Slåss mot IS fra innsiden

– Vi visste det ville koste oss dyrt. Men jeg kunne ikke forestille meg dette ...

Vi møtes på et hemmelig sted i den tyrkiske grensebyen Gaziantep. Hammoud al-Moussa har ikke svart på telefonen de siste dagene, han har holdt seg inne og for seg selv. Den tidligere jusstudenten fra Raqqa i Syria virker trøtt, motløs, fortaper seg i tanker langt utenfor det nakne kontoret.

Dagen i forveien satt han alene i leiligheten og så terrorgruppen Den islamske statens siste propaganda­video. Den hadde tittelen «Dette er fienden. Vær på vakt mot dem». Filmen viser tre menn i oransje drakter, kidnappede menn som sitter i et mørkt studio. På veggen bak dem pulserer signalene fra en løgndetektor.

«Mitt navn er Mohammed fra byen Raqqa. Jeg er far til den såkalte Hammoud al-Moussa. Han er i Tyrkia og kjemper mot IS,» sier den eldste av de tre.

Sharia-domstolen i Raqqa i Syria har funnet dem skyldige i å ha hjulpet koalisjonen og deres allierte i krigen mot «kalifatet». Skyldige i å ha gitt Hammoud al-Moussa og hans gruppe medieaktivister forbudt materiale. Så vises «bevisene»: et par solbriller med innebygget kamera, en bunke dollarsedler, to klokker med kamera og et kamera skjult i en knapp som skal ha blitt brukt til å ta bilder av IS-medlemmer.

«Dette er mitt råd til alle fedre: Hvis du er en vantro, vend tilbake til troen. Mitt råd til dem som kjemper mot Den islamske staten, er: Angre overfor Gud,» sier Mohammed al-Moussa.

Så blir de tre fangene bundet til nakne trestammer i en glenne. «Location unknown,» sier underteksten. Det er på natten, Mohammed al-Moussa myser mot de sterke kameralysene da hetten over hodet blir fjernet. Så trer bødlene frem i en koreografert bevegelse, en dødsballett under fullmåneskinnet. På kloss hold blir de tre «spionene» skutt i hodet. Kameraet dveler ved de døde ansiktene, følger blodet som pipler ut av ofrenes øyne og fester seg på de oransje draktene.

Slik er det siste bildet Hammoud al-Moussa ser av sin far.

Kalifatets hovedstad

Da IS i begynnelsen av januar 2014 stormet inn i Raqqa, ble den den første byen som måtte bøye seg for jihadistenes sverd. Hensynsløst og systematisk utryddet IS all opposisjon, kjente menneske­rettighetsforkjempere ble kidnappet, slept gjennom gatene eller forsvant sporløst. De som offentlig kritiserte IS, ble korsfestet, halshugget eller skutt på offentlige plasser. Nå skulle provinshovedstaden ved Eufrats bredd bli hovedstaden i IS’ apokalyptiske utopi: kalifatet.

– IS farget byen svart. Kvinnene måtte dekke seg til og kunne ikke bevege seg alene. Alt ble dyrere for hver dag, sigaretter og alkohol ble bannlyst, det fantes ikke medisiner, sykehus sto uten leger, skolene ble stengt, sier AbdAlaziz Alhamza.

Han var en av de mange unge medieaktivistene i Raqqa som rømte til Tyrkia. Jusstudenten Hammoud al-Moussa var en annen.

– Ingen journalister kunne jobbe fra Raqqa. Ingen visste hva som foregikk der. Vi bestemte oss for å vise det internasjonale samfunnet at det var noen som brydde seg om hva som skjedde i byen, sier AbdAlaziz Alhamza.

Fra Gaziantep organiserte de gruppen Raqqa is Being Slaughtered Silently, et nettverk av undergrunnsaktivister som i skjul dokumenterte IS’ brutale fremferd i Raqqa. Bildene av henrettelser og korsfestelser ble sendt i krypterte meldinger til Tyrkia og publisert på Facebook eller Twitter. Facebook-siden har mer enn 40.000 følgere.

Alt måtte være hemmelig. De fleste opererer under dekknavn, de er tilbakeholdne og forsiktige med hvem de møter for å gi intervjuer. Gruppen foretrekker at færrest mulig kjenner deres ansikter. Ingen av reporterne inne i Raqqa kjenner hverandres identitet.

Men Hammoud al-Moussas navn var allerede kjent da de startet. IS hadde satt en pris på hans hode.

– Noen av oss måtte være synlige. Bruker alle psevdonymer, har vi ikke den samme troverdigheten, sier Hammoud al-Moussa.

Den usynlige armeen av aktivister utløste paranoia i «kalifatet». Under fredagsbønnen i Raqqa forkynte IS at alle som jobbet med Raqqa is Being Slaughtered Silently, ville bli henrettet øyeblikkelig.

– Vi viste at folk bodde på gatene, at IS-soldatene spiser god mat, mens andre står i brød- og suppekø. Vi hang opp engelskspråklige plakater som henvendte seg til fremmedkrigere: «Er det dette du kom for? Å stjele og henrette?» Byen er full av fremmedkrigere, de fleste av dem visste ikke hvor ille det var før de kom. Vi prøver å advare dem som er på vei, sier AbdAlaziz Alhamza.

Det første offeret

I mai 2014 kjørte 21-åringen Moataz Bellah Ibrahim ut av Raqqa i retning den tyrkiske grensen. På en kontrollpost i grensebyen Tal Abyad ble han stoppet av IS-soldater og bragt inn til avhør. Han var allerede etterlyst av Assad-regimet, nå finner IS-soldatene bilder av gatelivet i Raqqa på mobiltelefonen hans. Moataz Bellah Ibrahim jobber som reporter for det regimekritiske nettstedet Sham Network, i tillegg var han en av grunnleggerne av Raqqa is Being Slaughtered Silently. To uker etter at han kjørte inn i veisperringen, ble Moataz Bellah Ibrahim henrettet på et offentlig sted i Raqqa.

I juni raidet IS-soldatene internettkafeene i Raqqa for å finne aktivister, uskyldige ble innbragt og forhørt. I tillegg startet IS sin egen Facebook-side – Raqqa is Flourishing Silently – hvor «kalifatet» blir fremstilt som en blomstrende idyll.

– Vi kunne ikke forestille oss at noen av oss skulle bli henrettet. Vi er alle blitt arrestert av regimet, vi har sittet måneder i fengsel, men de slapp oss alltid ut igjen. Etter henrettelsen av Moataz holdt vi på å gi opp. Vi ville ikke miste flere, sier AbdAlaziz Alhamza.

– Men vi valgte å fortsette.

De neste ofrene var to 20-åringer fra Raqqa. I en propagandavideo fra IS «tilstår» de to at Hammoud al-Moussa utstyrte dem med et klokkekamera og betalte dem for å snikfotografere IS-medlemmer og smugle ut dokumenter fra Raqqa. Så blir de to henrettet med skudd fra kloss hold. Filmen avsluttes med at Hammoud al-Moussas far trer frem i bildet, kledd i den oransje drakten. Et forvarsel om det som skal komme.

Ifølge AbdAlaziz Alhamza hadde de to ungguttene ingen tilknytning til Raqqa is Being Slaughtered Silently.

– IS gjør alt for å knekke Hammoud, sier Alhamza.

Fabrikkerte beviser

Hammoud al-Moussa visste hva som skulle komme. Etter at faren ble kidnappet fra butikken sin i Raqqa, fikk Hammoud al-Moussa en beskjed fra IS på meldingstjenesten WhatsApp. Hvis han ga dem navnene på to av gruppens medlemmer på innsiden av «kalifatet», skulle de slippe faren. Han nektet. Det neste tilbudet var å navngi medlemmer av Den frie syriske hær. Også dette avslo han. 21. juni i år, 77 dager etter kidnappingen, ble faren henrettet. På en kafé i Gaziantep arrangerte de syriske aktivistene en minnestund.

– Far var ikke involvert i noen av aktivitetene våre. De fabrikkerte bevisene. De to andre som ble henrettet, vet jeg ikke hvem er. Hensikten med disse filmene er å skremme reporterne våre på innsiden. De vil gi oss følgende beskjed: Hvis vi ikke kan få tak i dere i Tyrkia, hevner vi oss på andre, sier Hammoud al-Moussa.

– Han var faren min, selvsagt er jeg påvirket av det som skjedde. Men han er ikke viktigere enn de hundretusener av andre syrere som har dødd.

Det var Hammoud al-Moussa og hans gruppe som først fortalte at IS hadde brent den jordanske piloten Moaz al-Kasasbeh levende. På en internettkafé i Raqqa overhørte gruppens journalister opprømte fremmedkrigere skryte av at de hadde brent «den forbannede piloten».

– Først trodde vi ikke det var sant, men flere og flere IS-krigere skrøt av ugjerningen. En måned før IS publiserte filmen av henrettelsen, fortalte vi nyheten. Andre medier lo av oss og kalte oss løgnere, sier AbdAlaziz Alhamza.

Alhamza sier at han og reporterne hans i Raqqa ikke har hørt noe om skjebnen til det norske kidnappingsofferet som IS nå krever løsepenger for.

Gruppen var også først ute med nyheten om amerikanske spesialstyrkers mislykkede forsøk på frigjøre den kidnappede journalisten James Foley. Først en måned senere innrømmet Pentagon det nattlige raidet. Senere kunne Raqqa is Being Slaughtered Silently fortelle hvor de groteske henrettelsene av Moaz al-Kasasbeh og James Foley fant sted. Internasjonale medier ble plutselig oppmerksomme på den lille gruppen undergrunnsreportere.

– Vi gjør ting ingen andre kan. Vi er fra Raqqa, vi kjenner trærne og fjellene, sier AbdAlaziz Alhamza.

Han vil ikke fortelle hvor mange journalister de har på innsiden av Raqqa.

– Det er mange nok til at vi har gjort IS hysteriske. Vi er inne i en kritisk fase, vi må vokse. Målet er å bli en normal nyhetsorganisasjon i stedet for en kampanje, sier han.

Snart får redaksjonen i Gaziantep en melding fra en av korrespondentene om at tre mann er drept i et droneangrep ved en bensinstasjon i Raqqa. «En av dem er høyprofilert,» heter det i melding fra undercover-reporteren.

Det er en toppnyhet. Den drepte profilen er den 21 år gamle britiske hackeren Junaid Hussain, mistenkt for å lede gruppen CyberCaliphate, som sprer IS-propaganda på nettet og i år hacket amerikanske Central Commands Twitter-konto.

– Ryktene i Raqqa forteller at han skaffet IS store summer ved å hacke bankkontoer, skriver Hammoud al-Moussa.

Tror norsk gissel er i Irak

– IS bruker minst åtte–ni millioner dollar i året på propaganda, sier Mohammad Khedhr, som selv hadde en kort «karriere» i IS’ medieavdeling.

Et av flaggskipene i terroristenes propagandamaskin er Dabiq – et påkostet, glanset magasin som utgis på flere språk. I septemberutgaven finnes «annonsen» hvor IS ber om løsepenger for det norske gisselet Ole Johan Grimsgaard-Ofstad.

– Nordmannens situasjon er spesiell. IS har ikke kommet med noen konkrete beskyldninger mot ham. Andre gisler blir beskyldt for å være tidligere soldater eller spioner, nordmannen er bare beskyldt for å være vantro. Derfor er han kledd i gult, og ikke oransje. Det betyr at han ennå ikke har fått dødsdommen. IS har tidligere mislykkes i forhandlinger om gisler, de fortsatte å forhandle om løsepenger for den jordanske piloten i 22 dager etter at de henrettet ham. Hvis Norge ikke betaler løsepenger, kommer de til å drepe ham for ikke å miste ansikt, sier Mohammad Khedhr.

– IS publiserte et telefonnummer for dem som vil betale løsepenger for Grimsgaard-Ofstad. Nummeret er iraksk, og det er der jeg tror han er. IS kan ikke lenger holde gisler i Raqqa, Jarabulus eller Menbej på grunn av stadige og harde kamper. Derfor tror jeg han er i Mosul i Irak. Det er det tryggeste stedet å holde ham for øyeblikket, sier han.

Mohammad Khedhr flyktet selv fra IS for seks måneder siden. Da jobbet han som grafisk designer i et reklamebyrå i Raqqa, i skjul trykket og hengte han opp anti-IS-plakater i byen.

– I april i år kom IS og hentet meg hjemme. Først trodde jeg de skulle arresterte meg. De ville jeg skulle designe logoen til deres eget nyhetsbyrå, al-Furāt. Jeg hadde ikke noe valg og tegnet den gratis. Medie­emiren, en tunisier, spurte om jeg kunne begynne å jobbe fast for IS. De lovet meg god betaling og egen bil. Jeg ba om tre dagers betenkningstid. Så rømte jeg til Tunisia.

Fra Gaziantep i Tyrkia driver Mohammad Khedhr organisasjonen Sound and Picture, som har mer enn 40 journalister undercover i IS-kontrollerte områder.

– IS-filmene ligner på Hollywood-produksjoner, og budskapet er: Hvorfor sitte hjemme og spille på datamaskinen? Kom hit og spill på ordentlig. Du får både kvinner og våpen. Men i IS-områdene er alt svart. Sanger er forbudt, bryllupsfester er forbudt. Tidligere var det store fester hvor alle var inviterte. De finnes ikke lengre. Spør du et fem år gammelt barn, sier han at tradisjonelle kvinneklær er svarte og at det ikke finnes fester. I skjul dokumenterer vi tradisjonelle sanger og tradisjonelle klesdrakter for å bevare dem for fremtidige generasjoner. Men det er vanskelig, sier han.

– I IS-områder er alt vanskelig ...

Kalifatets grense

Over tollbygningen i den syriske grensebyen Jarabulus vaier islamistenes svarte flagg. Bare meter unna, på den tyrkiske siden av jernbanelinjen, sitter en gruppe sammenraste skjebner og drikker te av tulipanformede glass. De har kjempet mot IS, tapt og flyktet, de drar opp skjortene for å vise frem skuddsår, forteller om massakrer og dem som mistet livet for å ha røkt en sigarett. Fra kafeen under de svalende nåletrærne kan de se rett inn i den tapte hjembyen.

– Vi visste IS ville nedkjempe oss. De fattige, de nederst på rangstigen, sluttet seg til IS. De maktesløse så en mulighet til makt. Noen ble med for penger. Dette er svært fattige folk, sier Ahmed, en soldat fra Den frie syriske hær.

– Inne i Jarabulus hadde de en sovende celle som overrasket oss, en sovende celle i byen. De er nådeløse. De graver en tunnel under grensen akkurat nå, hva vet vi? Vi håper på en intervensjon, vi vil hjem. Kommer det et seriøst angrep på IS, tar vi til våpen og blir med og kjemper, sier Ahmed.

På sletten foran oss, hvor pistasietrærne en gang sto i sluttet orden, har IS bygget en minelagt jordvoll. Det er her slaget snart skal stå, her Nato skal bombe frem den annonserte IS-frie buffersonen fra Aazaz til Jarabulus.

– En morgen så vi tre bevæpnede menn som løp mot Tyrkia. Senere ble de avkappede hodene deres plantet på staker ved grensen, forteller Mohammed, en eldre flyktning fra Jarabulus.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights har IS henrettet 182 desertører fra egne rekker. Det er vanskeligere å komme seg ut av «kalifatet» enn inn i det.

Et eller annet sted på den andre siden befinner det seg mann som skal forsøke å krysse grensen i løpet av kvelden. Jeg vet ikke annet om ham enn at han heter Khaled og tilhører en gruppe som dokumenterer islamistenes hensynsløse utradering av den syriske kulturarven. Han er etterlyst av regimet og har vært fengslet av IS. Nå er han på vei fra Raqqa, ved hjelp av en smugler skal han ta seg over til Tyrkia for å møte DN. Så vil han vende tilbake.

Avhopperne

Jeg kjører til Sanliurfa, byen som har vært transittpunktet for fremmedkrigere på vei til Syria.

Nyhetene forteller at den kidnappede, amerikanske menneskerettighetsaktivisten Kayla Mueller ble voldtatt av IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi i Raqqa før hun ble drept. En engelsk nettavis forteller historien om tre ungjenter som i februar rømte fra forstaden Bentahy Green i London og forsvant inn i Syria. Ingen visste hvor, inntil det dukket opp en ustødig, kornete video som viste de britiske tenåringene i gatene i Raqqa. Filmen stammet fra den syriske aktivisten Ahmad Abdulkader.

Fra Sanliurfa driver han nettstedet og avisen Eye on the Homeland, også det en gruppe aktivister som jobber undercover innenfor «kalifatet»s forestilte grenser. Operasjonen koordineres fra et shabby kontorlokale i et smug i Sanliurfa.

– Jeg har ikke vært på kontoret den siste uken. Det har kommet drapstrusler, sier han da vi møtes på et kontor i en blokkleilighet i byen.

– Tyrkisk etterretning ringte og fortalte at jeg var i fare og måtte holde meg hjemme. IS oppsøkte nylig faren min i Raqqa og fortalte ham at «Du kan betrakte din sønn som død», sier han.

Ifølge en tyrkisk etterretningsrapport som ble lekket tidligere i år, kan det finnes så mange som 3000 IS-medlemmer i sovende celler i flere av de store byene i Tyrkia.

– Jeg er mer redd for lokalbefolkningen enn fremmedkrigerne. De lokale vet hva jeg driver med, det er de som er angiverne, sier Ahmad Abdulkader.

Fra sin tid i Raqqa kjenner han flere av dem som nå sitter i IS-ledelsen.

Den ingen kjenner, er mannen som går under navnet Abu Nasser Al-Amni, en av de tre øverste lederne i Raqqa. Han er rundt 30 år, bare få i organisasjonen kjenner ansiktet og stemmen hans. Når han viser seg, er det med maske, han snakker aldri offentlig og bruker hansker for å skjule hudfargen.

Desertørene

– «Nyhetsbyrået» i Raqqa består av seks mann. To av dem er tunisiere, resten er lokale. Jeg kjenner dem alle. En av dem var medieaktivist for opposisjonen før han sluttet seg til IS. Strategien deres er å hele tiden gjøre noe oppsiktsvekkende, slik at alle skal snakke om IS. Som å drukne folk i bur eller brenne dem levende. Det er strategien, sier Ahmad Abdulkader.

På datamaskinen har han kopier av avhopperes pass, innholdet på mobiltelefoner fra døde IS-soldater og et arkiv med navnene på nesten 1500 medlemmer av terrororganisasjonen.

– Det internasjonale samfunnet bryr seg ikke om dem som vil flykte fra IS. Vi har vært i kontakt med ambassader og konsulater og bedt om hjelp for å få dem ut. De gir meg følelsen av at jeg plager dem. Jeg tror ikke de vestlige landene vil ha fremmedkrigerne tilbake, de vil bli kvitt terroristene sine på slagmarken. De vil bare at de skal dø i Syria, sier han.

– Jeg har fortalt offiserer i koalisjonen at hvis de gir meg midler, skal jeg få ut 500 fremmedkrigere som er klare til å desertere. Jeg har aldri fått noe svar.

Telefonen ringer. Det er Ahmad Abdulkaders bror, som er i Hellas og på vei nordover i Europa. Han trenger penger.

– Jeg har ikke mer penger. Å drive dette arbeidet er en tung byrde. Neste måned må vi kanskje gi oss, sier Ahmad Abdulkader.

Skattene som forsvant

Khaled al-Homsi trengte fire forsøk på å krysse fjellene over til Tyrkia. Han virker medtatt etter reisen, synker sammen over en kaffe i hotellobbyen i Gaziantep. Etter at huset hans i hjembyen Palmyra ble ødelagt i et bombeangrep, har han tilbragt den siste uken i Raqqa.

– Før jeg forlot Raqqa, gikk jeg inn i det arkeologiske museet. Det var helt tomt. Regimet fjernet noe av det mest verdifulle. Resten ble stjålet, sier han.

Som nevø av den verdenskjente arkeologen Khaled al-Asaad, er Khaled al-Homsi oppvokst med Syrias oldtidskatter. Frem til krigen jobbet han med å bistå utenlandske arkeologer i Palmyra, da kampene startet engasjerte han seg i opposisjonspressen. Nå er han en av fotsoldatene til organisasjonen Association for the Protection of Syrian Archaeology (Apsa), som dokumenterer ødeleggelsen av arkeologiske skatter i IS-kontrollerte områder. Ved siden av løsepenger fra kidnapping og olje, er antikvitetssalg blitt en av IS’ viktigste inntektskilder. Satellittbilder viser at terroristene har brukt bulldosere for å finne og grave opp skatter i nærheten av Raqqa.

– Vi forsøker å spore hvor disse antikvitetene blir av, så vi en gang kan finne dem og få dem tilbake, sier han.

Dokumentasjonen er viktig også for en fremtidig restaureringen av de uerstattelige gjenstandene.

– IS har egne folk som graver etter skatter, i tillegg har de leid inn folk som leter for dem. Jeg kjenner noen av dem, tidligere gjorde de det samme for korrupte offiserer i regimet. Nå har de sluttet seg til IS, mange av dem er kriminelle som fant redning i IS. IS tillater alle å grave, men private må betale en skatt på 20 prosent til IS hvis de finner noe, sier Khaled al-Homsi.

Mynter, glass, mosaikker, sandsteinsskulpturer, oljelamper – alt graves ut av Palmyras skattkiste.

– IS sier de vil ødelegge en gammel skulptur fordi den er syndig, men selger den i skjul. Regimet viser frem kulturskatter de sier de har reddet, men selger dem, sier han.

Ekspertanslagene over hvor mye verdens rikeste terrorgruppe tjener på plyndringen, varierer. Noen anslår at jihadistene ifjor tjente 20 millioner dollar på salg av kulturminner. En etterretningsoffiser fra Irak påsto at IS ifjor tjente over 200 millioner kroner bare på salget av 800 objekter stjålet fra byen Al-Nabuk i nærheten av Damaskus.

– Vår historie og sivilisasjon blir utslettet, ting vi har jobbet med i årevis for å redde, også fra regimet, blir nå ødelagt, sier Khaled al-Homsi.

Bødlene i teateret

I juni i år så Khaled al-Homsi hvordan IS transporterte en gruppe bakbundne regimesoldater mot det romerske teateret i Palmyra. Der skulle han bli vitne til den mest groteske forestillingene som har utspilt seg på amfiteaterets scene.

– De 25 soldatene ble henrettet av unger. Bødlene var ikke eldre enn 13–14 år. IS hadde tre kamerateam på plass. Jeg smugfilmet det med mobiltelefonen, sier han.

I Palmyra har IS nedlagt totalforbudt mot ta bilder. Faren for å bli anklaget for spionasje og forsvinne for alltid i et av terroristenes fangehull, er åpenbar.

Apokalypsen i hjembyen fortsatte, Khaled al-Homsi var vitne til ødeleggelsen av den 2000 år gamle løvestatuen utenfor byens museum. Museet ble omgjort til rettssal.

– Regimet fikk fjernet mange av kunstskattene før IS inntok byen. De siste ble fraktet ut to–tre dager før det siste slaget. Regimet kjørte en bulldoser rett inn i museet for å kunne fjerne antikvitetene raskere, sier han.

Med et klokkekamera filmet han skadene på Baal-tempelet og ødeleggelsene på det gamle citadellet, han smugfilmet illegal graving etter antikviteter. En dag banket IS på døren.

– Jeg fikk beskjed om å følge med til hovedkvarteret for IS’ medieavdeling. De visste jeg hadde filmet i skjul. De viste frem sitt vennlige ansikt, spurte hva jeg mente om IS. Det måtte bli et positivt svar. Jeg satt mellom en rifle og en kniv, ler han.

Etter 15 dager i fangenskap ble han sluppet fri. IS beholdt datautstyret, kameraet og telefonen hans. Han fikk beskjed om aldri mer å publisere noe fra Palmyra.

Vi går inn i Gazianteps gamle basar. Mange av de arkeologiske skattene fra Syria ender opp på markedene i Gaziantep eller i Beirut for å selges videre til Europa eller USA.

– Mange av antikvitetshandlerne fra Palmyra har kommet hit, sier Khaled al-Homsi.

For noen er den illegale antikvitetshandelen en mulighet å overleve i krigssonen på.

– Folk som bor i Palmyra nå, er bare opptatt av å holde seg i live. De arbeider ikke, får ikke inntekter, det er daglige flyangrep fra regimet. Det er bare ett bakeri igjen. Blir det ødelagt, blir det umulig å få tak i brød. Det er ingen kommunikasjon med omverdenen, sier han.

Halshugget

Noen timer etter at vi skilles, får Khaled al-Homsi en beskjed som snart skal sjokkere en hel verden. Onkelen hans, arkeologen Khaled al-Asaad, ble ført til plassen foran Palmyras museum og halshugget. Henrettelsen av den 82-årige sjefen for oldtidsmyndighetene i Palmyra ble annonsert over høyttalere, en flokk på 150 mennesker skal ha møtt opp for å overvære ugjerningen.

Khaled al-Asaads kropp ble senere hengt opp på en av de romerske søylene i de 2000 år gamle ruinene han viet livet sitt til. Arkeologens hode ble plassert på bakken foran den skamferte kroppen sammen med en plakat som anklaget ham for å samarbeide med Assad-regimet og bevare Palmyras samling av «falske idoler». Den egentlige årsaken kan være at han nektet å avsløre hvor byens antikke skatter var gjemt.

– Han var som en far, en rådgiver og lærer. Jeg er rystet, ikke bare for at han var min onkel, men også på grunn av den skitne måten de drepte ham på. Onkel skjønte aldri hvorfor de skulle hevne seg på steinene, skriver Khaled al-Homsi i en email til DN.

Al-Homsi sier han kommer til å reise tilbake til Syria til tross for det som har skjedd.

Noen dager etter drapet på Khaled al-Asaad, sprenger IS tempelet Baal Shamin. Så faller Bel-tempelet, den religiøse hovedbygningen og den best bevarte. Unesco kaller det en krigsforbrytelse, arkeologer beskriver som en av de største kulturelle katastrofene i historien.

«De har drept en by og dens historie. Hvorfor onkel? Gjorde vi noe annet enn å kreve vår rett og at vårt land skulle frigjøres fra disse kriminelle?» skriver Khaled al-Homsi i et minneord for sin by og sin onkel.

Den hemmelige operasjonen

Det er en anonym, renvasket murbygning i en by i Sentral-Europa. Ingen skilt forteller hvem som holder til her, et overvåkningskamera peker ned mot inngangsdøren, korridorveggene er nakne, utenfor hvert kontor står en makuleringsmaskin. Her sitter en gruppe jurister og eksperter på internasjonal rett og katalogiserer, systematiserer og analyserer dokumenter som er smuglet ut fra Syria. 600.000 sider så langt.

Det er hovedkvarteret til den private organisasjonen Commission for International Justice and Accountability (CIJA). Inne i Syria har de nær 30 etterforskere, som med livet som innsats rykker inn på slagmarken og sikrer seg dokumenter i regimehovedkvarterer som er erobret av opposisjonen. Når krigen er over og oppgjørets time kommer, skal de brukes i en eventuell krigsforbryterprosess mot Assad-regimets øverste ledere. Dokumentene viser kommandostrukturene fra Damaskus og ned til distriktene, ordrer om bortførelser, tortur og mishandling.

– Tar IS noen av våre etterforskere med en ladning dokumenter, betyr det døden. Det spiller ingen rolle om vi jobber mot regimet. Vi har papirer skjult i IS-kontrollerte områder og lar dem bli der til situasjonen forandrer seg, forteller en av CIJA-analytikerne.

Av sikkerhetsgrunner ønsker ikke organisasjonen å fortelle i hvilken by hovedkvarteret ligger.

– Et team flyttet 500 kilo dokumenter på én gang. Det er en intens og omfattende operasjon. Vi må vite hvem som bemanner checkpoints, at frontlinjene ikke har flyttet seg, at man ikke støter på regimesoldater eller islamister. Det er blitt vanskeligere, IS kontrollerer større og større områder, sier han.

Flere av CIJAs etterforskere er blitt arrestert, har havnet i kryssild eller ubehagelig nær bombenedslag. Ingen er skadet siden september 2013.

– Det er ikke sjokkerende at noen av våre folk blir «fucked up», men ingen er blitt drept.

Oppgjørets time

CIJAs leder er den tidligere infanterioffiseren Bill Wiley – en mild, sigarrøykende kanadier på 51 år med aversjon mot unødvendig byråkrati. Han har en doktorgrad i jus på krigsforbrytelser og en fortid ved Jugoslavia-domstolen, Rwanda-domstolen og den internasjonale straffedomstolen i Haag.

– Ideen var å starte å samle beviser i realtid, mens konflikten pågår. Vi er ikke så fokusert på selve forbrytelsen, men å etablere hvem som er ansvarlig for overgrepene. Alt er analytisk drevet. Folkene i felten er samlere, det er et kaotisk å jobbe i felt, men det er en veldig kontrollert prosess. Vi vet hva vi vil ha, vi ønsker ikke at folk skal fyke rundt og hente med seg ting de tror kan være interessante. De fleste av oss er jurister, vi bruker presis terminologi og leter kun etter dokumenter fra regimet. Vi skal skaffe harde bevis mot toppene i systemet. Og det er ingen «smoking guns». Vi finner ingen ordrer som sier «drep alle», sier Wiley.

Norge støttet ifjor CIJA med en million dollar via Utenriksdepartementet. Det totale budsjettet er åtte millioner dollar. Organisasjonen gir ikke ut offentlige rapporter og gjør sjelden fremstøt i mediene. CIJA samler ikke beviser mot sine samarbeidspartnere i de moderate opposisjonsgruppene i Syria.

– Vi etterforsker ikke den væpnede opposisjonen, fordi vi trenger dem for logistisk og sikkerhetsmessig støtte. Men en dag, for å stabilisere det syriske samfunnet, må opposisjonens overgrep adresseres. Det kan ikke være noen immunitet for dem, sier han.

Wiley sier de nå har nok beviser til å føre tre saker mot president Bashar al-Assad og 24 toppfigurer fra regimet.

– Det første vitnet under Nürnbergprosessen var sjef­arkivaren for de allierte styrkene. Saken var bygget på dokumentasjon tatt fra tyskerne. Vitner misforstår, lyver, påvirker hverandres vitnemål. Dokumentasjon, det er nøkkelen, sier Wiley.

En av sakene omhandler Assads krigskabinett, hvor representanter fra landets fire sikkerhets- og etterretningstjenester sitter.

Wiley er overbevist om at det i fremtiden vil bli opprettet en krigsforbryterdomstol hvor sakene kan føres.

– Det er et massivt og farlig smuglerprogram vi driver, og ingen andre enn oss kan gjøre det. Vi har en toleranse for risiko som ellers bare væpnede styrker kan akseptere. Det er nøkkelen til vår suksess. Du må ikke forveksle det med risikoappetitt, vi er ikke cowboyer. Vi betaler dem vi har i felten, de jobber etter internasjonale standarder og vi holder dem i live. Krigsforbryterdomstolen ville ikke engang latt folkene sine operere i enkelte grenseområder i Tyrkia. Til og med etterretningstyper og diplomater nektes å reise til de tyrkiske grenseområdene, sier Wiley.

Jihadistene vet at CIJAs agenter finnes i Syria, men ikke hvem de er. En av dem ble kidnappet av IS, men løslatt, forteller Wiley.

– Det er krig, så det er alltid et element av flaks involvert. Men våre folk er godt trente. Blir du arrestert, skal du ikke under noen omstendigheter tilstå. Da er du død. Blir du stoppet av Jabhat al-Nusra, kan du ha en sjanse. Med IS er du helt sikkert død.

DN har endret enkelte kilders navn av sikkerhetshensyn.

Oppdatering per 22. desember 2015:

Gissel og aktivister henrettet

Etter at DN publiserte denne reportasjen, er tre medlemmer av gruppen Raqqa is Being Slaughtered Silently henrettet. 30. oktober ble Ibrahim Abdul Qader og Fares Hamadi funnet drept i den tyrkiske byen Sanliurfa, noen mil fra den syriske grensen. Drapsmannen tok seg inn i de to aktivistenes hotellrom, skjøt og halshugget ofrene. IS tok senere på seg ansvaret for drapene. 5. desember 2015 ble et annet medlem av aktivistgruppen, Ahmad Mohamed al-Mousa, drept av maskerte menn i byen Idlib i Syria. IS mistenkes for å stå bak drapet.

I november mottok Raqqa is Being Slaughtered Silently pressefrihetsprisen for 2015 av organisasjonen Committee to Protect Journalists.

19. november ble det kjent at det norske gisselet Ole Johan Grimsgaard-Ofstad (48) var henrettet av IS.

Les også:
Gryteguide: Hitchhiker, Oslo.

Historie: Idéhistoriker Espen Schaanning med ny bok om speiderbevegelsen.

Vin: Hvitburgunder til overkommelig pris.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.