lunch» av Børge Lund

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.