Hans Petter Nykaas sitter i en bil til tre millioner kroner rett før stigningen til Haukeli. Utenfor er det mørkt, inne surrer P1. Nykaas er lei av alle hvilereglene norske lastebilsjåfører nå må følge.
– Alle disse kvarterene og smårotet vi må forholde oss til! Det er resultatet av kompromisser i EU.
Nykaas er en av rundt 30.000 lastebilsjåfører i Norge. I løpet av 24 timer skal de, ifølge reguleringer for kjøre- og hviletid, ha to 45 minutters pauser og en 9- eller 11- timers døgnhvil.
Men det er bare 15 godkjente døgnhvilestasjoner her i landet. Derfor sover lastebilsjåfører i bilene sine på rasteplasser og parkeringsplasser langs hovedveiene. Stadig oftere rekker de ikke frem til den avtalte møteplassen der ensomheten i kupeen kan brytes opp av kaffedrøs med kollegene. Kjører de for lenge i et strekk, piper skriveren. Og piper skriveren, skal de betale bot.
– Og de er ikke små!
Nykaas sukker og rister på hodet. Hvis de bare hadde laget et regelverk som var tilpasset sjåføren. Kroppsklokken er noe annet enn en gul skjerm med blinkende siffer.
– Vi er jo mennesker, ikke maskiner.
PARKERER FOR GODT
De første hviletidsreguleringene ble innført i 1993, og ble ytterligere strammet inn i 2006 med den nye digitale fartsskriveren. Fra det øyeblikket var det en klokke som skulle fortelle yrkessjåføren når det var best å stoppe.
– Hviletiden er i utgangspunktet der for å ivareta sjåførens rettigheter, slik at sjåfører på stramme tidsfrister faktisk tillater seg å hvile og sove. Men de er ikke alltid tilpasset sjåførens kroppsklokke og kan da lett oppleves som en ulempe i stedet for en fordel, sier Dag Rykkje, kontrollør i Statens vegvesen.
Norske lastebiler kjører en distanse som tilsvarer jorden rundt 126 tusen ganger i året. De frakter nesten 250 millioner tonn. Det er langt, og det er mye. Og mer blir det.
Men stadig flere norske transportører parkerer bilene sine for godt. Flere erfarne yrkessjåfører trekker seg ut av yrket. Av ungdommene som går sjåførlinjen, er det bare halvparten som fullfører og enda færre som faktisk er i jobb etter ett år.
FARLIGERE PÅ VEIEN
Samtidig som behovet for en velfungerende veitransport i Norge øker, er det stadig flere bedrifter som benytter seg av utenlandske transportfirmaer. De kjører såkalt kabotasje med sjåfører som arbeider på lokal lønn. Dette er i utgangspunktet ulovlig i Norge, men er blitt muliggjort gjennom EØS-avtalen. EU-kommisjonen vil trolig liberalisere reglene enda mer og dermed gjøre det enklere for utenlandske transportselskaper å kjøre gods i Norge. Da blir det kroken på døren for enda flere norske transportører.
– Vi kan ikke dekke alt transportbehov i Norge kun med norske transportører, som i mange andre næringer er det også her et behov for utenlandsk arbeidskraft. Det som er utfordringen er prisdumpingen og dermed også den sosiale dumpingen. Utenlandske sjåfører kjører for minimale summer for norske bedrifter. I dårlig utstyrte biler og uten erfaring med vinterføre. Sånn kan vi ikke ha det, sier Rykkje i Statens vegvesen.
I konkurransen fra utlendingene presses norske sjåfører på kjøre- og hviletid for å øke effektiviteten. Vedlikeholdet av kjøretøyene kan bli dårligere når lastebileiere forsøker overleve i et presset marked.
Svein Furøy i Yrkestrafikkforbundet påpeker at 60 prosent av ulykker der tyngre kjøretøy er involvert er utforkjøring som følge av tretthet.
ET EVIG KJØR
Langtransportsjåføren har 15 timers arbeidsdag, om natten sover han i en bil langt vekk fra familie og venner.
I årene fremover skal det fraktes mer gods, det blir flere biler på veiene, det skal koste mindre penger, færre sjåfører utdannes og de som er igjen, må jobbe under større tidspress. Samtidig skal det hviles.
Håkon Stålesen sitter og lener seg på sitt ratt midt mellom to fjell på Vestlandet. Langtransportsjåføren tilbringer hver natt fra søndag til fredag i bil langt hjemmefra. Da får Stålesen, som er prestesønn, gjort seg noen refleksjoner.
– Hva er det som kvalifiserer til at man kan si at man har hatt et lykkelig liv? Er det suksess, penger, barn?
Han har hatt denne diskusjonen med faren sin en dag de var på kjøretur. Han lurte på om et helt alminnelig ektepar, som har hatt sine rutiner, levd livene sine innenfor rammene – kan de si at de har vært lykkelige?
Farens svar er enkelt; det er en selv som bestemmer om man er lykkelig.
– Til at vi tar så mye plass på veiene, er vi ganske usynlige. Den jobben vi gjør …
Stålesen drar på det.
– Stortingspolitikeren henter seg en ny binders på utstyrsrommet, han tenker ikke over at det er lastebilsjåføren som sto og lempet det inn i grålysningen.
59°36´14´´N 9°25´8´´Ø | Meheia, Notodden
Hvem: Atle Johannessen (41)
Hvor: Rastelomme ved Meheia, Notodden
Kjørt: 12 år
Bil: Man
På den lille rastelommen på Meheia ved Notodden, våkner Atle Johannessen. Han trekker gardinene til side, ser en rosa himmel blande seg med det gule lyset fra lyktestolpene.
– Det er fint, det der.
Johannessen spiser Go´morgen-yoghurt og gulrøtter til frokost. Han har ski i overkøya og en bil som er ryddet med militær presisjon; strøkent dashbord, lommebok, mobil. Stramt redd seng. To barneansikter over førervinduet.
Han er tidligere yrkesmilitær og tjenestegjorde i fremmedlegionen i mange år. Så tok han lastebillappen og begynte å kjøre lastebil i Frankrike. Forelsket seg i resepsjonisten i firmaet, byttet firma, fikk to fine barn og et nydelig hus på den franske landsbygda.
Der kjørte han lastebil helt til konkurransen fra utenlandske firmaer presset prisene til det uoverkommelige. Da tok han med kone og barn og flyttet til Norge. Og her har han kjørt siden. Men forholdet holdt ikke. Mens han lengtet hjem til henne, lengtet hun hjem til Frankrike.
– Jeg har hatt den der virkelige lykkefølelsen én gang. Det var da jeg nettopp hadde flytta tilbake til Norge, jeg hadde fiksa jobb, hus, kona og barna skulle komme etter. Da lå jeg og kjørte over vinterdekte vidder på nattetid og snøføyken sto opp rundt bilen. Det var virkelig helt magisk, en sånn euforisk lykkefølelse. Det var som om alt falt på plass.
60°52´46´´N 6°50´40´´Ø | Aurland, Sogn og Fjordane
Hvem: Håkon Stålesen (44)
Hvor: Mellom to fjell i Sogn og Fjordane
Kjørt: 1 år
Bil: Man
– Hva er det som kvalifiserer til at man kan si at man har hatt et lykkelig liv?
Prestesønnen legger armen på rattet, lener seg frem mot ruten.
Det er bikkjekaldt på Hemsedalsfjellet og snart har han navigert trygt over fjellet, funnet seg en trygg plass å stå for natten. Så sitter han der, klar til å hvile disse pålagte elleve timene.
– Man gjør seg jo noen refleksjoner når man sitter sånn som dette. Hva er meningen med livet? Er han aksjemegleren noe lykkeligere enn meg? Han tjente noe jævlig med penger, men så hadde han jo ikke kontakt med mora …
Et blikk ut i mørket, ettertenksomme øyne vandrer over refleksjonene fra lysene der ute.
– Når det gjelder meningen med livet og det å være lykkelig, tror jeg at utdanning, penger og forventninger kommer til kort. Til syvende og sist er det du ene og alene som skal sitte å si at «jeg har hatt det godt, jeg har trivdes.» Akkurat hva du gjør, er nok derfor ikke så vesentlig.
Så smiler han, lener seg tilbake i setet og konkluderer:
– Nei, jeg vil heller ha et enkelt og godt liv enn et økonomisk stort, komplisert og dårlig liv.
59°53´40´´N 10°45´33´´Ø | Kongshavn, Oslo
Hvem: Fredrik Sigvartsen (19)
Hvor: Mellom containerne på Kongshavn, Oslo
Kjørt: 2 måneder
Bil: Scania
Fredrik er 19 år og har kjørt lastebil i to måneder. Lærling – og elsker det.
Det er ettermiddag i Oslo. Pendlertrafikken ut fra sentrum har nettopp løsnet opp, folk har kommet seg hjem fra jobb. Men blant containerne på Kongshavn ringer Fredrik til kjæresten. Han rakk ikke lossingen før de stengte for dagen. Nå skal han sove her, kjæresten må vente.
Fredrik Sigvartsen er en av stadig færre unge i dette yrket. Rekrutteringen er dårlig, bransjen er under press. For Sigvartsen er det drømmeyrket.
– Den dagen jeg sto der på Hamar med lappen i hånda … tenk at jeg klarte det!
Han kaster et blikk på speilet. Foran på bilen mangler kufangeren.
– Jeg la meg for langt ut, så velta jeg ut i grøfta. Jeg veit ikke hvor lenge jeg lå før jeg kom til meg selv, men da jeg klatra ut av bilen og satt der i grøftekanten og venta på hjelp var det ingen som stoppa. Alle bare kjørte forbi … lastebiler også. Det var ikke før brøytebilen kom at jeg fikk komme inn et sted å få varmen igjen, sier han.
Det satte en støkk. Men han klatra opp bak rattet, kjørte den samme ruta, igjen og igjen. Sakte, men sikkert, slapp skrekken taket.
59°36´14´´N 5°48´2´´Ø | Ølen, Rogaland
Hvem: Joakim Lauby (33)
Hvor: Ølen
Kjørt: 7 år
Bil: Volvo
– Vi er jo helt sprø i huet alle sammen. Det må vi jo være, som ofrer alt annet for å sitte her bak rattet.
Den dagen Joakim Lauby sluttet å kjøre biler med kjøleaggregat, fikk han ikke sove. Duren satt i kroppen, og nå manglet den. Han lette seg frem til andre biler med aggregat og parkerte inntil dem. Så kunne han ligge der og lytte til naboen. Det er sånn med lastebilyrket. Bil og sjåfør blir ett.
«Jokke» er på nattens tyvende sigarett, lyden av kullsyre bryter stillheten i mørket. En overkøye har tomgods fra den siste månedens drikke. Han teller over 50 colaflasker.
Det er tett i den lille hytta. Sigarettrøyken danser rundt ansiktet hans. Han er på vei i seng nå, sitter på sengekanten og lener albuene mot knærne. Det er her, i minuttene før søvnen tar ham, at han kjenner på det offeret han gjør for å være i dette yrket.
– Det er klart det kan bli ensomt, alle de timene alene. Nettene. Men så får man tenkt en hel del da. Hva er det vi alle er opptatt av da? Kjærligheten, vel, lykken … framtida.
60°25´14´´N 5°32´16´´Ø | Osterøybrua
Den norske transportbransjen går en usikker fremtid i møte om EU-kommisjonen gjør det lettere for utenlandske firmaer å kjøre gods i Norge.
59°6´7´´N 9°46´5´´Ø | Brevik, Telemark
Hvem: Anita «Dolly» Handeland (30)
Hvor: Rastelomme ved Brevik, Telemark
Kjørt: 9 år
Bil: Scania
Rosa gardiner, rosa mobildeksel, rosa ipadcover og rosa crocs. Refleksjakke, kjettinger, oljesøl og hestekrefter. Scania-dronningen-skilt i fronten, playboy-sengetøy i køya.
– Jeg må liksom ha med meg alt jeg kan komme til å trenge. Du veit jo aldri hvor du ender.
Anita «Dolly» Handeland dumper ned i setet, tar en sigarett i munnen og fisker frem en lighter fra samlingen ved dashbordet. I sengen bak henne ligger Candy, en chihuahua som tåler det meste. De er like sånn, Dolly og Candy.
Hun kan ikke bruke adhd-medisiner i jobben, og har valgt ikke å bruke dem.
– De sier jo at man skal ha medisiner for å fungere med adhd nå. Men jeg kan ikke det, du kan’ke kjøre på de medisinene der. Og sertifikatet er jo livet mitt, uten det har jeg ingenting. Så da finner man en måte å kontrollere det på. Å klare seg uten medisiner. Min adhd handler om hodet mitt, tankene mine og styrken på følelsene mine. Jeg kjenner alt veldig sterkt, veldig voldsomt.
Mens emosjonene hennes tar henne med gjennom høye fjell og dype daler, navigerer hun 50 tonn med bil over Haukelifjellet midtvinters.
– Det krever så mye konsentrasjon på noe konkret, det hjelper meg å holde tankene i sjakk.
Det er først når hun parkerer for kvelden, kryper under playboysengetøyet og ligger der i lyset fra «Dolly»-skiltet at det er plass til følelsene igjen.
– Og når det er sånn, da går det liksom.
59°48´29´´N 5°15´6´´Ø | Bømlo, Hordaland
Hvem: Einar Egge (45)
Hvor: Anleggsplass på Stord
Kjørt: 20 år
Bil: Man
Noen ganger glemmer Einar Egge å svinge av på egnede hvileplasser fordi lydboken tar ham helt bort fra sted og tid. Så da står han der da, midt i ingenting og pisser på hjulet. Fordi han bare måtte høre ferdig.
Egge har kjørt siden 1994. Nå står han midt i livsvalget; skal han fortsette å kjøre langtransport eller skal han roe ned? Men det klør i fingrene når han er hjemme, han vil bare ut, reise vekk fra gården, tilbake på veien, i evig transitt.
– Man skal leve livet med en stor frontrute og et lite speil. Se mest fremover og kaste et lite blikk bakover iblant. For hvis man bruker for mye tid på å se i speilet, så kan man risikere å kjøre rett på framtida si, sier han.
Lyden fra varmeanlegget blander seg med vestlandsregnets lette tromming på taket. Kaffetrakteren putrer i takt. Einar sover i gjennomsnitt kun én natt hjemme i uken. Men så er det også i bilen han sover best, når vinden tar tak i den 40 tonn tunge bilen og vugger den fra side til side. I kampen for å overholde kjøre- og hviletiden, ender han på de rareste steder.
– En gang hadde jeg full helgehvil på kaia der båten går fra Sverige til Finland. Der er det virkelig ingenting, bare en svær firkantet plass med asfalt. Da blir man utrolig god til å strekke ut absolutt alle gjøremål. Sette ned tempo. Men likevel, på et tidspunkt har man jo lest det man har med seg, så da sitter man der da og tar seg selv i å lese bakpå juicekartongen for å få tida til å gå.
59°54´18´´N 6°37´6´´Ø | Seljestad kontrollstasjon, Odda
Hvem: Hans-Petter Nykaas (50)
Hvor: Seljestad kontrollstasjon, Odda
Kjørt: 30 år
Bil: Scania
Det er blitt natt ved stigningen opp til Haukeli og Hans Petter Nykaas stumper nattens siste sigarett i et rosa askebeger før han vrenger av seg arbeidstøyet og kryper under dyna. Det er mørkt i lastebilen, nattlampens svake pære kaster en gylden stripe med lys over ansiktet hans.
– Jeg elsket en kvinne engang. Med hele meg. Men en dag bare dro hun. Jeg skjønte aldri hva som gikk galt. Om hun møtte en annen, om hun bare ble lei av meg. Kanskje elsket hun meg for høyt til å skuffe meg. Jeg tror det var dét. At hun hadde gjort et dårlig valg og heller ville dra enn å fortelle meg det. Men …
Han tar en pause, blikket vandrer over det stofftrukne taket.
– Jeg hadde tilgitt henne, jeg, hvis hun hadde latt meg.
58º34´25´´ N 8º50´29´´ Ø | OLW 691 | Parkeringsplass Åsuldtjønn, Arendal
Hvem: Christian Svensson (36)
Hvor: Parkeringsplass Åsuldtjønn
Kjørt: 15 år
Bil: Daf
Parkeringsplassen på Åsuldtjønn er en stor tom plass midt i ingenting. To lyktestolper. Et hus som egentlig skal tilby en do, men den fungerer ikke. Christian Svensson svingte inn her 18 minutter over kjøretiden. Det fantes ikke noe annet alternativ hvis han ville stå forsvarlig parkert. Det er flere som har parkert for døgnhvil her i kveld, men det er mørkt i de fleste hyttene, gardinene er trukket for. Utenlandske registreringsnumre på noen.
To norske og en svensk; Svensson. Hos han er lyset stadig på, blått og blinkende fra PC skjermen på rattet.
- Det blir mange serier, sier han på bløtt sydsvensk. Til lyden fra strøm-aggregatet forteller han om det yrket han elsker, om faren og brødrene som alle er lastebilsjåfører. Om et liv som handler om veien, bilen og jakten på minuttene. Tiden bak rattet bruker han til å tenke. Han tenker mye på yrkets framtid, utviklingen i transportbransjen, industrien. Han snakker i veimetaforer – om «bratte oppoverbakker» og sier at han «håper det går veien».
60º12´26´´ N 10º18´52 ´´Ø | LS 78969 | Skedsmo, Akershus
Hvem: Cosma Cristian (47)
Hvor: Utenfor Oslo caravansenter
Kjørt: 20 år
Bil: Volvo
– Vi er alle like, vi har de samme problemene overalt, sier Cosma Cristian. Han har kjørt lastebil i over tyve år. I Spania, Italia og nå i Norge.
Hjemme i Romania venter kone og barn.
Det går lenge mellom hver gang han vender hjem til dem. Men å kjøre i Norge, med sjefer som betaler per dag - og ikke ikke per kilometer, er bedre enn alternativet. Cristian forteller om tiden i Spania, om å bli ranet og overfalt på jobb. At det ikke har blitt slik i Norge – ennå. Cristian ruller seg en spesialsigarett med mynteblader. I taket henger dagens klesvask til tørk. Han frykter en negativ utvikling i Norge.
– Man får inn østeuropeere som går på lokal lønn, firmaene tjener seg enda rikere og de lokale sjåførene presses ut. Det er normalen. Du finner ikke en spansk sjåfør i Spania lenger. Alle er østeuropeere.
61°32´58´´N 10°2´44´´Ø | Fryatun truckstop, Oppland
Hvem: Dag Jensen (53)
Hvor: Fryatun truck-stop, Oppland
Kjørt: 35 år
Bil: Volvo
Det var lastebilsjåfør han skulle bli, det var aldri snakk om noe annet. Pappa kjørte, alle de tre eldre brødrene kjørte. Ett år med lokalbuss er det eneste forsøket han noensinne gjorde på en annen livsstil. Det ble han bare ulykkelig av.
Da han nylig foreslo for kona at han kunne ta en lagerjobb på hjemstedet, syntes hun det ikke var noen god idé. Hun orker ikke ha ham flyende hjemme klokken fire hver dag, han maser nok som det er i helgene.
Men Dag Jensen liker å kjøre langt. Han har kjørt siden 1979.
– Det bunner i en viss rastløshet, tror jeg. Du må være på vei et sted, det er noe med det, sier han på truck-stopen Fryatun. Han har brødskiver med ost og syltetøy. Også roen, da. Friheten.
Han er stolt av å være lastebilsjåfør, veldig stolt. Men han føler yrket har falt kraftig i status med årene.
– I gamle dager var dette et statusyrke, men nå … lønnsnivået matcher jo ikke arbeidstiden, jaget og forfølgelsen som dette yrket bringer med seg.
Jensen snakker med bred østfolddialekt, sakte, ettertenksomt. Så rynker han pannen, presiserer at hans yrke, det er en av de viktigste jobbene man kan ha her i landet. At uten dem stopper hele samfunnet opp nokså raskt.
– Folk får ikke varer, de får ingenting. Butikkene vil gå tålelig kjapt tomme og sykehusene … Det vil få store konsekvenser hvis vi stopper.
62º0´44´´ N 9º12´30 ´´ Ø | PA 18563 | Dovre
Hvem: Stefan Steindor Sigursson (58)
Hvor: Hos «Castro» på Dovre
Kjørt: 36 år, 16 år i Norge
Bil: Volvo
Stefan er en nydusjet islending som kjører rundt på en tank fylt med flytende oksygen. Han er født på midten av forrige århundre og er ifølge seg selv en av “disse gamlingene” bak rattet.
– Det er to typer sjåfører nå; ungdommene med caps og oss gamlingene uten caps. Noen av oss har bart da, men ikke alle, sier han.
Det er en myk stemme med distinkt islandsk preg som erkjenner at han tilhører generasjonen som er på vei ut av yrket. Og at de unge som kommer inn bare holder ut til de får kvinnfolk og unger, så innser de at de ikke tjener nok og slutter.
– Det er et hull i midten der. Men når vi gamlingene forsvinner, da er det sikkert de polske og latviske som overtar. Med helt andre vilkår.
Han legger en duk over rattet for ripebeskyttelse, henter fram laptopen med bilder av Cadillac´en som venter hjemme.
– Nei, kanskje er det ikke så dumt å bli gammel slik bransjen utvikler seg.
Stefan Steindor Sigursson har vært i denne bransjen lenge nok til å kjenne utviklingen på kroppen - en utvikling i retning av strengere reguleringer, større tids- og økonomisk press og en ekstrem økning i trafikken.
– Men veiene vedlikeholdes ikke deretter, vi kjører på ganske elendige forhold her i landet.
Topografien og klimaet i Norge stiller helt andre krav til kunnskap og utstyr enn i resten av Europa. Dette er ofte en skrekkens opplevelse for mange av sjåførene som kjører i utenlandsk-registrerte biler på norske forhold.
– Jeg har sett voksne menn gråte når de står der nederst i bakken med hverken bil eller utstyr i orden og er livredde for å ringe til sjefen. Da er det ikke så lett å være dem.
58º49´19´´ N 9º4´28´´ Ø | RA 43614 | Statoil, Brokelandsheia
Hvem: Øyvind Kolstad (28)
Hvor: Innerst, bakerst på en parkeringsplass
Kjørt: 7 år
Bil: Volvo
Det hele begynte med søppel. I dag kjører Øyvind Kolstad slakteavfall mellom Hamar og Jæren og er en av få som er unntatt kjøre- og hviletidsreguleringer. Slakteavfall er dyretransport, da handler det om å komme fortest mulig frem.
28 år, 7 år bak rattet, 180 reisedøgn.
Kolstad er en fyr med en mørk og rolig stemme, ettertenksomme øyne og langsomme formuleringer.
Gutten som navigerer tonnevis med innvoller på februarglatte veier takler ikke lukten av pinnekjøtt.
Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.