Anmeldelse: «She’s Gotta Have It», Spike Lees serie på Netflix

Spike Lee taler med ny intensitet når han gjenoppliver hovedpersonen Nola Darling fra filmen som plasserte ham blant de unge og lovende i 1986. Nola (DeWanda Wise) er fremdeles en ung kvinne som prøver å få endene til å møtes som kunstner, samtidig som hun har tre forskjellige elskere – hver av dem slår an en streng i henne, men ingen av dem kan fylle rollen som partner slik Nola ser det. Det er Jamie Overstreet (Lyriq Bent), en voksen finansmann med beskytterinstinkt og på randen av skilsmisse, det er den usedvanlig selvforelskede motefotografen Greer Childs (Cleo Anthony) og den umodne, men hysterisk underholdende Mars Blackmon (Anthony Ramon), som tross sine ukontrollerte guttefakter har en mer velutviklet evne til å få øye på og navngi elefanten i rommet.

Da filmen kom, ble Nolas seksualitet i større grad betraktet utenfra og fetisjert enn i tv-serien som ble tilgjengelig på Netflix denne uken. Hun anerkjennes en mer selvfølgelig rett til å eie sin egen kropp; filmen har ikke modnet på samme vis, og tv-serien er dermed helt på sin plass. Samtidig er timingen forbløffende god, for selv om også det amerikanske samfunnet er kommet videre siden 1986, har Metoo-kampanjen fått frem i lyset at det ikke bare finnes en og annen drittsekk som Harvey Weinstein der ute, men et omfattende og strukturelt problem. «She’s Gotta Have It» er en veritabel #SheToo.

Den lille sorte

Det er ikke nødvendigvis snakk om alvorlige overgrep, men også alle de små ydmykelsene de aller fleste kvinner vil kjenne igjen, dem man glatter vennlig over og forsøker å glemme. Nola gjør ikke det. I en episode går Nola ut og kjøper seg en kjole, en udiskutabelt sexy variant av Coco Chanels lille sorte, og Lee demonstrerer deretter hvordan hver av hennes tre menn, med hver sin ulike tilnærming til Nola, enten beskytter henne, liksom godmodig nedlatende, reduserer henne til utelukkende et objekt for begjær eller oppfører seg som en eiesyk klegg uten egentlig å ha gjort seg fortjent til det annet enn ved å se på kvinnen som en gave til mannen.

«Your sense of entitlement doesn’t intimidate me», sier en av Nolas venninner til en hipsterservitør på et av Brooklyns mange hippe vannhull. Den replikken oppsummerer hele Spike Lees prosjekt.

Politisk

«She’s Gotta Have It» er mer av et politisk prosjekt enn det er en god historie, et sofistikert rasende og humørfylt brøl som når det av og til skrenser innom banalitetenes grenseland, alltid tar seg inn igjen med nye tablåer og referanser. At Lee lar Nola være en entusiastisk cineast, gir ham muligheten til ikke bare å referere til sin egen katalog av filmer, men også til hele filmhistorien som illustrasjon på de spørsmålene Nola stiller seg selv og andre.

Glad i filmer? Les alle anmeldelser her

Regissøren sjonglerer med et bredt spekter av musikk i forskjellige sjangre, og stadig vekk klipper han inn et stillbilde av platecoveret til musikken som nettopp er blitt en del av lydsporets musikalske smeltedigel, som en visuell fotnote til forrige århundrets amerikanske artister og utøvere.

Som et apropos til de nye mediene som er kommet til siden den opprinnelige filmen hadde premiere for over 30 år siden, begynner hver episode med en emneknagg, som #daJumpoff eller #LuvIzLuv. Samtidig er «She’s Gotta Have It» kanskje aller best når Nola selv bryter den såkalt fjerde veggen, ser rett i kameraet og behandler tv-serien som en Youtube-kanal. Hennes betraktninger og evne til å formulere kompliserte problemstillinger på en medrivende og kjapp måte, er bedre enn selve handlingen, som er mer programmatisk enn dyp.

Men når alt er pakket i Lees særegne og lekne stil, blir det en fest. En alvorlig fest.(Vilkår)