I Mosul og Irak har rettsoppgjøret mot IS-medlemmer startet

I dager hadde 28-årige Waed Saleh ventet på det rette øyeblikket.

Etter å ha kvittet seg med kalasjnikoven, kastet han sine tradisjonelle afghanske klær, barberte skjegget, klippet håret, fant frem en piquetskjorte og et par rene bukser. Så søkte han tilflukt i huset til noen familiemedlemmer i en av de siste bydelene som terrorgruppen Den islamske staten (IS) fortsatt kontrollerte. Jihadistene var omringet i et noen kvadratkilometer stort område av Iraks nest største by, og regjeringsstyrkene og koalisjonen kjempet seg frem kvartal for kvartal.

Etter å ha sverget troskap til IS og den selvutnevnte kalifen Abu Bakr al-Baghdadi, var den tidligere taxisjåføren blitt utstyrt med våpen og innlemmet i terrorhærens sikkerhetsstyrker. Han skaffet informasjon om den irakiske hærens informanter og tidligere offiserer. En kveld satte han og fem andre IS-krigere seg i en bil uten skilter og kjørte inn i bydelen Sangili, hvor de dro tre offiserer i det irakiske politiet og livvakten til en av byens tidligere dommere ut av hjemmene sine. Waed Saleh henrettet egenhendig alle fire – med hodeskudd. Etterpå kjørte han likene til et medisinsk senter. Senere ble han «forfremmet» til vakt ved shariadomstolen i Mosul, hvor mer enn 200 medlemmer av sikkerhetsstyrkene eller provinsregjeringen ble henrettet etter summariske rettssaker. I fronten ved den kristne byen Bartella kjempet han mot den kurdiske peshmerga-styrken, deretter fulgte han terrorhæren fra nabolag til nabolag i Mosul. Der så han stadig flere av sine egne falle.

I motsetning til sine omringede og desperate våpenbrødre, var han ikke villig til å gå mot den fremrykkende irakiske hæren og den sikre død. Da hæren 10. juni frigjør bydelen Zanjili, blander han seg umerkelig med familiene som løper mot friheten, dem som kommer haltende på stokker eller slepende på utmagrede unger og som kaster seg til marken eller rundt halsen på befrierne. Å blande seg med disse var den eneste måten han kunne unnslippe de nådeløse rettsprosessene som allerede var innledet mot IS-medlemmer i Irak.

Det siste slaget

Da angrepet på Mosul startet 17. oktober i fjor, trodde de irakiske bakkestyrkene og den USA-ledede koalisjonen at de ville avansere raskt etter Mosuls ytre forsvarslinje var beseiret. Men først etter tre måneder hadde de nedkjempet selvmordsbomberne, bilbomberne og snikskytterne i Øst-Mosul. De labyrintiske bydelene i Vest-Mosul skulle vise seg enda vanskeligere. Sivile ble holdt som gisler, de som forsøkte å flykte, ble skånselsløst massakrert. I mars kunne de irakiske troppene telle 700 døde og mer enn 4000 sårede. Slaget om Vest-Mosul ble sammenlignet med de verste gatekampene under annen verdenskrig. Men innen 10. juni, nøyaktig tre år etter at IS-hæren stormet og okkuperte Mosul, skulle det hele være over, lovet kommandantene. Men denne dagen kjemper en tropp fra den irakiske hærens niende divisjon seg gjennom de smale gatene i bydelene Zanjili og Al-Shefa, i skjul av et pansret kjøretøy avanserer de forbi de tomme huskroppene. Den første som faller for snikskytterne, er den 20-årige soldaten Zrid. Så blir 28-årige Emad sendt over gaten og inn i et halvt sammenrast hus. Også han blir liggende igjen i støvet. Halvt skjult under et forkomment appelsintre, ser hans beste venn hva som skjer. Så griper han radioen, desperat anroper han sin kommandant.

– Mahmod, svar meg! Svar! Emad ligger ute i gaten. Det er lenge siden han falt. Mahmod, svar. Svar!

– La oss rykke frem, sier kommandanten over radioen.

– Men IS er i det ødelagte huset på den andre siden av gaten!

– Nei, IS er ikke der lenger.

– Ok. Mahmod, hører du meg? Du må komme for å hente ut Emad. De forlot ham. Ingen var som Emad. Nå er han martyr.

En time senere, utenfor det provisoriske feltsykehuset, synker han jamrende sammen over de livløse kroppene.

– Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal det være slik?

Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal det være slik?

Irakisk soldat

Oppgjørets time

Hver morgen klokken ni kjeppjages en gruppe barbente, glattbarberte fanger over en åpen plass i Qaraqosh, noen mil sørøst for Mosul. De mistenkte IS-medlemmene holder hendene på hverandres skuldre for å lage en menneskelig lenke. Med bøyde hoder blir de ført inn i gårdsrommet til en villa med svale balkonger, en av de få bygningene i den kristne byen som ikke er rasert.

Under terrorregimet var villaen IS-hovedkvarter, nå huser den United Court of Nineveh, forhørsretten som skal etterforske IS-terroristenes forbrytelser.

Knelende i en tett klynge med ansiktet vendt mot muren og under en sviende sol, venter de på å bli fremstilt for en av de åtte overarbeidede dommerne i villaen. Sadoon Yamis er en av dem. Han er kledd i en plettfri, blå skjorte og har et vennlig glimt i øyet. Tidligere jobbet han i en sivil domstol i Mosul, under IS-regimet ble den forvandlet til sharia-domstol, og Yamis rømte byen. Nå mottar han så mange drapstrusler på telefonen at han alltid er bevæpnet.

– Jeg frykter bare Gud, svarer han da jeg spør ham om truslene.

Den første fangen blir ført opp fra gårdsplassen til dommer Yamis’ mahognibord med et fast nakkegrep. Stanken han bringer med seg inn i det vesle rommet, er overveldende. Han har jord festet til de bare bena, fangedrakten henger løst rundt ham. Dommeren blar gjennom mappen med politiavhør, en assistent skriver ned hvert ord som blir sagt, for hånd.

I løpet av de nærmeste timene skal dommeren veksle fra å være leende og innsmigrende til spottende, oppgitt og utilslørt truende. Som da han brått snur seg mot den uttrykksløse etterretningsoffiseren i sofaen og spør:

– Kanskje vi skal skjære av ham pikken?

Han bruker sjelden mer enn 10–15 minutter på hver fange, i løpet av den tiden skal han finne ut om mannen foran ham har hatt en nøkkelrolle i IS eller bare er en simpel medløper, en angiver eller en uskyldig som bare deler navn med en av de 90.000 personene på listen over IS-forbrytere.

– Du ser ut som en kriger, sier dommeren.

– Nei, jeg var bare vakt for dem. Jeg fikk litt trening, så forlot jeg IS, svarer fangen.

– Hold kjeft, og slutt med løgnene! Min erfaring forteller meg at du er soldat. Før ham tilbake til fengslet, så blir han mer snakkesalig, beordrer Yamis.

Hold kjeft, og slutt med løgnene! Min erfaring forteller meg at du er soldat

Sadoon Yamis, dommer i United Court of Nineveh

– Vi er blitt eksperter på kroppsspråk. Vi har studert kriminalpsykologi, forklarer han etter at fangen er ført ut.

Hele prosessen er bygget på tilståelser eller vitnemål. At to vitner peker deg ut som IS-medlem, er nok til at saken sendes videre til Bagdad for påtale under antiterrorlovgivningen. Vitnemålene følges sjelden opp med håndfaste beviser. Straffen er fra 15 år til livstid i fengsel. Eller døden.

– Vi hadde en fange som drepte 40 personer og voldtok ti yazidi-jenter. Han produserte håndgranater, en dag ble huset hans truffet av en av granatene han selv hadde laget. Haha. Jeg vet ikke om de har hengt ham ennå.

Fengslene er allerede overfylte av mistenkte terrorister, de er så mange at noen sperres inn i privathus som er blitt gjort om til provisoriske fengsler. Så lenge fangene holdes under terrorlovgivningen, har de ingen anledning til å kontakte sine familier. I løpet av dagene i retten ser jeg ikke en eneste forsvarsadvokat.

En 32-årig fabrikkeier er neste mann inn. Han virker vettskremt, har vanskelig for å holde bena i ro. Den tause rettsbetjenten sparker ham i hælene for å holde ham på plass.

– Min fetter tvang meg til å gi IS plastmaterialer til eksplosiver, forklarer han.

– Nei, du lyver, sier dommer Yamis.

– Se på ham, han er som dukke. Hodet går opp og ned. Snakk ut!

– Jeg ga dem det de trengte, tre–fire ganger. Mellom ett og to tonn plast. Jeg fikk 650 dollar per tonn de fraktet til en våpenfabrikk i Mosul. Den var drevet av en som kalte seg Abu Rabeh. Jeg vet at han senere ble drept i Mosul, forklarer fangen.

– Vet du hvor mange som ble drept av disse bombene? spør dommeren.

Da mannen ikke svarer, vifter Sadoon Yamis med fingrene som om han er i ferd med å jage vekk et insekt. Rettsbetjenten med de kjøttfulle hendene og det søvnige blikket tar et kraftig tak i mannens nakke og fører ham bort til mahognibordet. Med et fingeravtrykk bekrefter han sin forklaring. Og besegler sin skjebne.

Helvetes porter

På en vanlig dag kan dommer Yamis avhøre 15–20 fanger eller vitner. En IS-soldat har blå og opphovnede hender og et verkende brennmerke i nakken. Da han klager på at han blir mishandlet i fengslet, roper den tilstedeværende kapteinen fra sikkerhetspolitiet et høylytt «Hold kjeft!».

– Det står i papirene at du har sett mange døde kropper. Hvor mange drepte du? innleder dommeren.

– Jeg var med i 14 dager. Da IS ga meg ferie, kom jeg aldri tilbake. Jeg oppdaget at de ikke var gode mennesker, svarer soldaten.

– Og etter det? Var du på fisketur på Tigris? spør dommeren hånlig.

– Jeg fortsatte mitt normale liv. Jeg kjempet i 16 dager.

– Du lyver, du jobbet mer enn et år for IS og fikk 200 dollar i måneden. Du står fritt til å fortelle. Hvis ikke, kan det hende jeg åpner helvetes porter for deg! roper Yamis.

Et vitne angir sin sønn, en annen forteller at faren var IS-politi. En fange tilstår å ha fraktet medisin til det IS-kontrollerte sykehuset. En mager guttunge i kjortel og med et forvirret oppsyn forteller at han ikke har gjort annet enn å selge kyllinger i hele sitt liv og at han må være forvekslet med en annen. Dommer Yamis lar ham gå. De fleste fangene tilstår, forteller kapteinen fra sikkerhetspolitiet.

– Hva tror du er den verste skjebnen? Å bli fanget og brakt hit eller dø i Mosul?

– De heldigste er de som dør ved frontlinjen. De dør som menn. Selv om de ikke er menn, sier kapteinen.

De heldigste er de som dør ved frontlinjen. De dør som menn

Kaptein i det irakiske sikkerhetspolitiet

Korrupsjonen

– Har vi ikke nok problemer i dette landet?

Det første dommer Hisham merker da han entrer kontoret i den provisoriske rettsbygningen, er at airconditionen har sluttet å virke. Også han er en av dommerne i Nineveh-retten, av sikkerhetshensyn vil han bare omtales med fornavn.

Tidligere på dagen ble en ung, spedbygd gutt ført inn på det lufttomme kontoret hans.

– Det var en 14 år gammel gutt. Han tilsto at han var terrorist og ga oss informasjon om vennene sine. Det er spesielle lover for dem under 18. Vi kan ikke henge ham, sannsynligvis får han 10–15 år i fengsel, maksimalt 20, sier Hisham.

– Jeg er sikker på at det kommer et nytt IS. Det er korrupsjon som fører til terrorisme. 75 prosent av statsapparatet her er korrupt. Alle departementer er korrupte – uten unntak. Til og med i etterretningen finnes det korrupsjon.

– 90 prosent er korrupte, retter en av advokatene som følger samtalen.

– La oss holde oss til 75 prosent, sier Hisham.

– Mosul vil ikke bli fredelig eller stabilt i fremtiden. IS-familiene vil fortsette å ta hevn. Og ofrene vil også ha sin hevn.

– Hva med dem som ble tvunget med i IS? Blir de også dømt?

Hisham slår ut med armene.

– Ingen ble tvunget. Min bror og hans familie bor fortsatt i Mosul. Hvorfor ble ikke de tvunget?

I gangene utenfor dommerens kontor råder et behersket kaos. Retten har også en avdeling for ofrene for IS-terroren, Bagdad-regjeringen har lovet dem erstatning. Hver morgen kommer et hundretall sivile med sine dokumenter og trenges for å komme inn til disken hvor de kan få overlevert sine krav om erstatning for ødelagte hjem, biler og liv. Her er han som mistet 60 familiemedlemmer i et flyangrep i begynnelsen av januar, en bestemor med en treårig jente som mistet bena i et granatangrep, en spe og tilbakeholden kvinne som leter etter sin mann som ble kidnappet for tre år siden. Katalogen over tragedier er uendelig. Når papirene er mottatt og stemplet, blir de sendt videre til en kommisjon i Bagdad. Så langt har ingen fått penger.

– En av disse jævla svina drepte min sønn! roper en mann i 50-årene da han får øye på de knelende fangene på gårdsplassen.

Forsvarsmuren

Alt bærer krigens kloremerker. Bydel etter bydel av grå og forvridde tomrom, veier som slutter brått i et bombekrater eller i en haug med fargeløse bilkadavre. Da de irakiske troppene nærmet seg, tvang IS lokalbefolkningen til å parkere bilene midt i gaten for å hindre fremrykningen. Bilene som ikke ble knust under hærens bulldosere, satte de fyr på for å formørke jagerflyenes sikt.

Vi nærmer oss Bab al-Toub og National Insurance Companys raserte høyhus, hvorfra IS kastet homoseksuelle i døden. På bakken sto tilhengere og steinet de døde kroppene. Rundt hjørnet er det sørgelige skjelettet av Mosul-museet. Etter å ha utslettet de mesopotamiske relikviene med slegge, gjorde IS det om til skattekontor.

Nå er kvartalet en av frontlinjene. Det føderale politiet utgjør forsvarsmuren som skal stenge de siste IS-soldatene inne i gamlebyen og frata dem alle fluktmuligheter.

– Jeg kjeder meg. Jeg liker å angripe, ikke forsvare meg, sier Emad al-Altib, den ettertenksomme obersten som leder troppen.

– Men krigens natur er å være oppmerksom og unngå feilgrep. For her kan et feilgrep aldri rettes opp igjen, sier han.

En offiser kommer inn rommet, hilser til luen og legger fra seg et innrammet bilde på bordet. Det er et fotografi av en ung soldat. En uke tidligere ble han drept av en RPG som slo ned noen hundre meter fra der vi sitter.

Snart skal fotografiet henges opp sammen med portrettene av de 38 andre av Emad al-Altibs soldater som har falt i kampen mot IS. Er det mulig å leve sammen med IS-tilhengerne når dette over?

– Dette er ikke som Sør-Afrika, hvor det fantes en Nelson Mandela. Det er ingen på den andre siden vi kan snakke med. Disse menneskene har kolonisert folk med hat og ikke noe annet. En forsoningsprosess er umulig, sier han.

Disse menneskene har kolonisert folk med hat og ikke noe annet. En forsoningsprosess er umulig

Emad al-Altib, irakisk oberst

– Nå hører vi fra etterretningen at IS ber sine tilhengere reise til Filippinene.

Ingen i troppen kommer fra Mosul, flere av dem er trent i Iran. Som den ivrige Abdallah, som hver dag sender sine RPG-ladninger mot moskeen tvers over plassen.

– Etter at dette er over, reiser vi til Syria for å kjempe sammen med Hizbollah. Vi skal forsvare Assad, han er en god mann. Vi er der om to måneder, sier han.

– Insha’Allah!

Fire dager tidligere slo de tilbake en IS-offensiv og drepte 23 av fiendens menn. En selvmordsbomber klarte å komme seg inn i det fortapte hotellet hvor troppen ligger i skjul. Han sprengte seg selv uten annen effekt enn å lage nok et hull i fasaden.

– Jeg føler virkelig lykke hver gang jeg dreper en IS-er. Det er hevnen for mine døde kamerater, sier Abdallah.

– Drømmen er å fange en av dem levende. Da skulle jeg skåret over strupen på ham og drukket blodet. De drepte mine to beste venner, sier en annen.

Idet solen går ned og tyller Mosul inn i stupmørke, kommer politistyrkens øverstkommanderende, brigadegeneral Amir Shakir og et følge av toppoffiserer. Et langbord er dekket i ruinene. Arrangementet er et vågestykke. Og en provokasjon.

– IS er bare 200 meter fra oss. Bruk øyne og ører. I løpet av sekunder er fienden her, formaner generalen.

– IS er som kreft. Den må fjernes helt før den ødelegger hele kroppen. Denne måneden skal vi kvitte oss med dem.

Fire hull i hjertet

De ulmende brannene og den stadige, svarte røyken fra det IS-kontrollerte Jamhuri-sykehuset lyser som en varde på vestsiden av Tigris. Det som var Mosuls største sykehus, er en av hovedmålene for styrkene som kjemper mot IS.

– Det som er igjen av IS-ledelsen, befinner seg på sykehuset. De vet vi ikke kan ødelegge det. Det er stort og sikkert med sine betongvegger og alle rommene og tunnelene. Men styrkene våre står foran sykehuset nå, vi er bare 700 meter unna. Om noen timer tar vi det, sier kaptein Wassem, etterretningsoffiser i det føderale politiet.

Hva er det som foregår der inne? Hvem er i de underjordiske gangene, i operasjonssalen og i de labyrintiske korridorene?

22-årige Ansar fra Hay al-Tanak-nabolaget har sett sykehuset fra innsiden. Hun ble født med fire hull i hjertet, løftet hun tungt, ble leppene blå, skolesekken med 11 bøker var for tung til at hun klarte å bære den selv, familien kunne hverken gi henne sokker eller sko, gjennom taket i det halvferdige huset sildret regnet og sengene ble dyvåte. I de kalde vintermånedene fikk hun diaré, når det regnet, ble hun herjet av frostrier. Da hun endelig fikk operert hjertet, forsvant trøttheten, huden ble hvit og de hovne fingrene tynnere, og hun takket Gud for sin skjebne.

– Jeg rakk bare å være lykkelig i ett år. Så kom IS. Min fars lønn sluttet å komme, situasjonen ble verre dag for dag, måned for måned, år for år, sier hun.

En dag gikk hun ut av huset sammen med moren og søsteren for å finne noen vekster de kunne spise.

– Da vi var ferdige, gikk vi over til min brors hus, hvor vi satte oss ned for å snakke. Vi lo og drømte om den dagen den irakiske hæren ville komme for å frigjøre oss og fantaserte om hvordan vi skulle feire, spise, drikke og gå på shopping. Jeg sa til min mor: La oss gå hjem før det blir mørkt. Vi ble enige om å skynde oss før kvelden kom med eksplosjonene, så vi hastet gjennom smågatene for å unnslippe granatene. Da vi hadde en kilometer igjen, ba min mor meg om å skynde meg. Jeg pleide å gå sakte, men nå gikk jeg raskere enn vanlig og var den første av oss. Så hørte jeg eksplosjonen. Jeg skjønte det var en granat, den traff en vegg rett ved siden av oss, en splint brakk min søsters arm og skamferte brystet hennes. En annen boret seg inn i det ene benet mitt. Først forsøkte jeg å reise meg, jeg trodde jeg bare var omtumlet på grunn av trykket fra eksplosjonen, men falt om igjen. Da jeg så ned, så jeg at den ene foten hang i trevler og pumpet ut blod. Det andre benet var brukket. Da jeg snudde meg, så jeg mor ligge livløs. Hodet var helt ødelagt. Min søsters arm var sprengt i stykker. Jeg ble liggende og skrike, til slutt stimlet det til med folk. «Ikke rør henne. Hun er kvinne, og dere er alle menn», sa en. Til slutt kom en annen IS-soldat og sa at de kunne frakte oss til sykehuset, forteller Ansar.

Den ene foten hang i trevler og pumpet ut blod. Det andre benet var brukket. Da jeg snudde meg, så jeg mor ligge livløs. Hodet var helt ødelagt

Ansar, sivil Mosul-innbygger

Idet søstrene ble lagt inn på sykehuset, ble det truffet av en granat. To leger og en pasient ble drept.

– Det regnet glass gjennom korridorene. Mens jeg lå der blødende, kom to kvinnelige IS-leger. De behandlet bare kritisk skadde, sa de, men la til slutt et stykke kartong på foten og bandasjerte den. Alle legene i Mosul ble tvunget til å operere IS-medlemmer. En lege gjennomførte 50 operasjoner hver dag. Jeg fikk beskjed om at det ikke fantes smertestillende, jeg hadde frostrier, foten ble sydd uten bedøvelse, til slutt mistet jeg bevisstheten. Da jeg våknet, var det i et nakent rom, nesten uten utstyr. Det var akuttmottaket. Klokken tre på morgenen døde søsteren min.

Utenfor hørte Ansar konstant kampene, bombene og granatnedslagene.

– Hvis jeg klaget, fikk jeg beskjed om å holde kjeft. Hvis ikke, skulle de «slakte» meg. Medisinen og operasjonsrommene var forbeholdt IS og deres kvinner, ble jeg fortalt.

Nå ligger Ansar på et sykehus i Erbil. Den ene foten var ikke til å redde og måtte amputeres.

Sommerferien

Det finnes mange former for galskap ved fronten, som den som kommer skrensende gjennom ruinene av Zanjili på en pickup. På lasteplanet sitter en gutt i kamuflasjeuniform med knebeskyttere, sandaler, briller med rosa innfatning og en kalasjnikov i hendene.

– Han er den yngste krigeren i Irak, sier faren stolt om 14-årige Hussein Hussein Ali.

Familien kommer fra en landsby på de tørre ørkenslettene sørøst for Bagdad, tilhører den iranskstøttede militsen Hashd-al-Shaabi og er drevet mot fronten av en fatwa. To dager etter IS-okkupasjonen av Mosul oppfordret de irakiske sjiaenes åndelige leder, ayatollah Ali al-Sistani, til væpnet kamp mot IS. Tusener av unge menn fulgte fatwaen inn i «folkelige mobiliseringsenheter» som Hashd-al-Shaabi. Militsen er flere ganger beskyldt for krigsforbrytelser, sekteriske drap, kidnappinger, plyndring og bruk av barnesoldater. Mange stiller seg, med en viss uro, spørsmål om hvilken rolle militsen kommer til å spille i Irak etter at IS er nedkjempet.

– Hver skoleferie reiser vi til fronten. Han har vært med oss i tre år, i alle slagene, i Samarra, Fallujah og nå i Mosul. Men her distribuerer vi bare mat til militæret. Vann, brød og tomater, forteller guttens far.

– Liker du å kjempe?

– Vi vil forsvare landet vårt. Det er tre andre gutter fra samme landsby her også. Den yngste er 13, svarer gutten.

– Hva sier moren din?

– Hun oppfordrer ham, forteller faren og viser en video på mobiltelefonen av sønnen som mater en granatkaster.

Sannsynligvis er historien om sønnens aktive krigsinnsats bare et bisart propagandafremstøt.

Bilbomber og en død diktator

Noen sekunder er det helt stille, en svalende vind virvler opp plast, støv og beveger skiltene til den raserte skjønnhetssalongen og parfymeriet som ingen har brydd seg med å plyndre. Så en eksplosjon. Ut fra ruinene kommer en haltende hund med et gapende kjøttsår, en ung soldat kyler en stein etter den. Så forsvinner den i brølet og eksosen fra en stridsvogn som baner seg vei frem til frontlinjen. En gruppe soldater og mekanikere fra hærens niende divisjon, 32. brigade, betrakter det hele sløvt. De har tomater, brød, vann, sigaretter og et par livsanskuelser de kan dele.

– I Spania har de Real Madrid og Barcelona. I Brasil har de Neymar og Ronaldo. Her har vi IS, bilbomber og en død diktator. Helvete heller, sier Karim, en 58-åring med et insisterende blikk og nikotingule fingre.

I Spania har de Real Madrid og Barcelona. I Brasil har de Neymar og Ronaldo. Her har vi IS, bilbomber og en død diktator. Helvete heller

Karim, irakisk soldat

– Hvis amerikanerne kom med bakkestyrker, ville dette vært over for lenge siden, sier en av soldatene som har stoppet opp for å plukke med seg noen pakker sigaretter.

– Amerikanerne kom i 2003, ødela landet og reiste. Når de har gjort seg ferdig med dette, er det vel «bye-bye» igjen …

– Eller kanskje lager de et nytt IS til oss? sukker Karim.

Overgir seg aldri

Den mest synlige og usannsynlige amerikaneren på bakken i Mosul er lederen av den kristne hjelpeorganisasjonen Free Burma Rangers. David Eubank er full av kjærlighet til Jesus, journalister og seg selv, kaller seg «a poor follower of Jesus» og har installert seg selv, kona og de tre barna i etasjen over en improvisert klinikk. Da han kommer byksende ut av bilen etter et besøk ved fronten, mister han noe fra beltet og ned på bakken.

– Håndgranaten, shit! Det er jo min. Jeg bruker å ha den hengende foran ballene, det er det beste stedet, sier han.

Så samler han det han ser av reportere og begynner å fortelle om sine dåder.

– En dag trodde vi at vi ble angrepet av en selvmordsbil, så vi sprang i dekning i et hus. Der skjøt de tolken min. Han skrek: «Få meg ut herfra!» Men dette var jo ikke film, du kan ikke bare «rattatata», men jeg hadde håndgranatene. Jeg kastet seks av dem den dagen. Hadde jeg ikke hatt disse, ville de drept meg, men jeg ga alt. En fyr spurte meg: «Er du en soldat, eller er du noe annet?» «Jeg er en gammel soldat», svarte jeg. Vår egentlige oppgave er jo ikke å kjempe …

– I alle kriger er det folk som overgir seg. Jeg ber for at IS overgir seg, men det kommer ikke til å skje. Tenk på japsene i annen verdenskrig. De overga seg da de skjønte det var over. Nå er vi venner, og de lager bedre biler enn oss.

Midt i sin egen monolog, reiser han seg fra stolen, legger seg på bakken og tar 20 armhevinger.

Det finnes mange former for galskap ved fronten, tenker jeg og går.

«Gratulerer, du skal dø»

Morgenen tirsdag 12. juni blir en ny flokk barbente og snauklippede fanger jaget ut av fangetransporten og inn i rettssalen i Qaraqosh. Det er det samme ritualet hver dag. I dag skiller en gruppe seg ut. De har fottøy og sivile klær, er bakbundet og har bind for øynene. De nylig arresterte.

En av dem er en mann i slutten av 20-årene. Han er nyklippet med et veltrimmet kringleskjegg, har rødbrune, rene bukser og en t-skjorte med «Italia» skrevet over brystet. Han har smale lepper, markerte øyenbryn og mandelformede øyne. Da han blir fremstilt for dommer Sadoon Yamis, ser han seg rundt i rommet uten å bevege nakken.

Det er Waed Saleh, IS-terroristen som skjulte seg blant flyktningene da bydelen Zanjili ble frigjort.

Flukten endte i en veisperring i Øst-Mosul, navnet hans ble funnet på en av hærens lister over terrorister. Nå, to dager senere, leser dommeren tilståelsen han har gitt etterretningstjenesten. Mens han hører sin egen historie, forsøker han å kvele en gjesp.

– Er du trøtt? spør dommeren.

Er du trøtt? Jeg skal nok få deg våken. Du skal få stå resten av ditt liv

Sadoon Yamis, dommer i United Court of Nineveh

– Jeg skal nok få deg våken. Du skal få stå resten av ditt liv. Hvor mange soldater drepte du?

Waed Saleh svarer ikke.

– Dere ødela halve Mosul. For Guds skyld, snakk! roper dommeren.

– Hvor mange drepte du?

– Det var en mann som kalte seg Abu Hussain som fortalte meg at hvis jeg drepte noen, ville jeg komme nærmere Gud.

– Kom du nærmere Gud?

– Nei, de løy for oss.

Dommeren legger ansiktet i hendene, himler med øynene, så reiser han seg og setter blikket i fangen.

– Gratulerer! Du skal snart dø.

* * *

Ved daggry torsdag 29. juni samler hærens 16. divisjon, det føderale politiet og antiterrorstyrker seg til en offensiv mot sentrum av gamlebyen i Mosul – «det siste slaget». Tidspunktet for angrepet er ikke tilfeldig. Det er på dagen tre år siden IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi klatret opp på Al-Nuri-moskeens prekestol og utropte det såkalte kalifatet.

– Vi ble først møtt av to selvmordsbombere som sprengte seg selv og drepte minst ti mennesker, sier major Husam i antiterrortroppen ERD til DN.

På ettermiddagen når de irakiske troppene ruinene av den 800 år gamle moskeen som IS sprengte i forrige uke. Umiddelbart etter kunngjør Iraks statsminister Haider al-Abadi at Mosul er frigjort. «Vi er vitne til enden på den fiktive Daesh-staten. Frigjøringen av Mosul er beviset», skriver han på Twitter og bruker det arabiske akronymet på terrorgruppen.

Samtidig advarer den internasjonale hjelpeorganisasjonen International Rescue Committee (IRC) mot å ta seieren på forskudd. «Gjenerobringen av Mosul betyr ikke automatisk en slutt på lidelsene for de 1,5 millioner menneskene som i mer enn to år har levd under IS’ grusomme styre», skriver organisasjonen i en pressemelding. «Til tross for seierserklæringen, kontrollerer IS fortsatt noen områder i Mosuls gamleby, og de pågående kampene vil fortsatt true sivile liv», heter det videre.

Torsdag meldte også det statlige nyhetsbyrået i Iran at IS-leder al-Baghdadi «definitivt var død». Russiske styrker hevdet tidligere i måneden at de hadde drept al-Baghdadi i et flyangrep, men fortsatt råder det usikkerhet rundt IS-lederens skjebne. Ifølge den USA-ledede koalisjonen er rundt 84.000 kvadratkilometer gjenerobret fra IS siden offensiven startet. Terrorgruppen kontrollerer fortsatt et område på størrelse med Belgia i Irak og Syria.

De siste IS-soldatene i Mosul er nå fanget i et lite område mellom irakiske tropper og elven Tigris.

«Vi kommer til å fortsette å kjempe mot Daesh til hver eneste en av dem er drept eller stilt til ansvar», skriver statsminister al-Abadi i en Twitter-melding.(Vilkår)