Drapet på Boris Nemtsov fyrer opp kritikken mot russiske medier

Det var et perfekt åsted. Boris Nemtsov, en av Vladimir Putins krasseste kritikere, lå som et offerlam foran Kremls rustrøde murer. 

 Jeg satt og drakk vodka med noen russiske teaterskuespillere et par kvartaler unna da skuddene falt, og innen jeg kom meg ned til broen der drapet hadde skjedd, var liket borte. Der det hadde ligget, var noe rødt og hvitt i ferd med å flyte sammen på den våte asfalten. Tettbygde politimenn i svarte pelsluer sperret all gjennomfart, og et massivt oppbud av journalister og fotografer svermet oppjagede rundt i regnet. Den fargesterke Vasilijkatedralen sto som et kunstferdig tablå mot den blekt opplyste Moskva-himmelen. Hele scenen hadde et uvirkelig skjær, som et gigantisk filmsett.

Verden over gikk spekulasjonene vilt om hvem som hadde regien.

Allerede den natten, da hans gode venns blod ble vasket ut i Moskva-elven, rettet Vladimir Rizjkov fingeren mot den russiske propagandamaskinen. Han hadde kjent Nemtsov i 20 år, først som politiker i Dumaen, siden som en kampfelle i den stadig mer marginaliserte opposisjonen. Mandag morgen denne uken møter vi ham på et kontor rett på andre siden av broen, i en kjeller innenfor det som ser ut som et snuskete reisebyrå. Han peker trett på noen flasker fin, skotsk whisky som står på gulvet i et hjørne av rommet. En gave fra Nemtsov.

– Jeg er hundre prosent sikker på at Boris Nemtsov ble drept enten av autoritetene selv eller av en ekstremistgruppe, sier han.

– Uansett var det propagandaen som skapte rammeverket.

Femtekolonnen

Nemtsov var fortsatt i live da vi først kontaktet Rizjkov etter å ha kommet over navnet hans litt tilfeldig i den liberale, engelskspråklige avisen The Moscow Times, der han hadde skrevet artikkelen «Russlands absurde meningsverden». Han er en vennlig, frittalende, litt byråkratisk utseende mann som satt i Statsdumaen fra 1993 til 2007, var medarrangør av de store demonstrasjonene mot Putin i 2011 og 2012 og inntil nylig én av tre lederskikkelser i Boris Nemtsovs parti. Mens Nemtsov hadde vært svartelistet på statlig russisk tv de siste åtte årene av sitt liv, opptrer Rizjkov ukentlig.

– Min stil er mer moderat. Men jeg sier det samme, forklarer han.

Rizjkov har også sitt eget program på den uavhengige radiokanalen Ekko Moskva sammen med Vitalij Dimarskij, mannen som gjorde det siste intervjuet med Nemtsov fredag kveld. To timer senere ringte Dimarskij og vekket Rizjkov med de dårlige nyhetene.

– De siste tre, fire, fem årene har Putin personlig og hele det statlige propagandaapparatet fremmet en tese om at det er fiender av Russland innad i landet. Putin brukte til og med uttrykket femtekolonne, som stammer fra fascistregimene på 30-tallet. Han har sagt at det finnes god opposisjon og dårlig opposisjon, og den gode er patriotisk, mens den dårlige ikke er det, sier Rizjkov.

I de såkalte anti-Majdan-demonstrasjonene i Moskva i februar ble det båret bannere med påskriften «knus femtekolonnen». Rizjkov har selv fått trusler, sier at både telefonen hans og rommet vi sitter i, er avlyttet, at han nesten hver dag ser mystiske menn som følger etter ham uansett hvor han går i byen.

– Propagandaen beskriver dem som kritiserte annekteringen av Krim og den militære støtten til Donetsk og Lughansk og hele Putins politikk som fiender av Russland, kanskje til og med amerikanske spioner, sier Rizjkov.

I løpet av helgen gjentok stadig flere det samme poenget. «I mer enn et år nå har fjernsynsskjermene vært oversvømt av hat mot oss,» skrev Mikhail Khodorkovskij fra sitt eksil, mens Duma-politikeren Dmitrij Gudkov mente drapet kunne være utført av noen «zombifisert av fjernsyn» og fryktet at «Kreml med sin propaganda har krysset en linje, en tynn linje som vil lede til mange ofre». På minnemarsjen for Nemtsov søndag var det flere som bar skilter med påskriften «Propaganda dreper».

Vladimir Rizjkov virker mer oppgitt enn trist og sier han hadde ventet noe slikt som dette.

– Propagandaen skapte et rammeverk for ekstremister til å drepe opposisjonsledere. Hvis de er fiender av Russland og representanter for en femtekolonne og ikke-patriotiske – hvorfor ikke drepe dem?

Vendepunktet

– Jeg har aldri vært så redd for å gjøre et intervju før.

Vi møter Anna Arutunjan i en trang leilighet i sentrum av Moskva. Det er en uke tidligere.

– Jeg er redd, og jeg har ingen klar idé om hva jeg er redd for. Jeg tror det er tilfellet for oss alle. Ikke for at Kreml skal komme etter deg, det er ikke sånn de opererer, men det er folk som peker seg ut fiender og setter eksempler, sier Arutunjan.

Hun står på farten til Budapest, der hun skal lansere den ungarske oversettelsen av boken «The Putin Mystique», og er vant til å svare på spørsmål om hva hun tror presidenten tenker. Nå avbryter hun stadig seg selv, sier hun ikke lenger tør å snakke like fritt som hun vil.

– I hans øyne er det slik at du nå enten er en fiende, en venn eller en forræder, sier hun.

Egentlig var Arutunjan en venn. I fire år skrev hun for Moscow News, det engelskspråklige organet til det statlige nyhetsbyrået RIA Novosti, som siden 30-tallet hadde eksistert med mandat om å informere verden om Russland. Det hadde et godt renommé og ble ifølge Arutunjan aldri utsatt for inngripen ovenfra.

– For hver setning jeg skrev, spurte jeg meg selv om jeg bedrev selvsensur, sier hun. 

Vendepunktet kom 9. desember 2013, da RIA over natten ble oppløst og erstattet av Rossija Segodnja, under ledelse av Dmitrij Kiseljov, en rabiat, Putin-elskende programvert kjent for sine homofobe haranger, som har studert norsk ved universitetet i St. Petersburg og blir kalt «Kremls propagandasjef». 

Fargede striper

«Tiden for destillert, uavhengig journalistikk er over,» sa Kiseljov i en tale til de ansatte ved overtagelsen. Han slo fast at «objektivitet er en myte som er blitt tvunget på oss» og at han ønsket en redaksjonell linje som ville bli «assosiert med kjærlighet til Russland». Det var den mest dramatiske vendingen i det russiske medielandskapet under Putin siden tv-kanalen NTV, som hadde utmerket seg med en svært kritisk dekning av krigen i Tsjetsjenia, ble tatt over av Gazprom i 2001, da det ifølge en beskrivelse «kuttet Andrej Norkin av midt i en setning mens han forsøkte å forklare hva som skjedde i studioet» og «skjermen ble fylt av fargede striper».

Arutunjan skrev boken «Medier i Russland» med utgangspunkt i denne hendelsen og sier at det den gangen handlet mer om business enn politikk. Denne gangen kom vendingen akkurat da Majdan-opprøret hadde begynt i Kiev. De ansatte fikk beskjed samme dag som tiltaket trådte i kraft. Hun har tenkt mye på om det kan ha vært en sammenheng.

– Vi snakket om det, vi følte at det var en sammenheng, at det ikke kunne være tilfeldig, sier Arutunjan, som sier hun ikke jobber i RIA lenger på grunn av Kiseljov.

Dmitrij Kiseljov takket nei til å stille opp i denne saken. Han er den mektigste mannen i russiske medier:

Opp mot 100 millioner russere ser ukentlig hans talkshow, der han kommer med uttalelser som at «Russland er det eneste landet i verden som kan forvandle USA til radioaktiv aske», og i året som gikk, flere ganger har langet ut mot «femtekolonistene» og sagt at «vi kjenner navnene deres». Han har uttalt at «informasjonskrig er nå det viktigste formen for krig», og som eneste journalist ble han satt på EUs sanksjonsliste etter annekteringen av Krim.

Boris Nemtsov, i et av sine siste intervjuer, sammenlignet Kiseljovs arbeid med «Goebbels-aktig propaganda» og sa at han holdt Kiseljov og Konstantin Ernst, sjefen for den største russiske tv-kanalen, «ansvarlige for å spille både russisk og ukrainsk blod».

Sovjetnytt

– I fredelige tider kan ytringsfriheten blomstre, det er jeg helt for, men når du er i krig, ønsker du først og fremst å vinne, sier Vitalij Tretjakov.

Han sitter blant utdaterte verdenskart og malerier av kvinnekropper på sitt gigantiske kontor i en fløy av Statsuniversitetet i Moskva, på en høyde litt i utkanten av byen. Tretjakov er rektor på universitetets fjernsynslinje, en personlig venn av Dmitrij Kiseljov og har sitt eget talkshow på statlig tv.

– Alt tatt i betraktning, ser jeg bare bebreidelser mot Russland. Dette er krig, det er aggresjon, og hvordan kan jeg, som en russer som elsker landet mitt, se at de fører krig mot det, og ikke respondere? Det er hva jeg gjør i showet mitt.

Utenfor vinduet vakler noen av fremtidens fjernsynsankere over det golde universitetsområdet på høye hæler.

– Denne krigen har aldri opphørt. Den har foregått over hele verden, men mest mellom Russland og Vesten. Og den ble alltid startet av Vesten, sier Vitalij Tretjakov.

– Jeg vet det, fordi jeg kjempet i den.

Lenge før noen skyskrapere kunne skjelnes fra de store kontorvinduene, utdannet Tretjakov seg til utenrikskorrespondent for RIA Novosti og reiste ut for å lære verden om Sovjetunionen.

– Jeg er opplært til å jobbe med propaganda, sier han. 

En stund jobbet han sågar rettet mot Norge, som korrespondent for Sovjetnytt, som ble publisert av Sovjetunionens ambassade i Norge fra 1951 til 1990. Stort sett jobbet han i Frankrike. Han leste alt av vestlige aviser og magasiner, lærte seg tonen og formspråket for å kunne gjenskape det med sitt eget innhold.

– Jeg så at alt de skrev om oss, var langt fra objektivt. De valgte bare ut noen enkelte fakta, og alt var negativt. Alle bragdene våre ble ignorert, alt det gode ble utelatt, sier Tretjakov.

Han hadde aldri noen kvaler med å arbeide for en propagandainstitusjon.

– Etter å ha sett hvordan vestlige journalister presenterte Russland, føltes det bare bra. Noen ganger skrev jeg til og med mer enn jeg måtte, fordi jeg elsket landet mitt.

Da Sovjetunionen ble oppløst, startet han den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta, som på den tiden ble kalt «det nærmeste Russland noen gang har hatt til en vestlig dagsavis», kjent for en respektløs stil som vant stor popularitet blant folk som var lei av drøvtygde partifraser.

– Det var en periode av eufori. Alle elsket Vesten, og jo mer du kritiserte Sovjet, desto høyere ble du elsket, sier han.

I dag ser han tilbake på 90-tallet som et dystert kapittel.

– Jeg så alle stadiene av informasjonskrigen. Da Sovjet var sterkt, forsøkte dere å kjempe mot, og da Russland var svakt, under Jeltsin, elsket dere det, og da landet kom seg tilbake på bena da Putin kom til makten, ble krigen trappet opp igjen. Og alt ble til hat.

Fryktkurven

En av historiene vi hørte i Moskva, handlet om en bestemor. Som alle gamle damer vokst opp i Sovjetunionen, trodde hun på alt hun så på tv, og etter at hun ble pensjonist, hadde hun ikke gjort annet enn å se på tv hele dagen. Hun slukte alt de sa, og nå trodde hun det kom til å bli krig. Tidligere hadde hun vært nøytral, kanskje til og med litt kritisk til Putin. Nå forgudet hun ham. Vi spurte om å få møte henne, men det var bare noen uker siden hun hadde hatt hjerteinfarkt, hun var fortsatt ikke bra. Faktisk hadde doktoren sagt at det var all tv-tittingen, og frykten og stresset det førte med seg, som hadde bidratt til hjerteinfarktet. Nå måtte familien passe på å slå av hver gang hun satte seg for å se, så hun ikke henfalt til gamle vaner.

I Russland er tv alt. 80 prosent av alle Russere får nyhetene sine fra statlig tv. «Den som skal kontrollere Kreml, må kontrollere fjernsynet,» er det ofte blitt sagt. Noe av det første rebellene gjør i opprørskontrollerte byer i Øst-Ukraina, er å ta over tv-tårnene og bytte til de Kreml-sponsede kanalene som pumper ut det som for et vestlig øye kan virke som de mest burleske villfarelser. Like før jul hevdet en høyt profilert Putin-alliert i en utgave av «Spesialkorrespondentene», et program på den største russiske tv-kanalen, at det norske barnevernet kidnapper russiske barn for å løse egne befolkningsproblemer. En taxisjåfør som hørte at vi kom fra Norge, spurte om det var sant at vi tok barn.

– Jeg så det på tv. It is bad, sa han.

En stemning av frykt og mistro preger Moskva i disse dager. Flere vi snakker med, er redde for å gå på demonstrasjoner, redde for å uttale seg om ting, redde for at vi som kommer fra et Nato-land, ikke vil dem noe godt.

– Alle er blitt hysteriske. Linjer blir dratt i sanden. Før kunne folk være enige om å være uenige. Nå har følelsene tatt styringen, sier Natalja Antonova, som var redaktør i Moscow News frem til oppløsningen av RIA Novosti.

Nå deler hun tiden sin mellom Moskva og fødebyen Kiev.

– Jeg har hatt veldig nære venner som har vendt meg ryggen, folk jeg har kjent siden jeg var fem år. Det er folk som ser mye på tv. De ser på meg som en forræder, sier Antonova.

– En av vennene som ikke lenger snakker til meg, tror at hvis du får et barn i Norge, kommer det pedofile for å voldta det. En annen jeg snakket med, sa at det er skummelt å gå utendørs der, fordi hundene uler. De uler fordi de blir voldtatt, fordi det ikke finnes noen kvinner, sier Antonova. 

– Tankegangen er blitt at dere har kanskje bedre veier enn oss, men disse veiene er fulle av homofile. Vi har ingen veier, men det er i hvert fall ingen homser der.

Siste skanse

Det finnes også et annet Russland. Mellom skitne boligkomplekser, snøflekkede fortau og langsomme, stampende bilstimer åpenbarer det seg plutselig en underlig, fargesprakende verden, fullt av kunstnerverksteder, kafeer og klesbutikker, graffiti og sykkelverksteder, et rosa askebeger og en Burberry-mønstret pickuptruck. Inn en gang og opp en trapp ligger studiene der TV Rain, den siste uavhengige tv-kanalen i landet, holder til. At den fortsatt eksisterer, er i seg selv et mirakel.

Problemene begynte for et år siden, rett før OL i Sotsji, da kanalen sammen med radiokanalen Ekko Moskva holdt en seeravstemning om hvorvidt man under beleiringen av Leningrad burde overgitt byen for å spare sivile liv. Temaet er mildt sagt følsomt i Russland. Putins mor var selv fanget i Leningrad. TV Rain ble beskyldt for å være nazister av fremtredende politikere og droppet av alle de store kabelnettverkene. Den gangen så det ut som den sikre slutt.

– Det var et påskudd for et angrep på kanalen, sier Mikhail Zygar, kanalens sjefredaktør, en tidligere krigskorrespondent som før jul ble belønnet med den internasjonale pressefrihetsprisen fra Committee to Protect Journalists for arbeidet med å holde Rain i live.

I takketalen sa han at «å drive den eneste uavhengige tv-kanalen i Russland, er som å gå gjennom et minefelt».

TV Rain ble startet i 2010 og har sitt hovedpublikum blant folk som «sluttet å se på tv for lenge siden fordi de ikke trodde på det de så og begynte å se på oss», ifølge Zygar. Den gjorde seg kjent gjennom sin grundige dekning av opptøyene i 2011 og 2012. Det siste året har kanalen blitt drevet fra skanse til skanse og overlevd på private donasjoner. I oktober ble den kastet ut av sine gamle studioer, etter at kontrakten ble avsluttet, og måtte en periode sende flere programmet fra en privat leilighet i Moskva. I januar forbød en ny lov kanalen å sende reklame, før den ble kjent ugyldig etter bare en måned. Det er tre uker siden TV Rain flyttet inn her. Hvilke andre hindringer som venter rundt neste sving, aner ikke Zygar.

– Vi har løst problemet med studioene. Hovedproblemet for oss alle nå er den vanskelige situasjonen i landet, sier han.

– Vi står midt i den mest horrible perioden av vår historie, i hvert fall i dette århundret. Det er en grusom tid for landet vårt. Vi har en krig i Ukraina, og ingen er likegyldige. Hvert eneste menneske i Russland bryr seg. Krigen i Ukraina er bakgrunnen for en psykologisk krig i det russiske samfunnet. Alle er berørt, familier blir ødelagt, skjebner blir ødelagt.

Han vil ikke høre snakk om at Rain er en opposisjonell kanal eller at den deltar i noen informasjonskrig. Målet er bare å være landets eneste normale kanal, sier han, og gi sannheten til det russiske folket, som er hjernevasket av statlige medier – noe han mener ingen av de vestlige eller opposisjonelle mediene har klart.

– De tenker ikke på det russiske folket. De prøver ikke å henvende seg til det russiske folket. Den eneste som har vist at han bryr seg om det russiske folket, er president Putin, sier han.

The bad man

Mannen som bringer Vladimir Putins ord til resten av verden, introduserer seg som en øldrikker og foreslår å møtes på Donnie’s Bar & Grill – et mørkt, skittent lokale som virker å eksistere kun for at amerikanske expats skal få sitte i fred i krokene. David Burghardt er en «farm boy» fra Oregon som kom til Moskva i 1994 med den første bølgen av tilflyttere, fordi han «trengte en stor forandring i livet». De fleste dro tilbake etter å ha tjent nok penger. Burghardt ble.

– I’m bad. Jeg jobber for statlige medier, sier han.

Han er en mager mann med Prins Valiant-klipp og triste øyne. Siden 2003 har han jobbet for RIA Novosti og, etter at det ble oppløst, som seniorredaktør i Rossija Segodnja, under Dmitrij Kiseljov og, dypest sett, Vladimir Putin.

– Jeg er mannen som gir verden hans engelsk, sier Burghardt.

Når Putin uttaler seg til mediene, er David Burghardt en av dem som videreformidler det gjennom Sputnik – det nye, statlige, engelskspråklige nyhetsbyrået. Han har hilst på Putin og de fleste i kretsen rundt ham, får talene hans tildelt før de blir holdt, men nekter for at det han driver med, er propaganda. 

– Jeg liker det ordet. Jeg får ikke noe ut av å forandre på sannheten. Vi prøver ikke å slenge sammen noe dritt for å lure Vesten, sier han.

Det eneste de gjør, sier Burghardt, er å bruke litt andre ord enn oss. I stedet for «annektering» skriver de for eksempel «gjenforening». Han mener det er minst like stor pressefrihet i Russland som i USA.

– Propagandaen er kommet til punktet hvor dere sier «ikke stol på russiske medier». Det er en demonisering av Russland og Putin. Hver gang noe skjer, er det Russlands skyld. 

Han nevner fokuseringen på dårlige hoteller i forkant av OL, den umiddelbare konklusjonen om hvem som skjøt ned flyet over Ukraina, manglende bevis for at Russland skal være militært involvert i Ukraina, russiske mediers kritiske linje til opprørerne i Syria, Libya – de klassiske eksemplene på amerikansk hykleri og vestlige mediers propaganda.

– De anerkjenner bare halve historien. De ignorerer alt som ikke passer inn i deres bilde, sier han.

Den andre historien

I en gammel tefabrikk langt øst i Moskva sitter en gjeng som har dette misforholdet som eksistensgrunnlag. Det er hovedkvarteret til RT, den kontroversielle, statsfinansierte mediekanalen som bringer «den andre historien», det russiske perspektivet, ut til Vesten. Hele verden forsynes med alternative nyheter på engelsk, spansk og arabisk fra det fancy nyhetsstudioet. Hippe, appelsinjuicedrikkende mennesker med grønne nøkkelbånd, de fleste amerikanere, sitter innover i det åpne landskapet, mens dagens nyhetsanker leser opp en skadefro nyhetsmelding om at John Kerry har sagt at USA trenger mer penger for å kontre konkurransen fra RT.

Ingen steder utkjempes en mer bevisst informasjonskrig enn i disse lokalene. RT har som mål å «fylle ut bildet, for å hjelpe folk til en mer presis og sammenhengende forståelse av verden,» skriver sjefen for kanalen, Margarita Simonjan, i en epost til DN. En litt anstrengt pr-kvinne viser oss rundt, peker ut rommet der Putin satt da han i 2013 berømmet RT for å ha «knust det anglosaksiske mediemonopolet på verdensnyhetene».

RT blir også kalt Putins propagandanettverk. I Vesten forbinder mange fortsatt kanalen med Liz Wahl, nyhetsankeret som sa opp jobben sin på direkten etter annekteringen av Krim fordi hun ikke ville være med på å hvitvaske den russiske presidentens handlinger.

Vi hadde avtalt et intervju med Tim Kirby, en slags russisk nasjonalist fra Cleveland, Ohio som driver programmet «War of Words», men han trakk seg etter å ha vært i kontakt med informasjonsavdelingen og sier han ikke fikk tillatelse til å snakke med oss. Kvinnen som følger oss rundt i studioene, påstår at han ikke ville og at journalistene må beskyttes.

– Hver eneste dag blir RT-reportere angrepet i vestlig presse for å gjøre jobben sin. Ingen mainstream-journalister blir utsatt for denne typen behandling – og alt bare for å rapportere fakta og historier ingen andre gjør, skriver Margarita Simonjan. Hun er også en av sjefene i Rossija Segodnja og en av de mektigste kvinnene i russiske medier.

Nysgjerrig på om de ville dekke den planlagte mønstringen som Boris Nemtsov skulle lede ute i distriktene, spurte vi om de, som statsfinansiert kanal, pleide å dekke store demonstrasjoner mot regjeringen.

– Denne typen spørsmål gjør det tydelig at du har kommet til visse konklusjoner om RT uten faktisk å se på eller lese innholdet vårt. Ellers ville du visst hvor utdypende RT har rapportert fra alle protester, skriver Simonjan.

– Det er absurd i det hele tatt å foreslå at vi ville ignorere slike historier. Ingen annen kringkaster får denne typen spørsmål og ettersyn. Det er talende for den typen gruppetenkning som har formet seg rundt RT og er grunnen til at vi jobber så hardt for å dementere myter, fobier og fordommer mot RT som har spredt seg i andre medier.

Et siste farvel

De møttes alle på Bolsjoj Moskvoretskij-broen, i skyggen av Kreml. Flere opposisjonspolitikerne dukket opp samme natt og ble sirklet inn av journalister. En av de første var Ksenja Sobtsjak, den tidligere glamourmodellen og partyjenta som påstås å være Putins guddatter og som har gjenskapt seg selv som en av lederskikkelsene i opposisjonen med et tv-program på Rain. Samme dag skrev hun at Putin har bygget «en djevelsk maskin og mistet kontrollen over den» og at skuddene mot Nemtsov bare er de første, fordi «i et samfunn degradert av massepropaganda, vil hatet bli den styrende motoren og løsningen på alle problemer».

Samme morgen kommer Irina Bogatyzeva til åstedet for å legge ned blomster. Hun er en uavhengig journalist, har ligget og grått siden hun fikk nyheten, på et eller annet tidspunkt i løpet av natten har hun bestemt seg for å flytte til Israel.

– Vi har mistet håpet. Dette var dråpen, sier hun, stående på broen sammen med Natalja Kuznetsova, en venninne.

– De gjenskaper Sovjetunionen nå, sier Kuznetsova.

Lørdag kveld er Vladimir Zjinirnovskij, den rabiate, ultranasjonalistiske politikeren som en gang ble beskyldt for å ha syfilis i en debatt med Boris Nemtsov og svarte med å kaste et glass appelsinjuice i hodet hans, på tv og sier at drapet kan være resultatet av sjalusi eller et oppgjør internt i Nemtsovs eget parti. Andre regimevennlige politikere mener det kan dreie seg om en provokasjon, at noen i opposisjonen vil ofre sine egne for å lede mistanken mot presidenten. RT skriver om den «skandaløse» dekningen i vestlige medier, som bruker drapet på Nemtsov til å demonisere Putin. Dmitrij Kiseljov snakket i sitt show søndag kveld om Nemtsov som en hyggelig fyr, men påpekte også at han var marginal, uten innflytelse, at han ikke skjønte alt oppstusset.

– De prøvde å diskreditere ham, som alltid, sier Vladimir Rizjkov.

Hele helgen gjennom har han snakket utrettelig om propagandaens farer. Samtidig er det, med utgangspunkt i det perfekte åstedet, igjen dannet seg to vidt forskjellige narrativ, to parallelle virkeligheter.

Jeg spør om det gjør ham sint.

– Sinne og frykt. Alt sammen. Det er veldig farlig. Ingen vet hva som kan skje denne natten, sier Rizjkov.

Senere havner jeg ved siden av en mann i svart dress som sitter i en bar og ser på en overvåkningsvideo av drapet på Nemtsov på mobilen sin. Jeg prøver å innlede en samtale.

– Han var en forræder. Han er blitt observert i den amerikanske ambassaden. Så Putin drepte ham, sier han.

Så flytter han seg, uten et ord, til den andre enden av baren.

Les også:
Gerd Arnesen (93) ble suksessrik kunstner da mannen døde. Møt tre kvinner som gjør karriere i livets høst.

– Det må gjøres prioriteringer: Cathrine Lofthus er ny sjef for 2,8 millioner nordmenns helsetjenester.

«Finnes det egentlig noe mer harry og nyrikt enn explicit sex?» Les Audun Vingers Madonna-anmeldelse.

«Er vi med i en episode av Fawlty Towers?» God mat, men klønete service på Brasserie Blanche.

Polets marsnyheter: Ved Etnas fot dyrkes noen av de mest forførende rødvinene på kloden.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.