Anmeldelse: «Glow» sesong 2 på Netflix

The Glorious Women of Wrestling, forkortet til Glow, er langt fra glamorøse. Hele premisset for den første sesongen var at disse kvinnene, som ble tatt under den tidligere pornoprodusenten Sams (Marc Manon) vinger, ikke akkurat vasset i jobbtilbud, og dermed kunne de overtales til å gå med på nesten hva som helst.

Å lage et fribrytershow på lokal kabel-tv anno 1982 i underlige kostymer med stereotype rollefigurer var den minste utfordringen de hadde; lønns- og arbeidsforhold var under pari, og når krybben er tom, bites hestene.

Den første sesongen kom imidlertid sjelden lenger enn det: Sam fikk rusle halvfull rundt med kokainrester i barten mens han bjeffet sexistiske kommandoer, og den catfighten kvinnene var ment å skulle utføre foran kameraet, spredte seg til både trening og privatliv. Punktum.

I alle fall nesten. For noen av rollefigurene trådte tydeligere frem, selv om de første ti episodene hadde litt dårlig gli.

Dypere og morsommere

Episodene som snart slippes på Netflix, er imidlertid av et annet kaliber. Overspillet er tonet ned, og det gis rom til handling langt utover klisjeene. Hver episode byr på et mellommenneskelig drama som av og til er forutsigbart komisk, men som overraskende ofte lodder langt dypere.

De tydeligste hovedpersonene er fremdeles Ruth (Alison Brie) og Debbie (Betty Gilpin): Ruth som den aspirerende, godt skolerte dramaskuespilleren som aldri fikk napp på audition, og Debbie som den fremadstormende såpeskuespilleren som fikk sparken fra serien da hun ble gravid.

Når Ruth og Debbie sparrer verbalt i ruinene av vennskapet Ruth la i grus ved å låne Debbies ektemann, er det ikke lenger en statisk tilstand av beskyldninger og dårlig samvittighet. Bitterheten har fått en dypere klangbunn, samtidig som det synes så godt at disse to en gang hadde et solid og kreativt vennskap.

Innenfor de rammene en serie som «Glow» utspiller seg, skal man bruke albuene litt subtilt for å skape rom til en troverdig konflikt av denne typen. Alison Brie er nominert til Emmy for sin innsats som Ruth, og det er vel fortjent – Betty Gilpin er like god som Debbie.

Opprørende nostalgi

Konfliktlinjene har dessuten en mer komplisert struktur: Debbie klarer å åle seg inn som medprodusent av showet, og da hun spør sine mannlige kolleger om hvorfor hun ikke var informert om det siste produsentmøtet, er svaret «What meeting? We had drinks!»

«Glow» beveger seg fra de plumpe grovisene kvinner fremdeles er forventet å ta med et smil, til de mer uformelle strukturene som gjør tilværelsen vanskeligere. Seriens styrke ligger i at manusforfatterne klarer å gjøre tematikken godmodig nostalgisk og komisk, og samtidig hårreisende og opprørende.

Og det gjelder ikke bare kjønn. En spesielt god episode følger Tammé (Kia Stevens) utenfor bryteringen da hun drar for å besøke sønnen som går på Stanford. Der er det så få andre svarte studenter at sønnen stadig blir forvekslet med andre som ikke ser ut som ham i det hele tatt. Det er morsomt, men rasismen får også utspille seg senere i episoden på den forbløffende vonde måten, den rasismen som ikke er ment alvorlig, den man bare må tåle fordi det er ment som en spøk.

Fremdeles kjemper serien med en del fyllstoff som gjør at 30-minuttersbolker er tilstrekkelig, men «Glow» er frekkere på en mer snerten og smart måte denne sesongen, og man får tro at den setter seg enda bedre etter hvert.

* (Vilkår)