«Oslo Zoo» består av åtte korte tv-episoder med passe frekk og underfundig humor, med en enkel, tydelig tråd som det er lett å henge avstikkere på. Hovedplottet er arbeidsledige Amir (Amir Asgharnejad) med ambisjoner om å få en jobb der han kan bruke universitetsgraden i sosialantropologi.
Men siden den slags stillinger ikke vokser på trær, blir han en annen slags antropolog som Uber-sjåfør for alskens passasjerer i hovedstaden, alt mens han surrer seg mer og mer fast i en løgn overfor kjæresten Charlotte (Eline Grødal). Hun tror nemlig at han har fått jobb på Blindern, og at de dermed ikke trenger å si opp leiligheten hun ikke lenger har råd til å betale alene for. Så er det dessuten et spørsmål om hvorvidt det er Amir eller leiligheten hun brenner aller mest for.
Fakta: «Oslo Zoo»
Norge 2018
Regi Øyvind Holtmon
Manus Øyvind Holtmon/Eirik Holsve/Steinar Klouman Hallert
Produsert av Mikael Diseth for NRK
Åtte episoder à 15 minutter, slippes i NRKs nettspiller 8. juni
Premiere NRK1 18. juli
Med Amir Asgharnejad, Eline Grødal, Henrik Fladseth, Trond Halbo og flere
Uber-stolt
Programomtalen presenterer «Oslo Zoo» som unik og nyskapende, skjønt det er den vel strengt tatt ikke. Det trenger den heller ikke å være, så lenge den er smart, morsom og passe frekk.
Øyvind Holtmons manus, som er skrevet sammen med Eirik Holsve og Steinar Klouman Hallert, lener seg på en lang komedietradisjon der misforståelser og halvkvedede viser får andre og større konsekvenser enn det som var tenkt. Amir er, så vidt vi skjønner, i bunn og grunn en grei og ganske skikkelig fyr, men også han har en stolthet som kan komme i veien for den til enhver tid beste avgjørelsen.
Og når han så forsøker å gjøre det rette, stikker andre kjepper i hjulene for ham. En Uber-passasjer er ikke nødvendigvis en drømmepassasjer.
Nedrig komikk
Innenfor rammen av omtrent 15 minutter følger vi Amir og kjæresten, men får også være med på å vikle oss inn i andre, forbipasserende situasjoner: en snakkesalig, passiv-aggressiv og stum passasjer (ja, faktisk); en danske som kanskje burde ha vært mer forsiktig med hva han ønsker seg; et utdrikningslag man ikke ville vært på om man fikk betalt for det; et kjærestepar som krangler unødig om en detalj, der det å få rett er viktigere enn å forholde seg til virkeligheten.
Det er de nedrigste sidene av folk som ofte også er umiddelbart komiske, og dette har serieskaperne utnyttet presist og poengtert, i akkurat passe store porsjoner og heldigvis også med menneskelig varme.
«Oslo Zoo» kan slukes i en jafs eller doseres utover; det fungerer like bra begge deler.
* (Vilkår)