Anmeldelse: «Altered Carbon», Netflix

Vi er kommet noen hundre år frem i tid, og menneskeheten er kommet dit at døden i alle fall i teorien er en mindre ulempe. Man kan nemlig lagre bevisstheten på en liten disk, og sette den inn igjen i en ny kropp, eller «sleeve», som det heter i «Altered Carbon». Men siden det kan skje at ønsket kropp er mangelvare når man trenger den, blir vår japansk-slaviske antihelt Takeshi Kovacs gjenfødt i en vesteuropeisk utseende fysisk form, og han spilles av Joel Kinnaman.

Det er for så vidt et fiffig konsept, men også et som avstedkommer en viss slepphendt lovløshet. Vår mann har dessuten ventet i 250 år på å vandre rundt i universet igjen – menneskene har for lengst bosatt seg på flere planeter – og det er litt tilfeldig om man finner gamle kjente, for å si det slik. Og dem man finner, er ikke nødvendigvis dem man hadde lyst til å treffe.

Opprør mot udødelighet

Rollefigurene kan skyte hverandre, banke hverandre helseløse eller kappe hodet av hverandre uten at det får særlige konsekvenser. Og etter hvert begynner enkelte å snakke om et opprør mot udødeligheten, siden det evige livet bare har gjort de rike rikere og de mektige mektigere; det samme gjelder for så vidt alle de teknologiske nyvinningene. De har ingen demokratiserende, utjevnende effekt, så lenge tilgangen er forbeholdt de få.

Interessert i film? Les flere anmeldelser her

Men for det meste demonstrerer denne serien i ti episoder en likegyldighet overfor døden, og dermed overfor livet, og det spørs om ikke mye er gått tapt i adapsjonen av Richard K. Morgans sci-fi-roman fra 2002. Det er lagt så mye arbeid og budsjett i scenografi at «Altered Carbon» kanskje kan kalles en neon-noir. De visuelle lånene fra «Blade Runner» åpenbare – scenografien i Ridley Scotts klassiker fra 1982 ser ut til å ha blitt standarden for hvordan et futuristisk samfunn ser ut – men det er så gjennomført, detaljert og sofistikert at man tar seg i å måtte samle kjeven opp fra gulvet enkelte ganger. Det er uendeligheter med skyskrapere, med flyvende kjøretøyer og bakgater der miljøet virker underlig gammeldags; det er alltid sprit, prostituerte og muligheter for å få seg en tatovering og litt kinamat i denne etter hvert klisjéaktige fremstillingen av den nye verdens underverden.

Gode illustrasjoner

Allikevel fungerer det visuelle aller best når Takeshi Kovacs har indre monologer som må antas å være hentet ut av det litterære forelegget; da illustrerer bildene en stemning, en monoton og mørk filosofi som kanskje ikke er særlig oppløftende, men som gir gjenklang i den verden vi allerede kjenner. Når handlingen drar seg til i actionsekvenser er koreografien perfekt, men hva resultatet blir spiller mindre rolle, siden jo konsekvensene er begrensede og straffen sjelden står i forhold til forbrytelsen.

For vår mann står det på sett og vis noe på spill allikevel: I en verden full av forvirrende mytologi og en uoversiktlig samfunnsorden, får han livet på betingelse av at han finner ut hvem som myrdet hans nye herre, og det er herren selv, Isaac Bancroft (Antonio Marziale), som gir ham oppdraget. Det er et intrigant utgangspunkt, som ikke følges tilfredsstillende opp i løpet av de første episodene. For krigsherrene er mange, leiesoldatene likeså, og det kan virke som om serieskaperne ikke har stolt på at det ene mysteriet er nok til å holde på interessen.

Så vidt vites er rettighetene til de to andre bøkene i Morgans trilogi om Takeshi Kovacs kjøpt opp av Netflix, og det er å håpe at man bruker like mye energi på handling som på de visuelle kvalitetene i fremtiden.

* (Vilkår)