Hederlig Kripos-betjent (Tobias Santelmann) avslører kollega som drapsmann og korrupt, og mediene fylles av nyheten om urent trav i politiets rekker. At drapsofferet er søster til hederlig Kripos-betjents kjæreste, kan holdes skjult for offentligheten fordi hederlig Kripos-betjent ikke er åpent homofil, så det er ingen som vet om kjæresten.
Hederlig Kripos-betjent blir tvunget til avspasering noen dager mens mediestormen raser, og reiser til de ikke navngitte hjemtraktene ganske nær svenskegrensen for å besøke ikke fullt så hederlig politibror (Benjamin Helstad). Da det blir klart at politibror er involvert i noe som ganske sikkert er drap, gjør hederlig Kripos-betjent det han kan for å redde brorens skinn. Ok. Kanskje gjør han det fordi politibror er enkemann og alene med to små barn.
Fakta: «Grenseland»
Norge 2017, regi Gunnar Vikene med flere
Manus Megan Gallagher med flere, produsert for TV 2 av Monster Scripted. Åtte episoder à 45 minutter, sendestart torsdag 2. november klokken 21.30
Med Tobias Santelmann, Benjamin Helstad, Ellen Dorrit Petersen, Eivind Sander, Bjørn Skagestad, Gine Cornelia Pedersen og flere.
Nok er nok
Men så viser det seg at politibror sammen med politikollega (Frode Winther) har flere lik i lasten. Det kommer for en dag at politibror og politikollega er så moralsk forkvaklede mennesker at en hver med kompasset noenlunde i orden vil sette foten ned og formidle nokså kontant at nå er det for svingende nok her, altså.
Men, nei. Ikke lenger så hederlig Kripos-betjent går ut på skråplanet med raske klyv, og lyver for kjølig og distansert Kripos-kollega uten humor eller privatliv (Ellen Dorrit Petersen). Det hoper seg opp med døde folk, og de levende gir ikke mye mer mening. For eksempel har vi straffedømt, breial bareier med temperament som vil bli ordfører (Eivind Sander), pluss alkoholisert og slibrig, pensjonert politipappa som liker å skyte hjortedyr (Bjørn Skagestad). I nattens mulm og mørke parteres en elg som har vært død i tre uker. Og bakom synger et nokså tonedøvt refreng om Eirik Jensen-saken.
Glad i film? Se alle anmeldelser her
Ingen gråsoner
Hvis tittelen på «Grenseland» ikke bare peker på åstedets beliggenhet og hvor lett det er å komme seg frem og tilbake til Sverige, men også er ment metaforisk, bør det kunne slås fast i løpet av de første episodene at det er ingen av hovedpersonene som befinner seg i noen gråsone. De har tråkket så langt over streken allerede idet serien begynner, at grunnlaget for sympati med noen av rollefigurene blir raspet av med grovt sandpapir helt fra start.
«Grenseland» lider under den samme misforståelsen som for eksempel «Mammon»: Det blir ikke nødvendigvis godt drama at å dynge på med voldsom dramatikk. Moralske kvaler blir ikke mer interessante av at døden er involvert. God fiksjon har den egenskapen at vi blir med på hva som helst bare reisverket holder. I tilfellet «Grenseland» er det vanskelig å få forstå hvilke lover som gjelder i universet; vi ser en virkelighet som ligner på vår egen, men hvor hovedpersonene bryter alt som er av normer og hvor ingen av de spørsmålene som burde vært stilt er i nærheten av å uttales.
Etter halvgått løp er det fremdeles fire episoder igjen å gjenvinne balansen på, men det er vanskelig å se hvordan man skal kunne redde seg inn. I det minste skal skuespillerne ha at de gir sitt beste, men de har ikke mange strenger å spille på her.(Vilkår)