Mitt første møte med den legendariske tv-serien «Twin Peaks» hadde jeg under den aller første festivalen Radio Nova arrangerte, Nova 90, på det gamle suppekjøkkenet Slurpen i Lakkegata i Oslo. Noen hadde fått tak i de to første episodene som kunne avspilles med utstyr som like gjerne kunne ha vært dampdrevet i forhold til hva man krever av lyd- og billedkvalitet 27 år senere. Mens det ene bandet etter det andre gikk på scenen, gikk episodene i loop i et rom ved siden av mens lyden fra konsertene trengte inn og sigarettrøyken lå tykk over hodene på dem som hadde klemt seg sammen for å se hva David Lynch – filmkunstneren! – gjorde med det noe mer uglesette tv-mediet.
Da serien kom på NRK noen måneder senere, var gatene tomme på sendetidspunktet fredag kveld (i alle fall tror vi det, vi som satt foran tv-en), og der vennegjenger hadde samlet seg for å se kunne man oppleve at folk ropte «HYSJ!» med samme heftighet som far om noen forstyrret i Dagsrevyen. Først var vi nysgjerrige på hvem som hadde tatt livet av byens 17 år gamle home coming queen, Laura Palmer, som blir funnet myrdet på en strand i løpet av de første minuttene av «Twin Peaks». Etter hvert skjønte vi at det ikke var det serien skulle handle om, ikke egentlig. Og hva den handler om, diskuteres fremdeles.
Fakta: «Twin Peaks»
Med Kyle MacLachlan, Sheryl Lee, Mädchen Amick, Everett McGill, Grace Zabriskie og flere.
Men om det er én ting «Twin Peaks»-tilhengere kan enes om, så er det at serien langt fra er perfekt. 25 år senere er det langt større vilje til å ta en risk eller to for å få en tv-serie til å løfte seg, skille seg ut, bli noe annerledes. Den gangen blandet ABC seg inn når de synes «Twin Peaks» ble for underlig. Skiftet i toneleiet mellom første og andre sesong har nok med mangelen på tydelig lederskap å gjøre; en kunstnerisk tvangstrøye gjorde mange av episodene i andre sesong til underlig halvhjertede affærer med et rollegalleri der slett ikke alle var interessante. Kvalitetsfallet påvirket nesten alle seriens hjørnesteiner, og alle nøkkelrollene fra første sesong seg inn i bakgrunnen til fordel for oppbyggingen av et større, men nokså uklart univers. Lynch skrev serien sammen med manusforfatter Mark Frost, som allerede hadde erfaring som en av forfatterne bak den populære politiserien «Hill Street Blues». Muligens hadde ABC av den grunn sett for seg noe mer klassisk med kunstnerisk tilsnitt.
Samtidig hadde serien tent en gnist i popkulturen som både tv-kanalen og serieskaperne var uforberedt på. Kanskje ble forventningen om at den velregisserte underligheten og det febrile handlingsmønsteret skulle kunne opprettholdes, for mye forlangt.
Moderne?
Når man ser piloten foran morgendagens premiere, kan man slå fast at de underliggende mysteriene har tålt tidens tann. Men de kraftig såpeoperatiske elementene fremstår langt mer amatøraktige og latterlige enn de gjorde opprinnelig. Man får tro at når handlingen gjenopptas etter 25 år, vil tonen ligne mer på den man forventer seg etter at verden har sett serier som «Sopranos», «Mad Men» og «Breaking Bad».
Det er fremdeles David Lynch og manusforfatter Mark Frost som står bak «Twin Peaks», produsert av Showtime og Lynch/Frost Productions for HBO. Mange av de sentrale rollefigurene er fremdeles med, spilt av de samme skuespillerne. Aller mest forventning knytter det seg nok til Kyle MacLachlans eksentriske og detaljfokuserte FBI-agent Dale Cooper, som Mark Frost sa til BBC i 1990 var tuftet på regissøren selv. Ikke nødvendigvis personlighetsmessig, men modellert etter ideen David Lynch har om at det finnes et helt eget univers bakenfor pannebrasken til ethvert menneske og Lynchs interesse for folk som på en eller annen måte er besatt, på den gode eller den dårlige måten. Det er en interesse som manifesterer seg i alt Lynch har gjort på kinolerretet.
Tilbake. Kyle MacLachlan er tilbake i rollen som FBI-agent Cooper i «Twin Peaks».
Småbylivet
Det andre spenningsmomentet er hvordan serien bygger inn småbyens skjulte liv og hemmeligheter nå som det finnes et langt større publikum som er vant til å måtte vente på å finne ut hva som foregår. Et publikum som skjønner å sette pris på hele universet; forventningen om at det var en drapsgåte som skulle løses, skygget for sidehistorier som hadde vel så stor betydning for småbyens atmosfære, som den onde, kinesiske enken som kontrollerte Twin Peaks’ hjørnesteinsbedrift eller de skandinaviske, potensielle eiendomsoppkjøperne vi møter på det hysterisk festlige salgsmøtet i aller første episode.
Hvilke rollefigurer som utelates helt, gjenstår å se, men enkelte av dem burde kanskje ikke vært med i den opprinnelige serien heller. Den aldeles poengløse Log Lady ble introdusert på informasjonsmøtet om drapet på Laura Palmer ved at Dale Cooper spurte «Who’s the lady with the log?» og fikk til svar at «We call her the log lady.» Det er småbykoloritt nok, men rettferdiggjør ikke at hun til stadighet dukker opp igjen, til tross for at det blir påstått av vedkubben er åndelig og magisk. Hun var en del av en større svakhet man kan håpe er strammet inn og trimmet; rollefigurer som ikke står støtt nok på egen ben til å kunne skape handling på egen hånd, som Dr. Lawrence Jacobi, eller Andrew Packard, som ingen husker uansett.
Tross svakhetene var «Twin Peaks» en milepæl i tv-historien, både på grunn av den langsomme historieoppbygningen, den mørke humoren og regelbruddene for hvordan et prime time tv-show skulle presenteres. Siden serieskaperne holder kortene tett inntil brystet, er den beste forberedelsen å se piloten som består av de to første episodene, samt analysere de få trailerne. De avslører nemlig ingenting utover at vi er tilbake i Twin Peaks og at mange av de sentrale mysteriene aldri er forsvunnet.(Vilkår)