En mandag klokken 08.35, øst i Los Angeles: helikopterdur, sirener, dyp bass fra åpne bilvinduer. Lyden av dette rufsete området midt i Amerikas «gjenghovedstad», en by med over 450 kriminelle gjenger, er som ventet.
Men opptrinnet utenfor et enormt bakeri avviker fra det typiske. To kraftige menn med ansiktstatoveringer og store t-skjorter vagger mot hverandre, de er fiender fra to rivaliserende gjenger. Men de trekker ikke våpen. Ansikt til ansikt knytter de nevene og slår seg selv på brystet. De klemmer hverandre hardt og brummer «was up, bro?».
Snart skal de bake muffins. Og få betalt for det. For som man sier i disse traktene nå for tiden, «ingenting stopper en kule som en jobb».
Angrep, ansvar
High fives vibrerer i resepsjonen, latterbrøl overdøver trafikken utenfor. Dagens dyst forberedes på hovedkvarteret til Homeboy Industries, som kaller seg verdens største og mest suksessfulle rehabiliteringsorganisasjon for gjengmedlemmer.
Den skulende, litt bortkomne nykommeren Cleophis Noble (57) støtter seg til veggen, fortsatt med en sporingsenhet låst rundt ankelen, fortsatt medlem av Crips, en av byens farligste og største gjenger. Han forteller at han aldri i sitt liv har møtt flere snille folk som i løpet av de siste fire dagene.
Keep on hustlin'. - Jeg liker ikke å jobbe, men jeg liker å være her, forteller den tidligere hjemløse innbruddstyven, nå bakeren, Brandon Beverly (24).
Cleophis Noble (57) (til høyre) har en fotlenke rundt foten. Han har tilhørt gjengen «Crips» og sittet inne for drap. «Homeboy Industries» hjelper høyrisiko-ungdommer, tidligere gjengemedlemmer og nylig løslatte fanger med en rekke gratisprogrammer, for eksempel psykisk helserådgivning, juridiske tjenester, tatoveringsfjerning, læreplan, utdanningsklasser og arbeidskompetansetrening. Programmet ble grunnlagt i 1992 av Pastor Greg Boyle.
Her er også stutte Boris Jimenez (49), det tidligere mobbeofferet som satt i fengsel i 25 år, etter å ha trukket av en pistol med øynene lukket da han ble utfordret til duell under en bro som tenåring i 1987. I dag er han heltidsansatt Homeboy-konsulent med full kontroll over bryggende problemer gjennom walkie-talkie-beskjedene.
Høye, tynne Brandon Beverly (24), hvis første seng i livet var en kjøkkenskuff, som senere elsket å være ruset, søvnløs og hjemløs, men som har skiftet innstilling etter at han fikk fullt foreldreansvar for to små sønner, og som ved å bake havrekjeks med rosiner er litt nærmere drømmen om å bli rapper.
Og selvfølgelig, alle merker det på kroppen når han som både ligner på og oppfører seg som julenissen ankommer rommet, selveste G-Dog.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herNattens vokter
Da «dødens tiår» mørkla Los Angeles, var jesuittprest Greg «G-Dog» Boyle (64) nyansatt pastor i byens tøffeste nabolag. Mellom 1988 og 1998 var stemningen såpass ille at mødre gjemte babyer i badekaret mens kuler suste mellom leiligheter i enkelte områder.
Boyle syklet rundt i skumringen og ba unge gjengmedlemmer pelle seg i seng. Men presten kunne oppholde seg på feil sted til feil tid. Under nattlige skyteepisoder, som ofte handler om gammel smerte og et søskenbarn eller en bror som skal bli hevnet, kunne Boyle sporenstreks bli lagt i bakken av sine «homies» i ren Secret Service-stil. De sørget for å beskytte hodet hans og alle vitale organer.
For ingen gjengmedlemmer, hverken fra øst eller vest, fikk skade «pappa» – og deres kommende arbeidsgiver.
Deig over drap
Selv om gemyttene har roet seg, har den dødelige hevnspiralen fortsatt. I dag har Englenes By godt over 45.000 aktive gjengmedlemmer, ifølge Los Angeles Police Department. Homeboy Industries regner med det finnes minst 100.000.
Audiens. Father Greg gir både trøst og råd og en ny sjanse på sitt kontor.
Kyndige hender. To tidligere gjengmedlemmer baker boller til bakeriet.
Regulate. Hvert år venter rundt 8000 tidligere gjengmedlemmer i timevis for å få audiens, råd og en ny sjanse på Greg Boyles gjengnøytrale kontor.
Vask og rens. En mann sprayer brødformer på bakeriet.
Da Boyle fikk økonomisk hjelp til å kjøpe et nedlagt bakeri for 30 år siden, ga han tidligere innsatte stekebrett og forklær. Organisasjonen este ut, i dag gir Boyle jobb og lønn til 250 tidligere gjengmedlemmer i året. De må godkjennes av styret, før de selv må godta å stemples inn i løpet av et syvminuttersvindu om morgenkvisten, tjene rundt 105 kroner i timen og bli hanket inn for vilkårlige doptester. Likevel blir gjengnøytrale Homeboy Industries nedrent av over 8000 gjengmedlemmer i året, alle på utkikk etter en klem, et økonomisk bidrag eller en jobb.
Fakta: Homeboy Industries
Grunnlagt i 1992 av pastor Greg Boyle.
Ideell organisasjon som hjelper gjengmedlemmer med å komme på rett kjøl.
I fjor var inntekten på 132 millioner kroner. Mottar støtte fra offentlige og private donasjoner og investorer.
Driver blant annet syv utsalgssteder: Homeboy Bakery, Homegirl Café & Catering, Homeboy/Girl Merchandise, Homeboy Farmers Markets, The Homeboy Diner at City Hall, Homeboy Silkscreen & Embroidery, Homeboy Grocery, and Homeboy Cafe & Bakery på flyplassen i Los Angeles.
Livets lotteri
Han strutter med magen og plasserer mikrofonen midt i det hvite skjegget. På sin faste gulvplass, i en overfylt resepsjon hvor folk plystrer og henger over trappegelendrene, starter Boyle alle morgenmøter med dagens ord, en bønn og klasseoversikten for dem som vil takle sinnemestring, praktisere meditasjon, lage kunst, få terapihjelp, advokatassistanse eller lære å skrive cv.
Ti minutter og tre kopper kaffe senere sitter Boyle på kontoret tapetsert med fotografier av glade, nygifte gjengmedlemmer, babyene deres, samt noen portretter av de hundrevis av unge menneskene han har stedt til hvile. Ikke alle som kommer gjennom disse dørene holder seg nødvendigvis i skinnet. I fanget hans, i en svart lærmappe, fikler Boyle med en konvolutt full av kontanter. Han strekker nakken. Kanskje ser han noen som ser ut til å trenge 20, 100, 300 dollar mer enn andre. Kontoret hans har gulv-til-tak-glassdører, fra hvor han bevitner et konstant inntog av tålmodige mennesker i utplasserte plaststoler, ventende i timevis på audiens.
Audiens hos pastoren
– Ta hit de to guttene som akkurat kom inn, sier Boyle til gruppen av fotsoldater i døråpningen.
Det finnes intet annet køsystem enn Boyles innfall. To blyge brødre i hettegensere på 15 og 18 år synker ned i kontorstolene.
– Hva kan jeg gjøre for dere, mine barn?
99 problems. Tenåringsbrødrene Angel og Joshua sier de er kastet ut på gaten av morens kjæreste. De har gått en mil for å få en klem og litt kontanter av Homeboy-grunnleggeren Greg Boyle (til høyre).
Gir kjærlighet. Father Greg klemmer en mann utenfor lokalet.
Tegne og male. Kunsttimer er også på agendaen.
California Love. I tillegg til å en arbeidsplass å gå til, tilbyr Homeboy Industries gratis kurs i kunst, musikk, cv-skriving og som her; sinnemestring.
De er blitt kastet på gaten av morens kjæreste, de har ikke noe sted å sove og har gått en mil i dag allerede. Senere gråter en høygravid jente stille på samme sted, strømregningen har ikke betalt seg selv. Minutter etterpå kommer en duknakket, hjemløs fyr med tannbørsten stikkende ut fra ryggsekken. Alle får samme behandling.
– Gi meg et håndtrykk, kjære deg.
De mottar krøllede pengesedler via en tykk knyttet hånd. Ulike summer. Når kontantene tynnes ut, skriver han sjekker. Boyle blir til og med overrakt en parkeringsbot.
– Jeg har lært at OHN står for «Oh Hell No!», skøyer presten.
– Du gir bort penger selv til de som ikke jobber for deg?
– Jeg forsøker bare å hjelpe så mange av dem som mulig, sier Boyle mens han avslutter et besøk ved å strekke armen i været.
Glassdøren åpnes sporenstreks av Marcos Luna (47), hans trofaste tjener.
– «Pappa» er 100 prosent lys, han har så mye omsorg at det nesten er skummelt, sier Luna.
– Jeg er ikke moralsk overlegen, selv om jeg aldri ble gjengmedlem i en by hvor det finnes uendelig mange gjenger å bli medlem i, sier Boyle.
Big poppa. Hver morgen, så lenge presten Greg Boyle (i midten) er i byen, starter de ansatte i Homeboy Industries dagen med bønn, plystring, latter, oversikt over dagens timeplan, gratulasjoner og fullsatt resepsjon. – Jeg vil bare hjelpe så mange sjeler som mulig. Jeg har jo kreft, og dårlig tid, sier Boyle som deler ut penger helt fram til han stenger dørene.
– Å bli gjengmedlem handler ikke om å være en snill fyr eller en dårlig fyr, godhet eller ondskap. Det handler om lotteriene jeg har vunnet, akkurat som deg. Dette handler om foreldre-lotto, postnummer-lotto, søsken-lotto, utdannelses-lotto. Disse menneskene forsøker bare å overleve, sier Boyle.
Han lever selv på overtid. For 15 år siden begynte han behandling for blodkreft. Legene ga ham ti år.
Dette handler om foreldre-lotto, postnummer-lotto, søsken-lotto, utdannelses-lotto. Disse menneskene forsøker bare å overleve
Greg Boyle, pastor og grunnlegger av Homeboy Industries
– Jeg må gå nå, jeg har dårlig tid.
Fuck you
Å bli en del av en kriminell gjeng allerede som 12-åring er ikke uvanlig for enkelte jenter og gutter i Los Angeles. Mange finner varme under vingene til «flokken», gjerne de som regjerer på nærmeste hjørne. Gjengmedlemmer bærer ofte fargekoder, skyter fra bak rattet og tatoverer medlemslogoen på hals og hodeskalle. Det gir dem beskyttelse, men forvandler dem også til skyteskiver.
Alle som vil, får tilbud om gratis laserfjerning av tatoveringer. Den pensjonerte tannlegen Arnold Rudman (72) behandler rundt 45 personer, bare på mandager. I skuffen har han små fargerike baller man kan klemme på, for det er vondere å fjerne tatoveringer enn å få laget dem. Rudman prioriterer hakekors, politivold, dryppende blod eller symboler som «Just Do It» på pekefingeren.
Sekretæren til Homeboys administrerende direktør, Joanna Carbajal (21), har «fuck» tatovert på det høyre kinnet, «you» på det venstre. I store bokstaver.
– Jeg var 15 år, hadde flyktet hjemmefra og hatet alle mennesker, sier Carbajal smilende og sjenert.
Hun fikler frem en perm. Rekker den til en mann med slips. Rundt hele hakepartiet, som et Hannibal Lecter-gitter, har hun tatovert postnummeret sitt, 91343. Hun har fått rettsordre om å fjerne dem.
Ready or not. Joanna Carbajal (21) er sekretæren til Homeboys administrerende direktør og har «Fuck» tatovert på høyrekinnet, «You» på det andre. Med blokkbokstaver.
Hard knock life. - Ansiktstatoveringer er vår måte å vise hvem vi er på. Men jeg studerer medisin nå, det ser ikke profesjonelt ut, sier Angelica Rodriguez (43) mens hun fjerner nakketatoveringen hun tok som 13-åring.
Angrer på tatovering. David Zamudio har mange tatoveringer i ansiktet som han nå får hjelp til å fjerne med laser av den pensjonerte tannlegen Arnold Rudman (72).
– Jeg har egentlig ikke lyst til å kvitte meg med dem, men jeg vil jo bli sjef en dag. Og studere statsvitenskap, sier Carbajal, som bruker tykk sminke når hun skal gjennom passkontroll eller jobbintervjuer.
Tillit
Bak kassen på travle Homegirl Café, hvor politikonstabler får servert maten av tidligere røvere, og skuespiller Diane Keaton engang ble tatt for å være en av servitørenes tidligere celle-kompis, står kaféansvarlig Mario Lopez (36). Han med den mykeste stemmen, og flest tatoveringer på huset. Når han ser ned, kan man lese «The» «End» på øyenlokkene hans.
– Jeg trodde døden skulle ta meg mye tidligere i livet, sier Lopez med en stemme som nesten hvisker.
Jeg trodde døden skulle ta meg mye tidligere i livet
Mario Lopez, kaféansvarlig
Rett kjøl. Mario Lopez (36) har kuttet ut kriminalitet og dop, er blitt edru og har fått jobb hos Greg Boyle.
På gata fant Mario Lopez omsorgen han manglet hjemme, med en alkoholisert mor og en far som satt inne for mordforsøk. Han var 13 år da han ble medlem av West Side Trackers, 14 da han begynte å drikke.
– De eldre guttene kjøpte klær til meg, smykker til og med. De ga meg sprit, en bil etter hvert, kvinner. Jeg trodde jeg hadde funnet kjærligheten, men det er jo bare ren galskap, sier den nygifte trebarnsfaren som i dag er tørrlagt alkoholiker.
Han kikker stadig mot kollegene sine for å sjekke om de trenger ham. For syv år siden vasket Lopez Homeboys' kontorvinduer, før han rykket opp til gartner, baker og oppgjørsansvarlig. Han deler ut tips på slutten av dagen.
– Tenk, jeg har nøkkelen til safen. De stoler på meg. Du kunne aldri ha stolt på meg i nærheten av penger for ti år siden. Jeg kunne tjene 40.000 kroner på en dag ved å selge dop. Og jeg ranet mange uskyldige mennesker, sier han og svelger.
Det var fortsatt lyst ute da Lopez, sørpefull på vodka, knuste en glassflaske i hodet på en narkotikaselger før han kylte de spisse skårene inn i kroppen hans flere ganger. Da han hørte politiet rope, flyktet han mens dollarsedler flagret ut av lommene. Politiet tok ham igjen. De banket ham opp, forteller Lopez, før han våknet i sykesengen, allerede påført håndjern. Offeret overlevde, Lopez sonet sine syv år.
– I dag drikker jeg ikke engang kaffe. Jobben min gir meg styrke hver dag, uten den hadde jeg nok sonet livstid nå. Eller ligget død i en grøft. Det er de to valgene slike som meg vanligvis står overfor.
Andre boller. Mario Lopez (36) jobber på caféen og noen ganger på bakeriet.
Gull alt som glitrer
Soulmusikk strømmer ut av høyttalerne mens utstyr går til gjenvinning. I et luftig varehus ligger nystartede Homeboy Recycling hvor tonnevis av donerte Nintendoer og sykehustelefoner blir fikset og senere solgt på Amazon, pc-er blir resirkulert, retro tv-er og radioer blir utleid til filmstudioer. Innimellom finner nyansatte James Ford (27) gull. Ekte gull.
– I minnebrikkene på enkelte kretskort fra datamaskiner skraper vi ut gull, som vi selger videre, sier tidligere Crips-medlem Ford mens han kobler et vannfilter fra hverandre.
Selvpåførte tatoveringer, laget i fengsel ved hjelp av blekk fra en penn, ståltråd fra en bibelrygg og gummistrikk fra bokseren, dekker hele kroppen hans. Han har et kinesisk symbol for rikdom tatovert på skulderen og «M. O. E» («money over everything») på overarmen.
– Jeg ble født på Broadway og 62. gate, ikke Beverly Hills, sier Ford.
Han elsker Nike-sko, kjøpte alltid de nyeste parene ved hjelp av dop-salg i årene før han satt inne for innbrudd. Nå tjener han 108 kroner timen, bor i sin røde Chevrolet med ødelagt vindu og har to jeans. Men seks par sko i bagasjerommet.
Mo' money mo' problems. Han bor i den røde bilen sin, James Ford (27), det tidligere medlemmet av Crips, en av LAs farligste og største gjenger. – Fra dopsalg kjøpte jeg alle Nike-skoene jeg bare drømte om, men jeg vil ikke tilbake til mitt gamle liv, sier Ford som i dag jobber i Homeboys elektroniske resirkuleringsprogram.
– Vil du noensinne returnere til gjengen din og ditt forrige liv?
– Selv om det er svært enkelt å springe tilbake til gutta, til pengene, så har jeg vokst fra det, jeg er lei. Jeg vil være ansvarsfull nå, men jeg tør ikke sette meg for mange mål, sier Ford og ler forsiktig.
– Jeg er på bunn i livet. Jeg vil ikke bli skuffet om jeg ikke når drømmene mine, sier Ford mens han flytter på en rød rullet hårlokk.
– Men jeg eier en lommebok for første gang i mitt liv, det er jo noe.
Go home, boy
Sistemann for dagen har forlatt pastor Boyles kontor. En skallet mann fikk en sjekk dyttet i hånden, deretter en bønn hvisket til pannen. Han var tidligere medlem av en gjeng hvis rivaler ikke likte bokstaven «C». Likevel gikk han støtt og stadig rundt med en caps påsydd en stor, hvit C.
– Jeg har i evigheter forsøkt å få ham til å kvitte seg med den capsen. For guds skyld, han har en datter nå, det er ikke trygt, sier Boyle mens han pakker sammen vesken sin.
Han skal til doktoren. Han har tross alt en kreftsykdom å hanskes med.
– Men i går, ser du, da kastet han capsen på engangsgrillen! Se, han sendte meg en video, sier Boyle og trykker play.
Han kaster hodet bakover mens han flirer høyt idet capsen flamberes og den mørke stemmen sier; «Se på dette, G, dette gjør jeg for deg. Gratulerer med farsdagen!».
– Men så klart …, sier Greg Boyle og låser døren.
– Gevinsten er på hans side, ikke min.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.