Anmeldelse: Tv-serien Lykkeland på NRK

«Lykkeland» er fortellingen om da cowboyene våknet i bedehusland og skapte nytt liv i en sliten og nedslitt by. Det er fortellingen om en halsbrekkende, politisk prosess som kunne ha fått Norge til å se helt annerledes ut i dag enn det gjør. Men først og fremst er det fortellingen om en endring preget av både naivitet og kynisme der handlingen drives av en jente som ser personlige muligheter i tillegg til bedre utsikter for en familie som sitter fast i et gammelt mønster. En ung kvinne som viser seg å være god til noe hun ikke er forventet å være god til, slik det ofte var med unge kvinner for 50 år siden og til dels er fremdeles.

Fisk og salmesang

Det er et veldig godt grep. Oljeeventyret ser annerledes ut i bakspeilet enn da det skjedde. Handlingen er lagt til Stavanger i 1969, der unge Anna Hellevik (Anna Regine Ellingsæter), datter av en beskjeden sauebonde, jobber som sekretær for ordfører Arne Rettedal (Vegar Hoel) og dessuten har forlovet seg med Christian Nyman (Amund Harboe). Christian er søkkrik redersønn, der mor Ingrid (Pia Tjelta) kommer fra gamle penger som far Fredrik (Per Kjerstad) ikke har forvaltet så godt som han kunne ha gjort.

Men så dukker altså oljen opp. Det blir bonanza i byen, muligheter åpner seg for dem som ser dem, både på det personlige og det forretningsmessige planet. Samtidig finnes det motstand mot den slags nymotens påfunn i en by som har levd godt på fisk og innbitt salmesang i generasjoner.

Mette M. Bølstads («Nobel») manus er godt og favner uanstrengt et bredt spekter av ulike handlingstråder som gir plass til personligheter av svært ulik karakter. Og til å undres over om de visste, disse menneskene som tok avgjørelsene den gangen, hva hvert lille pennestrøk ville ha å bety for mange generasjoner fremover. Og det er nettopp dette brennpunktet, denne lille åpningen i norgeshistorien som gjør det mulig å fortelle en helt spesiell historie med allmenn appell. For eksempel har Anna etter alle solemerker å regne skutt gullfuglen ved å love seg bort til Christian; hun trenger ikke å slite på gården som moren har gjort. Samtidig er hun åpenbart mye smartere enn den bortskjemte gutten som svarer på all motstand med barnslig trass og raseri.

Kanskje ligner han litt på mor, en bipolar tyrann som er sjenerøs når hun er ovenpå og slem når verden går henne imot. Tjeltas rolle er ikke så stor, men den har enorm betydning for fargeleggingen av de ulike konfliktene vi skal igjennom i løpet av åtte episoder.

Priser

Farger gjør også Ginge Anviks musikk, som diskré senker og løfter stemningen gjennom hver episode. «Lykkeland» fikk med seg prisen for beste manus og beste musikk under den nye, internasjonale tv-seriefestivalen i Cannes tidligere i år, og ikke bare er Anviks musikk essensiell sammen med kostymer og scenografi, men også den tematiske musikkbruken ellers bærer preg av overskudd og idérikdom.

For rollegalleriet gir naturlig plass til alt fra gospel til country og protestviser. «Lykkeland» forteller om ambisjoner og hovmod, om kjærlighet og ulykke, om gode fremtidsutsikter og potensielle katastrofer. Om det er noe å beklage seg over, måtte det være at det gjerne skulle ha vært mer av «Lykkeland». Enkelte elementer taper i kampen om handlingens gang, selv om man både på manus- og regisiden har vært imponerende gode til å finne de små, korte øyeblikkene som effektivt forteller en mye lengre historie. Det er bare det at når noe er så bra, så vil man jo ha mer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.