Anmeldelse: «Okkupert», sesong 2

«Welcome to the seaside» synger Sivert Høyem i vignettlåten «Black & Gold» og følges av dramatiske bilder av dårlig vær og bekymrede mennesker. Den første sesongen av «Okkupert» fortalte historien om da klimaendringene forandret Norge såpass at miljøaktivisten Jesper Berg (Henrik Mestad) ble løftet inn i regjeringsbygget av et skremt folk. Men Jesper Berg er ikke politiker, han har én sak, og det er miljøet. Da han skrur igjen oljekranene, kommer en global reaksjon som baner veien for en såkalt silkeokkupasjon fra russernes side, og det åpner også muligheter for mennesker med skrantende samvittighet og manglende omtanke for morgendagen.

Den første sesongen holdt et relativt godt spenningsnivå, men det gikk til tider litt fort i svingene, og særlig første halvdel manglet det pusterommet som kunne gitt rollefigurene liv og oss anledning til faktisk å bry oss.

I brennpunktet

Første halvdel av andre sesong har noen av de samme svakhetene, men holder seg relativt stramt til et begrenset rollegalleri foran et større bakteppe. Det fungerer bedre nå som vi har fått dannet oss et bilde av hvem de ulike hovedpersonene er, og hva som får dem til å tikke. Den eneste av dem som ikke har noe forutsigbart over seg, er Ane Dahl Torps restauranteier Bente, enke og nyetablert i et tettere forhold med russerne både forretnings- og følelsesmessig. Hun befinner seg midt i brennpunktet og har ingen mulighet til å se tingene på avstand. Hva slags motivasjon hun har, er ikke helt opplagt, men det skal vise seg at om hun er smart, så er russerne kanskje smartere.

Det er gått åtte måneder, og statsminister Jesper Berg er i frivillig eksil i Sverige. Han finter sin rådgiver og kjæreste Hanne Ryg (Janne Heltberg), og brått er Norge i en ny og ustabil politisk situasjon. En ny ledelse er presset til å godta avtaler med Russland som spiser store biter av det som er igjen av selvråderett. Antagelig vet de fleste politikere at det er mulig å forhandle seg inn i et forferdelig og uforutsett uføre mens de «bare gjorde det som var nødvendig for å unngå kaos», som det sies på et tidspunkt. Men en av følgene er opptrapping av ekstreme grupper.

Nesten karikert

Enkelte av konfliktens hovedlinjer står i fare for å virke karikerte. På den annen side vil fanatikere og ekstremister ofte se ut som karikaturer for politisk mer sentrumsorienterte mennesker. For om det ikke var noe helt bokstavelig dødsens alvorlig i argumentasjon og tankesett til folk som er villig til å ofre alt for en idé, kunne vi fort komme til å le av dem, deres logiske brister, selvberuselse og manglende evne til konsekvenstenkning.

Det dukker opp noen sånne i «Okkupert». Men så vet vi så sørgelig vel fra virkeligheten at de mener alvor med veien selv om målet er uklart.

Og spenningsnivået er høyere denne gangen, selv om man fremdeles kan savne flere nyanser på det personlige plan for at «Okkupert» skulle kunne bli mer enn ganske god underholdning. De ulike rollefigurene nærmest bærer de dramaturgiske merkelappene med seg, som «ekstrem», «kynisk», «opportunistisk» eller «inderlig», og vi befinner oss ikke lenge nok sammen med hver enkelt til at de får tid til å utvikle seg særlig utover det.

Serieskaperne beveger seg i et politisk terreng som ligner tilstrekkelig på en tilskrudd versjon av vårt eget, til at det burde fenge interesse for seerne. Men dramaet mangler pustepausene som kunne ha gjort det virkelig godt.(Vilkår)