Anmeldelse: «Patrick Melrose» på HBO

Vi er i London i 1982. Telefonen ringer i Patrick Melroses fasjonable hjem, det er ekko og forsinkelser på linjen til New York. En venn av familien opplyser Patrick om at hans far er død, og Patrick kveler et fniseanfall så det høres ut som et hikst. En bloddråpe farger skjorten der han nettopp har satt et skudd heroin, og da røret er lagt på føler Patrick befrielsens øyeblikk sige inn over seg. Hans far, David Melrose, var djevelen selv.

Lediggang

Det sies at lediggang er roten til det onde, og trenger man bevis, behøver man ikke se lenger enn til David Melrose (Hugo Weaving), den britiske overklassegutten som ble vendt ryggen av sin far igjen da han ville bli komponist eller lege. Men ekteskapet med den latterlig rike amerikaneren Eleanor (Jennifer Jason Leigh) har reddet ham fra en tilværelse preget av vulgære ambisjoner, og han kan i stedet gjøre som en mann av hans stand bør: gjøre ingenting lenge på samme sted.

Hans virketrang gir seg utslag i et lokalt terrorregime, der ingen i hans nærhet slipper unna.

Den første episoden av denne miniserien på HBO konsentrerer seg om Patricks (Benedict Cumberbatch) tur til New York for å hente hjem farens aske, og hans vanvittige eskapader av rus og halvhjertede forsøk på å være rusfri. Det er lenge siden noen har prestert en så kompetent kombinasjon av dusj og røyking som Cumberbatch gjør her, men kanskje enda mer imponerende er en fallepisode på et klassisk New York-hotell der gulvet kommer mot ham og han forsøker å fange det. Cumberbatch vever fysisk slapstick og tragedie så tett sammen at man ikke vet hvor ydmykelsene slutter og selvinnsikten begynner. Det vet ikke Patrick selv heller.

Livet på avstand

Grunnen til miseren blir åpenbar i den andre episoden, der vi beveger oss tilbake til Sør-Frankrike i 1967, til en herregård Eleanor har kjøpt til sin mann, slik at han har et større territorium å hundse andre mennesker på.

Eleanor er konstant så full at sønnen, denne gangen spilt av en nydelig uttrykksfull Sebastian Maltz, hadde vært lykkelig om han bare kunne gått for lut og kaldt vann. Men mors rus gir far større spillerom: Hans mål er å plante «the skill of detachment» i sønnen, og han vil at Patrick skal takke ham for det. At Patrick senere tar alle livets viderverdigheter på strak, sprøytearret arm, vil ikke forbause noen.

Serieelsker?Les anmeldelser og annet tv-stoff her

«Patrick Melrose» er en adapsjon av Edward St Aubyns bøker, og selv om det litterære forelegget er båret av indre monolog, har Edward Bergers regi etter David Nicholls manus klart å oversette romanene til utmerket tv. Alle rollene får god tid til å utvikle seg, men nerven er der med det samme. David Melroses ondskap er både elegant og uendelig brutal, og Hugo Weaving kan true med bare neseborene. Jennifer Jason Leigh har et vanskeligere, mer vagt materiale å jobbe med, men hun tegner overbevisende en kvinne som har latt seg sjarmere, og samtidig kanskje forstått at David Melrose ikke kom til å bli noen ideell far og ektemann.

Men Cumberbatchs introduksjon til universet er fenomenal. Han er praktisk talt i hvert eneste bilde i hver eneste scene, og han glipper aldri.

* (Vilkår)