Anmeldelse av «Deep State»

En felles agentcelle for britiske MI6 og amerikanske CIA tar ut det ene iranske målet etter det andre for å bremse utviklingen av landets atomvåpenprogram. Men en eller annen i gruppen lekker, så sentralt blir det bestemt at agentene også må bringes til taushet.

Max Easton (Mark Strong) er en pensjonert agent som lever et lykkelig liv med ny familie på den franske landsbygden, men blir brått revet ut av idyllen for et nytt oppdrag ti år etter at han trakk seg tilbake. En kjapp dekkhistorie gjør hans til nå uvitende kone mistenksom, og mens Max trekker ut neglene på en libanesisk fikser i Beirut – det gjorde for øvrig samme skuespiller med George Clooney i «Syriana» – oppdager hun spor som leder henne til ektemannens skjulte fortid. Dermed er både hun og de to små døtrene også i fare.

Så kastes dessuten vår mistanke i retning av dem som sitter og trekker i trådene: George White (Alistair Petrie) i MI6 og Amanda Jones (Anastasia Griffith) i CIA. Kan disse ha noe med den påståtte lekkasjen å gjøre for egen vinning? Kanskje.

Tydelige forbilder

Det kan se ut som om alle spionerer på alle i «Deep State». Serien har et tempo og en spenningskurve som nesten får oss til å glemme at den ligner veldig mye på noe vi har sett før. Litt «Jason Bourne». Litt «Homeland». Litt «Syriana». Og litt «Le Bureau».

Der franske «Le bureau» (tre sesonger tilgjengelige i NRKs nettspiller) er fascinerende opptatt av etterretningstjenestens personalmøter, er «Deep State» ute der hvor det smeller i bokstavelig forstand. Der «Homeland» blander intrikat politikk med interessante personligheter, distraherer «Deep State» oss med action og en redigering som holder oss på tå hev selv om hva det er som står på spill for hvem, fremdeles er uklart etter tre episoder.

Kvalitet

Det ser dessuten lekkert ut, med flotte locations og en vignett der en versjon av Talking Heads' «Once in a Lifetime» gir teksten mer konkret betydning. I en virkelighet der man sjonglerer identiteter som andre bytter klær, kan man saktens spørre seg «How did I get here?». Og den tekniske kvaliteten er det absolutt ingenting å si på.

Hvordan det utvikler seg utover i sesongen er avgjørende for kvaliteten på en serie som i de episodene som er gjort tilgjengelig for anmeldelse, ser ut til å lene seg litt for mye på en hovedperson som ikke er riktig interessant nok.

Serieelsker?Les anmeldelser og annet tv-stoff her

Max Easton er for så vidt ment å skulle ha steinansikt i enhver situasjon, og skal dessuten være trent til å komme seg ut av en knipe på oppfinnsomt vis om det skulle være nødvendig. Men han fremstår som litt mekanisk, som et kjøttben som er slengt ut til spionhungrige seere, og det spørs om det ikke etter hvert er i etterretningsorganisasjonenes indre gemakker det interessante spillet kommer til å foregå.

For foreløpig er George White og Amanda Jones de rollefigurene som pirrer nysgjerrigheten mest.

* (Vilkår)