Det er en klisjé av en scene: Et leirbål. En sirkel av fjes med flammeskinn i. Og bakom synger skogene, mørke i sommernatten.

Men allsangen rundt bålet passer liksom ikke helt med resten. Her er det ingen kumbaya my lord. Her er det hit me baby one more time og heftig disputt om hva som egentlig er Britney Spears’ aller beste låt. Og kan vi ikke ta den der Vreeswijk-låten om älsklingsgrabben? Joda, det kan vi, for ingen kommer og hysjer eller maser om leggetid. Jenta og gutten som sitter og øver inn «To fulle menn» på gitaren, har all verdens tid til å terpe grep. Eller, kvinnen og mannen er vel en mer korrekt beskrivelse. For alle her er myndige og vel så det.

EVIG UNG

Velkommen til Norges første feriekoloni for voksne. På Underleir (Øksendal godlynte voksenleirskole) inviteres det til «en uke med barnlige gleder» på «et sted der du kan legge bort alt voksenansvar». Her er det ikke lov til å snakke om hva man jobber med. I stedet skal de 50 deltagerne, fra noenogtyve til noenogseksti år gamle, leke.

Akkurat nå løper mange av dem frenetisk over leirtunet. Det er skattejakt, og hint som «anustrude» (anagram for under stua, skal det vise seg) og «ikke glemme» (huske) skal lede dem frem til skatten: en boks full av sjokolade.

Det er sommeren VG melder at under halvparten av landets tenåringer har sommerjobb. I flere år har arbeidsgiverne med jevne mellomrom stukket hodene frem i mediene og sukket. Det er ikke det at 20- og 30-åringene som entrer arbeidslivet med sine stadig flere universitetsgrader, er opprørske. De forventer å få ting servert på sølvfat.

Med cirka like jevne mellomrom dukker spørsmålet opp: Har vi fått en generasjon som ikke vil være voksne?

– Ungdomstiden har de siste 50 årene blitt utvidet voldsomt i takt med utdannelseseksplosjonen, sier Anders Bakken, forskningsleder ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Vi utdanner oss lenger, begynner å jobbe senere, gifter oss og får barn senere.

– I dag er ikke ungdomsperioden lenger knyttet til puberteten og det biologiske. Det henger sammen med større krav til kompetanse i arbeidsmarkedet. Samtidig som utdannelseseksplosjonen gjør ungdomstiden lengre, legger den også et større press på folk.

HEMMELIGE YRKER

– Å, jeg må stryke hesten min!

Kamilla Paulsen (31) har piercing i tungen, leopardkjole på kroppen og et strykejern i hånden.

– Det er veldig, veldig deilig å være her, fordi det er så helt forskjellig fra det jeg vanligvis gjør, sier den grafiske designeren og smelter sammen svarte perler til en tredimensjonal sjakkhest.

Perlingen driver hun med på fritiden hjemme i Trondheim også, men leirskolens øvrige kursrepertoar, som inkluderer lafting, tørrmuring, sylting, vedhugst, klatring, fluefiske og navigering, byr på større utfordringer.

– Hvis noen hadde sluppet meg av i skogen med kart og kompass, hadde jeg mest sannsynlig bare dødd, sier hun.

– Som selvstendig næringsdrivende sitter jeg stort sett alltid klistret til skjermen. Nå har jeg ikke åpnet telefonen på flere døgn.

På Underleirs forbilde, Camp Grounded i USA, skal forbud mot nettbrett, mobiler, datamaskiner og jobbsnakk sende deltagerne rett tilbake til den nettløse barndommen. Det norske leirstedet Phillipshaugen i Øksendal, med fellesdusj, køyesenger, taubane og et gigantisk langbord på plenen, er ikke så rent lite nostalgisk, det heller, men her er reglene mer beskjedne: På kurs, workshops og enkelte fellesaktiviteter blir deltagerne bedt om å legge fra seg mobilen. I motsetning til på Camp Grounded er det også lov å bruke ekte fornavn.

– Vi vurderte å forby folk å ta med lader for å begrense mobilbruken, men det ble litt for drastisk. Heldigvis er det veldig dårlig 3G-dekning her, sier Eir M. Husby (31).

Hun er initiativtager til leiren som skal bøte på lengselen vår etter det naturlige og fysiske. Hvorfor? Livet vi lever foran datamaskinene våre, er ikke bra for oss, tror Husby.

– Vi har ikke noe naturlig rom, i hvert fall ikke innenfor Ring 3, å være lekne i.

Igår ble det litt skjermtid likevel. De måtte jo se på lokalkanalens tv-innslag om leiren.

– Da var det litt sånn «Oi, hun er medisinstudent, hun leirdeltageren der, ja», sier Husby.

Blant annet viste det seg at det var Håkon Bogen, apputvikler, Oslo som satt der i solsteken og klappet en ku.

RUSET PÅ LIVET

– Eeeeeeeeeeeeeeeeeeeee!

Fra hver sin kant av fotballbanen bak leiren stormer to grupper voksne mot hverandre. De barker sammen mot den to meter høye og brede ballen på midtbanen, løftes opp og deiser bortover.

– Bare smekk deg inn i ballen og drus på!

Kristoffer Robin Haug (29) har joggesko, svett, halvlangt hår og stor lungekapasitet.

– Det gjelder å få momentum! roper han til lagkameratene i sporten som visstnok heter jordball. Målet er å få gigantballen inn i motstanderens mål.

En medspiller som ut fra ropene og knotteskoene å dømme går minst like voldsomt opp i leken som Haug, kommer løpende til sidelinjen for en pause. Skjorten er klissvåt, brillene doggete. Magnus Bernhardsen er 38 år gammel og bachelorstudent i nordisk. Han tviler på om han lider av «Peter Pan-syndromet», begrepet som klistres på en tenkt motvilje mot å bli voksen.

– Jeg savner egentlig ikke å være barn. Da er du ufri, og du kan for lite. Men jeg savner kanskje det å slippe å være styrt av rutiner, sier studenten.

Ute på fotballbanen deiser apputvikleren horisontalt i bakken under den store ballen.

– Her er det lov til å slippe seg løs og være skikkelig teit, uten å trenge å unnskylde seg med at man er full, sier Husby.

– Vi er ruset på livet, men det er såpass mange humanetikere her at det ikke er på grunn av Jesus.

ORDENSELEVSTREV

En ulempe med voksenleirskole: Du vet aldri hvem som er «de voksne». Så da noen reiser seg etter kveldsmaten og minner om at, kremt, vi har en ordenselevordning, og det er fortsatt skrantent med påmeldte, vet du liksom ikke om det er en ordre eller ikke.

– Jada, mamma, repliseres det fra langbordet.

En dame melder seg omsider, men blir litt blek da hun får instruks om å møte halv ni dagen etter.

– Takk for den.

Om mattidspunktene er rørende like dem på barndommens sommerleir, er serveringen en helt annen. Den franske kokken som er fløyet inn for anledningen, disker opp med treretters middager hver dag. I tillegg er det så klart et vegetarisk allergialternativ. Til frokost er kneip og Nugatti byttet ut med steinovnsbakt brød og hjemmekokt syltetøy – begge deler produkter av kursvirksomhet tidligere i leiruken.

– Nei, nå må jeg gå og mate Boris.

Eva Christine Kuløy (44) reiser seg fra langbordet. Boris er Kuløys «svært aggressive» surdeig, kjøpt på Ebay fra USA, unnfanget på et jødisk bakeri i Kiev. Hun ser nedover langbordet med aftensmat.

– Det her er jo hundre ganger bedre enn leirskolene man var på da man var liten, liksom! Da måtte du jo lide deg gjennom andakter og sånn passe dårlig mat, blass kjøttpudding og sånt.

Det blir noe helt annet med brød bakt på atlanterbåren surdeig.

– Og så er det så gøy at det blir mer og mer leirskole ettersom folk får mer og mer søvnmangel. Igår lå vi inne på rommet og fniste til langt på natt, sier hun.

– Det er litt som et stort slektstreff uten slektninger. Eller, med alle slektningene du skulle ønske du hadde.

ALDERSBLIND

Det er frokosttid dagen etter bålseansen. Bare noen få har stått opp: ordenselevene og de leirdeltagerne i femtiårene som kan krysse av for både utdannelse, jobb og barn, og som hørte om leirskolen på radioen og troppet opp alene. Ellers er blandingen av par og enslige på Underleir akkurat passe til at leirsjef Eir Husby mistenker at det er blitt litt leirbålsromantikk.

Hans Arild Runde (42) sorterer under kategorien «har barn og har vært gift». Han har funnet frem til Øksendal via nettsamfunnet Underskog, der Husby først loddet stemningen for leiren. Nå sitter de to og diskuterer gjennomsnittsalder på leirdeltagerne. Husby tror den er på rundt 35.

– Så mye? spør Runde.

– Ja, det er bare noen få under 30, og i hvert fall ti over 40 – med mindre du har gått hen og blitt mye yngre siden sist? spør Husby.

Det har ikke 42-åringen. Han føler seg ikke gammel, heller.

– Og jeg har ikke lyst til å bli sett på som gammel når jeg fortsatt føler meg ung, sier han.

– Trikset med å bli oppfattet som ung er å henge med folk som er mye eldre enn deg, tipser Magnus Bernhardsen.

– Men greia er at jeg mentalt føler at jeg er 30 something. Det hjelper ikke å henge med syttiåringer, da, innvender Runde.

SHARING IS CARING

– Å, fy faen!

Den capskledde mannen som lokal-tv-stasjonen har avslørt at er psykolog, stønner da han klapper det glatte tømmeret som deltagerne på laftekurset nesten er ferdige med å gjøre om til en benk. Kursdeltager Audun Fylling (34) hamrer rolig videre. Hvorfor han er på leir?

– Det er jo det at i noen dager så bare slipper du litt. Slipper alvoret litt.

– Litt sånn tilbake til barndommen?

– Tja, mer frem til alderdommen, egentlig, sier han til latter fra laftekollegene.

Inne i finstuen er det kurs i kreativ mindfulness.

– Hvis alle er ferdige nå, tar vi litt sharing, sier kursinstruktøren.

De fire damene rundt bordet har tegnet seg gjennom dagen og sitt indre sjelsliv. Nå snakker de, som alle her, om hvor fantastisk det er å få bli kjent med nye mennesker når man er voksen. To av damene, hun på 40 og hun på 50, kjente absolutt ingen da de kom.

– Og jeg skjønner fortsatt ingenting når de snakker om «er du på skogen, er du fra skogen», sier 40-årige Siv Anita Åserød.

Ute på verdensveven vitner Underleir-tråden på Underskog, Underleir-siden på Facebook og Underleir-emneknaggen på Instagram om at litt dårlig 3G-dekning ikke er nok til å stoppe euforiske oppdateringer fra leirtilværelsen.

HEMMELIG BURSDAG

– I’m just another year older, if you know what I mean?

Det er etter middagen det kan høres, såvidt, fra kjøkkenet. En av damene på leiren, ikke av de aller eldste, snakker lavt til den franske kokken. Han har tydeligvis fått ferten i at hun har bursdag, men dagens bursdagsbarn vil definitivt ikke ha noen kake med over 40 lys på.

Ute i skumringen, med en jamsession som bakgrunnsspor, må tesen til pers igjen: Er voksenleirskolen et symptom på en aversjon mot å bli voksen? Hans Arild Runde tror ikke det.

– Vi er en generasjon der langt flere forhold går i oppløsning. Plutselig har du barnefrie uker og en voksenfritid du ikke vet hva du skal bruke til. Jeg var voksen i mange år. Så ble jeg skilt, og da er man ikke interessert i å henge med etablerte folk, sier han.

Voksenlivet krymper altså i begge ender.

– Jeg føler ikke at det vi gjør her er en flukt fra det å være voksen, men en annen måte å være voksen på.

Resonnementet brytes av jubelbrøl da Anna Grøndal (36) klarer å tenne på spruten fra en insektspray med lighteren sin. Latterbrølene kan vitne om at Eva Christine Kuløys teori om dårligere humor jo lenger man har vært på leir, holder stikk.

– Ok, ok, vi er kanskje ikke så voksne, gliser Runde.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.