Det er nesten bare et hull i veggen, så et par trappetrinn ned i en rå halvkjeller med vintage-møbler og en pent opplyst bardisk.
Asiatisk plakatkunst utgjør den spartanske utsmykningen: En dame med bare bryster holder nonchalant på en AK-47, mens den japanske tyrefekteren har et klart overtak på en blodig okse.
Bak baren snurrer en vinylplate med gammel musikk.
– Man skulle tro Quentin Tarantino hadde ekstrajobb her som interiørdesigner og dj, sa Salt til seg selv.
Izakaya er Oslos kanskje eneste sakebar, og etter utseende og stemning å dømme kunne den like gjerne vært en luguber tapasbule under tyrefekterarenaen i Sevilla eller en kunstnerkneipe i de syrligere delene av Berlin: betonggulv med rå takplanker og røffe benker og bord langs veggen. Men så satt Salt der, da, med en plommevin lagd på sake og isbiter som klinget mot glasset, og tenkte:
– Jøss, dette var jammen godt.
Menyen hadde retter med kule navn som Wakame no sunomono og Tsukune, henholdsvis sjøtang med søt eddikdressing og kyllingkjøttboller med teriyakisaus og eggeplommedip.
Det er en bar med sjel og veldig god mat, en stemningsfull opplevelse man burde unne seg hvis man skal ha en kveld på byen med et par venner
Betatt med tang
Beskjeden til kelneren var enkel: Ta oss gjennom menyen. Og da Pepper ankom, ble bordet straks dekket av stilige asiatiske tapas.
Chashu – marinerte, kalde skiver av svinebog – kom med en syrlig dip og passet veldig godt til tsukemono av lett syltede agurkstenger med sesam og smørstekt shitakesopp med ponzusaus.
– Jøye meg, så rene og deilige smaker. Og det er forbløffende hvordan de ulike rettene utfyller hverandre, sa Salt.
Chilimarinerte grønnsaker og dumplings av svin sto godt til hverandre og ble elegant bundet sammen av smaken fra sjøtang med søt eddikdressing.
Søtt, salt og syrlig, hav og bondeland i noen munnfuller.
– Og likevel føles det rent, lett og transparent.
Salt og Pepper mumlet et stille bravo til kokken.
Billig moro
Obligatorisk er muggen med sake, en japansk drikk som vanligvis kalles risvin fordi det er fermentert ris.
Teknisk sett er sake mer likt øl i fremstilling, bare med mer alkohol. Det siste kontres gjerne på måten Salt og Pepper valgte: å drikke japansk Ichiban-øl til.
– Jeg må innrømme at sake ikke får meg til å føle meg som noen ekspert, men dette er jo greit, sa Pepper.
De fikk den varm, sammen med iskaldt øl fra flaske. Til og med Salts drink, en sukeban med ingefær, basilikum og sitrongress (og litt tonic!), matchet maten.
Slikt er farlige greier.
På nabobordet hadde en «føkking» råvaretrader som gjorde det veldig klart at han var fra Oslo «føkking» vest og hadde «føkking» selskap med et par kolleger og noen «føkking» chicks han skulle imponere, fått nok, og begynte å synge.
Det ga i det minste en pause fra den internasjonale banningen.
Izakaya er ingen gjennomsnittlig restaurant på noen måte og scorer lavt på noen av de konvensjonelle vurderingskriteriene. Bestilling kun i baren gir for eksempel ikke jubel på serviceskalaen. Og selv om servitørene var hyggelige, hadde servietter vært fint.
Men Salt og Pepper hadde det virkelig hyggelig, og maten er ordentlig god.
– Det er en bar med sjel og veldig god mat, en stemningsfull opplevelse man burde unne seg hvis man skal ha en kveld på byen med et par venner, sa Pepper.
Billig er det, i hvert fall. Regningen kom på under 1.000 kroner, og det kan nesten ikke Salt huske å ha sluppet unna med for en bra aften!
I tillegg kan man kose seg med å pugge de herlige navnene på rettene: Eda-Mame, Kimuchi, Chimji og Soba-salat.
Tanoshimu!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.