En reise fra Oslo til Inderøy – og tilbake

Siden Gustav Vigelands tid har Det norske kulturmennesket funnet noe attraktivt blant vinrankene i den norditalienske regionen Toscana.

«Når jeg løfter blikket over de terrakottarøde hustakene som omkranser plassen mot sør, kan jeg skimte den første delen av ruta mi: grønne åser med pinjer, sypresser, kirketårn og hus. Det kunne ha vært bakgrunnen i et maleri av Rafael. Hurra, jeg skal gå inn i et maleri av Rafael!»

Tommy Sørbø, kunsthistoriker og forfatter, er blant disse som også har skrevet begeistret hjem om pittoreske kultursentra og vidstrakte bondeland med olivenlunder, markblomster og storslåtte villaer – så vakkert «at det er til å gråte av», som han formulerer det i sin bok «Til fots i Toscana».

Ikke noe nytt i det. Men hva er det som skjer nå? «Lunner er på en måte Norges Toscana,» meldte ABC Nyheter for ikke så lenge siden. I Rogalands Avis sto følgende: «Rogaland har alt som skal til for å bli Norges Toscana.» NRK kunne rapportere: «Østfold – Norges svar på Toscana». Selv på Skiforeningens hjemmesider kunne man lese: «Med sitt vekslende og småkuperte terreng, kan området rundt Ski med rette kalles Norges Toscana.» Høyre-politiker og økonomisk rådgiver Carsten O. Five har ment at «Lommedalen er Norges svar på Toscana», og programleder Arne Hjeltnes har i tre ulike sammenhenger kalt tre høyst forskjellige steder for, ja, «Norges Toscana» (Nes-halvøya ved Mjøsa, Gjøvik og Inderøy i Nord-Trøndelag). Et Google-søk etter «Norges Toscana» gir totalt 1150 treff. Kan man nå altså finne Toscana også her hjemme?

Juice

Først, en telefon.

– Vi har jo et landskap her som mange tror er veldig flatt. Men det er det jo ikke, forklarer Anita Ihle Steen, ordfører i Ringsaker i Hedmark.

– Så det er landskapet du tenker på når du kaller det «Norges Toscana»?

– Ja, hvordan alt ligger, med disse svake åsene ned mot Mjøsa. Og så er det en satsing i næringslivet i forhold til dette med mat.

Hun nevner både eplesider og eplejuice.

– Kortreise matprodukter. Du får jo omtrent vite navnet på dyret på tallerkenen din nå!

Det norske kulturmenneskets drøm: å kjøpe seg sitt eget stenhus i Toscana, anlegge et svømmebasseng, for så å sitte der med vinglasset og oppmerksomheten delt mellom druene, solnedgangen og renessansen.

En drøm. Vi starter der.

«Ja, for det er det dette det dreier seg om … drømmer,» skriver Sørbø. «Det nydelige steinhuset på bildet er mitt, tenker jeg. Der sitter jeg under pergolaen og nipper til et glass Campari etter en produktiv skriveøkt. Langs denne veien går, jogger, slentrer eller kjører jeg, og på akkurat den piazzaen der, i den hyggelige landsbyen oppe på åsryggen, sitter jeg sammen med min kjære og ser på folkelivet.»

Vi vil også ha en bit. Vi vil også sitte i skyggen av en sypress, nippe til Campari og se på folkelivet. Vi plotter inn en rute basert på vårt Google-søk etter «Norges Toscana» og legger ut på en ekspedisjon. Fra Oslo tar vi riksvei 4 nordover gjennom Hadeland. Vi kjører en formiddag mens det ennå er blå himmel, med håp: forbi noen jorder og noen jorder til og noen til og en hel rekke grantrær, som ikke virker å være særlig kultivert i alleer, slik de jo skal være i Toscana, ifølge vår boklige følgesvenn Sørbø:

«Overalt i Toscana støter man jo på sypresser, både i skogene, kulturlandskapet og hagene. Men først og fremst kanter de alleene som gjerne leder opp til et slott, en villa eller en bondegård oppe på en frodig kolle.»

Hva skjuler seg rundt neste kolle her?

Et jorde til.

Flere grantrær.

En sau.

Syndrom

Først rundt neste kolle kommer vi til noe som ligner en by. Dette er Lunner, et slags sentrum. Som vil si: Det er visst bare én gate, med et begravelsesbyrå, et thaimassasjeinstitutt og en pizzarestaurant, men det er ingen mennesker å se, alt er stengt – til tross for at det nå er blitt langt utpå formiddagen. Videre, gjennom skoger og over jorder, til vi omsider havner omsider nede i Røykenvika, ved Randsfjorden, der det ifølge Mette Stenersen, markedskoordinator for Gjøvik-regionens reiseliv, skal finnes et «kulturlandskap fra en annen verden». Vi stanser på en parkeringsplass helt nede ved fjorden, på en grusbelagt parkeringsplass, med utsikt mot en brygge og en innsjø, og vi er forberedt på en aldri så liten bakoversveis etter å ha lest hva vår følgesvenn Sørbø også har skrevet etter besøket i Uffizi-galleriet i Firenze, om opplevelsen av skjønnhet, når denne kommer for brått: «… sånn som alle de som hvert år rammes av det såkalte Stendhals syndrom: Et slags skjønnhetssjokk som medfører økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring, og i verste fall hallusinasjoner og besvimelse.»

Her er det stille og tilsynelatende forlatt. En bobil står parkert på bryggen. Men der inne bak gardinene skimter vi en skikkelse, og snart kommer Birger Lorentzen (83) ut. Han er vennlig, men også noe trett og lurer selvsagt på hva vi gjør her, glanende på grusen.

– Vi har hørt at dette stedet kalles «Norges Toscana»?

Han er skipper på turistbåten «Kong Haud» og frakter besøkende på fjorden. Egentlig er han fra Helgeland, men etter et langt liv på de syv hav, endte han her.

Han kikker med sitt vante blikk mot fjorden.

– Toscana, ja, sier han.

– Denne dammen her?

Og ikke for å være surmaget, men det er med slike møter reisen fortsetter. Vi kjører og vi kjører rundt i et landskap av grantrær og rognebærmøll. Det vi et øyeblikk trodde var noen vinranker i en åsside, viser seg å være epletrær. Det vi trodde skulle være et åpent landhandleri for kortreist mat, viser seg å være sommerstengt. På Hoel Gård på Nes-halvøya ved Mjøsa, som ifølge egen nettside ligger «idyllisk til i landskap som på folkemunne kalles Norges Toscana», blir vi møtt av et skilt som ber eventuelle gjester om å ringe et telefonnummer. Vi ringer, treffer en blid eier i den andre enden som sier:

– Vi er på ferie.

– Hvor da?

– I Toscana.

Jomfru

Videre, over Dovre og E6, og hele veien opp til Inderøy i Trøndelag: «Trøndelags Toscana», ifølge Trøndelag Reiselivs egne nettsider. De kaller det «Den Gylne Omvei», og de skriver: «Den Gyldne Omvei på Inderøy er en avstikker fra E6, hvor du i vakkert kulturlandskap finner gårdsbutikker, spisesteder, overnatting og mye mer, alt med lokalt preg.» Og dette kan visst, ifølge samme nettsider, ta oss «alt fra 20 minutter til et helt liv».

Skyet, 11 grader. Vi kjører av fra E6 mellom Verdal og Steinkjer, over til en halvøy nord i Trondheimsfjorden. Det er blitt sent, og vi trenger et sted å sove. Jægtvolden Fjordhotell ligger lettfinnbart mellom noen jorder og klynger av trær ned mot sjøen, og det er fint, dette, det kan faktisk minne om en gammel herregård, men vi aner uråd allerede idet vi ruller inn på den tomme parkeringsplassen, bærer bagasjen til inngangen og går inn i resepsjonen.

– Hallo?

Stille. Her er ingen. En resepsjonsklokke står ensom på disken, men etter å ha trykket fire ganger, kommer fortsatt ingen ut.

Vår drøm om Campari mens vi kikker litt på folkehavet i en hyggelig landsby, kjennes nå et stykke unna. Senere får vi oss et rom. Men minibaren er tom, og idet vi åpner dørene til terrassen, kommer en sverm mygg flyvende inn. Ute på plenen surrer en gressklipperrobot alene mellom trærne og en slukket grill. Jeg leser videre i Tommy Sørbøs bok; en passasje der han vrir og vender på vår verdens bilde av det toskanske. Nevnte Rafael, for eksempel, som malte jomfru Maria inn i frodige toskanske åser. Hva gjorde det med folk? Fikk vi en feilaktig forestilling av et paradis? Bør vi male inn en jomfru også her? Alene på et hotellrom kan man lett bli liggende og tenke. Hva er det vi egentlig selv nå jakter på? Hva ville vel Toscana vært uten lengsler og en drøm? Jeg ser ut mot denne roboten igjen, der den står og stanger mot en bjørk. Jeg drar gardinene for og innser: Vi trenger hjelp.

Royal tobakk

For Tommy Sørbø har det først og fremst vært kunsten som har trukket. Men han vokste opp i Porsgrunn og bodde en gang på Vinderen i Oslo, altså med et ben her og et annet i Toscana, og slik bet han seg også merke i et sammenfall i hva han kaller overklassens syn på det vakre; en blanding av det velbrukte og hverdagslige, det opphøyde og elegante. Han kaller det for nikkersborgerpuritanisme og forklarer da jeg ringer:

– Altså de med gamle pengers forestilling om at dette litt slitte og rustikke, kombinert med dette vakre og forfinede, det er et ideal. Det liksomnaturlige. Som med kong Olav, for eksempel, han gikk jo rundt i en traust, blå anorakk.

Dette kan man også finne i Toscana, sier han. Og Sørbø har et eksempel også derfra:

– Jeg ble invitert med på – hva skal jeg kalle det? – noe så trivielt som et wine & cheese-party. Barna mine gikk nemlig på noe som heter International School of Florence, og vi fikk en innbydelse i form av et veldig fint kort. Hva skulle vi ta med oss? En flaske vin? Det var kanskje litt lite oppfinnsomt, men vi tok nå med oss en veldig fin en. Da vi kom frem, gikk vi opp en monumental trapp sammen med 200 andre. Det var blålys og soldater der, og inn kom en bråte fornemme og elegant kledde mennesker – mote og penger i skjønn forening, typisk italiensk. Og i midten: vertinnen, en principessa. Jeg tror hun het Frescobaldi, men det er ikke så viktig. Det viktige er: Hva gjorde principessaen? Hun satt bare der, hun, midt i salen mens hun rullet seg røyk på røyk i en grå strikkejakke og sa «faen» og «helvete» og «jajaja». Prosesjonen gikk forbi, slik at alle skulle kunne kysse henne, på hånden, men hun gadd liksom ikke. Hun satt bare der og småbannet og rullet røyken sin på denne rullemaskinen.

Er det dette vi skal se etter? Altså skjønnheten dekket til som noe «nedpå»? Har vi gjort alt feil?

Vi får et eksempel til:

– Da jeg bodde i Toscana, ble jeg kjent med noen aristokrater. Jeg lærte da at mens aristokratiet i Roma og Napoli var veldig dekadent, var det annerledes med toskanerne. Hvis aristokratene i sør sa: «Vil du være med på slottet vårt?» Ja, så kom du til et slott. Men hvis man skulle være med noen aristokrater i Toscana hjem eller ut på landet, sa de: «Vil du være med til villaen?» Og så kom man til et slott.

Positivitet

Man kan si: Dette ble vårt første skritt mot vendepunktet. Var det ikke nettopp også i det som var litt skjevt og litt på skakke dette toskanske lå? Og slik bli istand til å se det fine også i vårt eget land?

Neste dag forsøker vi å stå opp med nettopp dette i mente. Og mens plenklipperroboten nå igjen surrer fritt rundt der ute mellom trærne, fortsatt i 11 grader og lett regn, tenker vi: Hva gjør vel det? Regner det ikke i Toscana også? Vi går positive ned til frokostsalen for en livgivende kopp kaffe. Kanskje litt biscotti? Litt lunken kaffe, javel. Men også det kan ha sin sjarm. Noen litt for tørre brødskiver, men da er det vel bare å riste? De har nok bare tatt det ned. Skjønnheten skal man kunne finne også i nettopp dette, og vi kjører blide opp en åsrygg, inn en liten grusvei, forbi en frodig kolle og ned i Kjerknesvågen. Regn. Men vi har både bil og paraply. Og det at det er lite folk her, betyr vel bare at det blir bedre plass til oss. Noen båter ligger fortøyd inn mot det som kan se ut som en koselig liten sløyeplass, og ganske riktig: Der inne sitter tre godt voksne karer, ja, et knippe fine eksempler på litt levd liv, men noe skeptiske til å snakke om det toskanske. Tenk da litt på portvakten i Pisa: et renn av folk fra hele verden hele tiden. Og vi blir da heller ikke jaget ut, men høflig pekt litt videre mot et hus på den andre siden av kaien.

– Der skal det ligge noen brosjyrer, sier den ene av disse karene.

– Og oppe i andre etasje skal det finnes noen små modellbåter å kikke på.

– Modellbåter?

– Ikke vet jeg hva de skal forestille. Men dere kan jo se på dem.

Vi finner hverken båt eller brosjyrer, men vi har med oss eget kart, og det er det vi bruker da vi plutselig ser noe løfterikt i horisonten; opp en åsrygg, opp en ny frodig kolle – der. Som om noen har plassert alt som i et bilde fra ... Og er det ikke … vinranker?

– Det er humleplanter, sier bonden Steinar Kvam.

– Og hva der det der? En sypress?

– Nei, det er søyleasp. De ble plantet her på sekstitallet.

– De ser jo helt like ut.

– Ja.

Litt lenger opp, på låven, står broren Per Morten og rører i en dunk. Ikke noe farlig hjemmebrent til salgs under disken. Nei, bare eksklusivt og hjemmebrygget øl, som tappes på noen elegante flasker og selges rett fra bondens hånd, drikke som kan tas med til en kolle i nærheten, der man kan sitte med et blikk mot verdens skyer, svevende lavt inn over trønderfjorden.

For ikke å snakke om det vi like etterpå skal finne: et lokalt ysteri, der vi får smake på en deilig ost like ved den trygge kua selv. Vi får også sjansen til å kjøpe med litt grankvisteddik.

Piazza

Tommy Sørbø skriver om vårt eget land: «Vi har egentlig ingen markert overgang mellom natur og kultur. Hvis du ikke er kjent på forhånd, vet du sjelden når du har nådd sentrum av en norsk by. Det vet du i Italia, for i byens hjerte ligger domkirken, rådhuset, baren og piazzaen, og det er her du treffer folk.»

Vi tenker litt på dette idet vi kjører inn mot Røros, en liten by som kommer som den skal: Litt plutselig bare er den der, midt oppå fjellet. Ikke som med andre norske byer, der det «bare finnes et utdødd sentrum igjen, kanskje med et fabrikkutsalg for akrylsokker, en bussholdeplass og en park befolket med fylliker». Nei, for Røros er også blitt Toscana. Hild Myhren, salgs- og markedssjef i Destination Røros, går glad gjennom regnet og den vesle byens trange gater, med spesialbutikker, souvenirutsalg og en kafé. Hun blir stående og se opp mot de små husene i bakken, før hun snur seg rundt og sier:

– Men med sine streets og avenues, kan jo Røros også minne litt om New York?

Les også:
Bok: Singel, barnløs og lykkelig. Kate Bolick har skrevet en hyllest til alenelivet.

Restauranter: Her har festen tatt fullstendig overhånd.

Vin: Her er de fem beste rød- og hvitvinskjøpene i polhyllene.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.