Vi er i nord, det er ikke Finnmark, det er «Finnmark», byen er navnløs og stedsnavnene ellers er diktet opp. Dialektene som snakkes, strekker seg fra Helgelandskysten til Sør-Varanger, men pytt.
Fra en religiøs sekt på småstedet Kataluma forsvinner 16 år gamle Tyra Lind etter et forspill med venninner som leker med døden. For Tyra blir det alvor. Da hun blir funnet, blir det klart at hun ikke er den eneste som er stedt til hvile på dette stedet; det er en labyrint av graver som noen kan dateres flere hundre år tilbake, mens blant de nyere finnes det en mulighet for at moren til etterforsker Hedda (Ingvild Holthe Bygdnes) befinner seg. Moren forsvant sporløst 30 år tidligere.
Fakta: «Monster»
Norge 2017, regi Anne Sewitsky/Pål Jackman, manus Hans Christian Storrøsten, produsert av Lasse Greve Alsos for NRK. 7 episoder á 55 minutter, premiere på NRK1 mandag 9. oktober kl. 21.30.
Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Jakob Oftebro, Bjørn Sundquist, Gørild Mauseth, Per Kjerstad, Sverre Porsanger og flere.
Lensmann Ed Arvola (Bjørn Sundquist) kaller inn Kripos for å hjelpe til, og imens går livet, døden og den organiserte kriminaliteten sin gang i lokalmiljøet.
«Monster» stiller til premieredato med manuspris fra European Script Awards i baklommen, men om Hans Christian Storrøstens manus er fulgt opp på skjermen, slik det er tenkt, kan vi ikke vite sikkert. Selv om serien stort sett evner å holde engasjementet oppe, skjemmes den av noen virkelig store svakheter. For det første er det en ulidelig klisjé at unge jenter med religiøs tilknytning dukker opp døde i forseggjorte graver med ugjennomtrengelig symbolikk som ikke forklares nærmere. Og det er for eksempel tidlig klart at kriposetterforsker Joel Dreyer (Jakob Oftebro) er en tvilsom type. Men han gjennomgår en slags rehabilitering i kollegenes blikk, ganske umotivert også, og flere handlingstråder som først lå i forgrunnen, forsvinner helt. Han begår en forbrytelse som nok er et uhell, men måten han takler det på er definitivt kriminell og tungt straffbart.
Flott natur. «Monster» byr på mørke gjerninger i storslagne omgivelser, men følger ikke opp det den lover fra begynnelsen av.
På et tidspunkt ligger han dessuten i en åpnet grav og hører på afrikansk gladmusikk – han har tidligere fortalt at han kommer fra Afrika, uten å spesifisere nærmere – og det er vanskelig å finne gode grunner til at en helt stødig etterforsker vil finne på noe sånt. «Monster» lider raskt under galopperende galskap på alle kanter, og denne galskapen har kun glimtvis noen normalitet å måle seg mot.
Gangsterdronning
Det er enkeltsekvenser i «Monster» som er ubetalelige, og roller som gjør inntrykk. Det er nakenbryting i snø. Det er skuddveksling i brusende såpebobler. Gøril Mauseth er virkelig god som gangsterdronningen Margot van Gebert, selv om ikke alle scenene hun er tildelt faller like godt inn i dramaet. Bjørn Sundquist forsyner lensmann Ed Arvola med en troverdig menneskelighet som ofte savnes i den type roller. Særlig Mauseths og Sundquists rollefigurer hadde fortjent et mer helstøpt drama.
Og når vi fortsetter å se, er det kanskje helst fordi scenografien er så vakker, fascinerende, truende, mektig og forlokkende. Selve dramaet går for sakte til å begynne med, og for fort mot slutten. Det brukes mye tid på én ledetråd, mens en annen dukker opp litt sånn en passant. Da mysteriet nøstes opp til slutt, kjennes det som en snarvei, en forbikjøring av de interessante elementene som tross alt har bygget seg opp.
Om man hadde stolt mer på stillheten enn på den dramatiske støyen, kunne «Monster» blitt et suggererende mysterium. Slik den er blitt, er den en ikke så stø krysning mellom Nordic Noir og «Twin Peaks».
* (Vilkår)