Anmeldelse: «Sharp Objects» på HBO

HBOs prestisjeprosjekt «Sharp Objects» begynner med de gruoppvekkende drapene på to tenåringsjenter før den tar nakkegrep på oss og dukker oss ned i et frodig, men vammelt småbymiljø med kraftige understrømmer av strengt bevoktede hemmeligheter.

Og så blir den ikke altfor vellykkede journalisten Camille Preaker (Amy Adams) sendt fra St. Louis til hjembyen Wind Gap for å dekke de sørgelige begivenhetene fordi redaktøren hennes tror det kan gjøre henne godt å se familien.

Så feil kan man ta.

Blodsuger

«Sharp Objects» lå på hyllen lenge før HBO plukket den opp og lot Marti Noxon («Buffy the Vampire Slayer», «Unreal») skrive et manus basert på Gillian Flynns roman ved samme navn – og plasserte Jean-Marc Vallée («Big Little Lies») i registolen.

Resultatet balanserer uhyggelig godt på grensen mellom kiosklitteratur og fullvoksen psykologisk thriller med en scenografi som ligger et sted mellom «True Detective» og «True Blood» – uten filosoferende etterforskere, og ingen vampyrer sånn helt bokstavelig talt.

Skjønt hvordan skal man karakterisere Camilles mor Adora (Patricia Clarkson) uten å ty til blodsugermetaforer? Hun er byens grand dame med gamle penger og en hang til å herse med andre med den største selvfølgelighet. Det er en slags bedervet ømhet i måten hun ønsker sin eldste datter velkommen hjem på – senere skal hun stryke henne mykt over kinnet i en samtale og si: «You see, that’s why I never loved you.»

Fortid og nåtid

Det er usikkert om det er manglende morskjærlighet som er kimen i Camilles egen tragedie: Hun er åpenbart litt ute å kjøre, og det kan være småsamfunnet like mye som familien som har fått henne til å krysse grenser man normalt ville advare mot.

Litt etter litt avdekkes fortidens hemmeligheter glimtvis som tankestreif i hovedpersonens indre, visuelle monolog. De to unge jentene som er blitt revet bort, havner etter hvert i bakgrunnen, men alt tyder på at fortid og nåtid henger sammen i dette skitne, opprivende mysteriet.

Skjønt det er ikke alt som er mystisk. Noe springer tilskueren i øynene som det reneste vanvidd; for innbyggerne er det kanskje mer som elefanten i rommet man helst lar være å snakke om. Med mindre den rører på seg.

Det brukes mye tid på å etablere Camille, først med de nokså åpenbare klisjeene som at hun røyker for mye, drikker vodka midt på dagen, har usunne matvaner og en voldsom trass som til å begynne med har uklart opphav. En anelse utålmodighet springer ut fra mistanken om at serieskaperne har valgt bare å flytte den klassiske fordrukne, selvmedlidende mannlige detektiven over i en kvinnekropp med journalisttittel, men mistanken gjøres raskt til skamme.

Camille er en mangslungen kvinnerolle som Amy Adams inntar med hud og hår.

Kvinnens premisser

Selv om «Sharp Objects» av og til tynges av nærmest systematisk nedverdigelse og klebrig, lummer stemning, er det et viktig poeng at ondskapen ikke forsvinner om mysteriet blir løst; ingen kan redde Camille fra fortidens spøkelser slik populærkulturen ofte vil ha oss til å tro, og når hun innleder en haltende romanse til en utenbys politietterforsker (Chris Messina), er det hennes premisser historien utspiller seg på.

Man legger kanskje ekstra godt merke til det fordi det er så sjelden det skjer, uansett om det står kvinner eller menn bak manusprosessen.

«Sharp Objects» er klassisk sørstatsgotikk med den moderne småbytragediens tilsnitt og har potensial til å få seerne til å holde av søndagene i sommer.

* (Vilkår)