Ken Rijock sto på flyplassen i Miami og lignet den mest åndssvake turisten som noengang var gått ombord i et fly. Han var kledd i en skrikende Hawaii-skjorte, et par utvaskede safarishorts og gamle joggesko. Kostymet var toppet med en sliten Panama-hatt.

Rijock skulle til Saint Martin, et lite skatteparadis i havet utenfor Puerto Rico. I kofferten fantes hverken badebukser eller håndklær, kun en formue i dollarsedler. I motsetning til de andre som gikk ombord i flyet, skulle ikke Rijock på helgetur for å gamble, slikke sol eller beruse seg på margaritaer. Så snart han landet på Saint Martin, leide han en båt som tok ham over til naboøya Anguilla. Han forteller at han deponerte pengene i en bank og returnere til Miami samme dag. Det var den vanlige regelen, å ikke oppholde seg for lenge på det stedet han kvittet seg med pengene. Da fantes det ingen hotellregninger som kunne avsløre bevegelsene hans.

Rijocks reiser begynte tidlig på 80-tallet, da kokainet kom flommende inn over Miami med båt eller småfly fra Colombia. Det ble dumpet et eller annet sted mellom de 600 øyene som utgjør Bahamas, plukket opp med speedbåt og bragt i land i Tampa eller Fort Lauderdale. Mye av stoffet ble så gjemt i hemmelige rom på trailere som skulle nordover i USA. Den tidligere Vietnam-veteranen og respekterte Miami-advokaten Ken Rijocks jobb var å smugle fortjenesten tilbake til Karibien og sørge for at pengene ble sniffet opp i den hvite økonomien. Rijocks rykte var godt, han hadde en fabelaktig evne til å få skitne penger til å forsvinne – for senere å dukke opp som skinnende rene investeringer. Ryktet verserte selvsagt bare i lukkede kretser, det kunne koste den ansette advokaten 15 til 20 år i fengsel hvis det lekket ut.

– Du våkner ikke opp en dag og tenker: I dag skal jeg bli en karrierekriminell. Av og til blir bare livet slik, sier Rijock.

Dødsstraff
Et halvt liv etter at Rijock startet karrieren som den colombianske mafiaens stjernekurér, møtes vi på en hotellbar i Miami. Han er kledd i en blekrosa piquetskjorte, bærer på en lett hangover fra kvelden i forveien, bestiller en øl.

Svarte stormskyer driver sakte inn over Miami Beach, avisene er fulle av historier om amerikanske storbanker som har fylt sine hvelv med narkopenger. I november ifjor ble den britiske banken HSBC ilagt tidenes største bankbot i USA – 11 milliarder kroner – for å ha bidratt til hvitvasking av narkopenger og for brudd på sanksjonene mot Iran.

– Vi mislyktes i å oppdage og håndtere denne uakseptable adferden, sa Stuart Gulliver, bankens toppsjef, etter at det ble kjent, ifølge Daily Telegraph.

En rekke europeiske banker har de siste årene vært under etterforskning for transaksjoner i skatteparadiser. Ifølge New York Times har FBI startet etterforskning av banken Standard Chartered for hvitvasking. Også Credit Suisse har vært under etterforskning i en sak der flere banker er mistenkt for blant annet å ha drevet hvitvasking for kriminelle organisasjoner, samt fremmet og skjult transaksjoner med stater på USAs boikottliste.

I januar i år ble den sveitsiske banken Wegelin & Co dømt i USA for å ha hjulpet over 100 amerikanske statsborgere med å unndra 1,2 milliarder dollar fra beskatning gjennom nesten ti år. Sveits’ eldste bank måtte stenge dørene.

Hvitvaskeren Ken Rijock ble også til slutt avslørt og fengslet. Men det er andre som slipper for billig unna, mener han.

– Bankene burde få dødsstraff.

Skilsmissen
Ken Rijocks kriminelle karriere begynte med en skilsmisse og en natt på sofaen til en tilfeldig bekjent. Rijock var 34 år, skylte bort kveldene og skilsmissetraumet på Miamis nattklubber, kom sent på kontoret og var tidlig på plass i baren. En endeløs stripe av kokain holdt ham gående. Klientene vendte ham ryggen, én etter én.

– Det var kokain overalt i Miami. Leger, finansfolk, advokater – de gikk på kokain nesten hele gjengen. Det var alltid noe å feire, alltid en ny kveld i paradis, sier Rijock.

En tilfeldig bekjent som fortalte at han var spansklærer, tilbød Rijock å flytte inn i leiligheten sin. Leiligheten viste seg å være et tilholdssted for colombianske og cubanske narkosmuglere, og Rijock flyttet rett inn i hjertet av en storstilt narkooperasjon. «Spansklæreren» var deres mellommann. Krigsveteranen Rijock kjøpte seg en automatrifle i tilfelle han plutselig skulle befinne seg i et internt oppgjør. Samtidig ble han spurt om han kunne hjelpe sine nye samboere med å hvitvaske millioner av dollar.

– Jeg hadde ingen idé om hvordan jeg skulle gjøre det, men fikk gode råd av en advokat og kjeltring som hadde lurt Castros regjering for millioner av dollar i en bisarr kaffesvindel. Han ga meg de kontaktene jeg trengte på øya Anguilla i Karibien, forteller Rijock.

Narkobusinessen tiltrakk seg folk fra alle miljøer. Advokater, leger, revisorer, forskere – alle var med i gamet

Rijocks kontakt på Anguilla viste seg å være en korrupt rådgiver for den britiske regjeringen – og bankdirektør. På sin første tur til skatteparadiset leide Rijock et privatfly til seg og fire av sine nye klienter. Klientene hadde startet karrierene sine med å smugle marihuana fra Jamaica i seilbåter, nå kontrollerte de en virksomhet som omsatte for hundrevis av millioner. Ombord på flyet var fire passasjerer og seks millioner dollar i kontanter. På Anguilla ble det opprettet selskaper og bankkontoer. Ingen spørsmål ble stilt. Rijock satte opp sindige strukturer, og pengene ble vasket gjennom fiktive selskaper med ansatte som i virkeligheten var smuglere. Rijock etablerte bedrifter i den tredje verden som handlet med matvarer som ikke fantes, blåste opp omsetningstall, han registrerte og leide båter som ble brukt i smuglingen. En av Rijocks største kunder var en kjemiker og økobonde fra Nord-Dakota som fremstilte en pur og potent syntetisk amfetamin på gården sin. Hver uke reiste han til Karibien utkledd som turist og med sekken full av narkopenger.

– Narkobusinessen tiltrakk seg folk fra alle miljøer. Advokater, leger, revisorer, forskere – alle var med i gamet, sier han.

Adrenalinrush
Ken Rijock elsket livet som hyperkriminell, smuglerturene ga ham samme adrenalinrush som i Vietnam. Han suste rundt i Miami i en råflott sportsbil, kjøpte seg et luksuriøst hus i strandkanten, holdt seg med en kjæreste som var etterforsker i økonomiavsnittet i Miami-politiet og fortsatte advokatpraksisen som et skalkeskjul.

– Smuglingen av kontanter var et kick. Og fortjenesten var obskønt høy, både for meg og klientene, sier han.

Rijocks klientliste var skremmende lesning. Én var en høyt plassert løytnant i Pablo Escobars Medellín-kartell. En annen var tilknyttet den kanadiske mafiafamilien Cotroni, som igjen hadde tette forbindelser til mafiafamilien Bonanno i New York.

– Da jeg begynte å deale med offshorebanken, trodde jeg det meste av det den forvaltet, var narkopenger. Slik var det ikke. Doppengene sto kanskje bare for 50 prosent av innskuddene i noen av offshorebankene. Ellers stammet pengene fra vanlige skattesnytere, rike som gjemte formuene sine eller ektefeller som snøt partnerne i skilsmisseoppgjør. Etterhvert gikk det opp for meg at en rekke regjeringer også brukte disse kontoene. Latinamerikanske regjeringer og høytstående generaler gjemte bestikkelsespenger og kick-backs, de sluset penger til skatteparadisene i tilfelle de måtte flykte til Miami, sier han.

Rijock forteller om en morgen han våknet i ett eller annet skatteparadis, gjorde noen transaksjoner, satte seg ned med en kaffekopp og stirret utover havet.

– Da tenkte jeg: En eller annen dag kommer jeg til å se et amerikansk marineskip komme seilende og arrestere alle direktørene i disse offshorebankene. Men det kommer selvsagt aldri til å skje. Rike folk er alltid ute etter lavere skatt, derfor vil det alltid finnes en eller annen form for skatteparadis. Det vil alltid finnes penger fra narkotika, våpen, prostitusjon og menneskehandel, det er disse pengene som driver hvitvaskingsmaskinen. Siden internettet kom har det åpnet seg nye muligheter. Da jeg begynte i bransjen, var jeg tvunget til å sette meg på flyet til ett eller annet obskurt skatteparadis. Nå kan jeg sitte på kontoret, etablere et selskap online og overføre penger uten at noen har sett meg på en flyplass – eller tar et bilde av meg. Det er langt enklere å vaske penger nå enn det var for 20 år siden.

Multitalentene
– Pengevaskere lykkes fordi de er ekstremt kreative. De tar noen av sine gamle teknikker og vrir litt på dem, så ingen forstår det. Hele tiden blir metodene mer sofistikerte, det er bare fantasien som setter grensene, sier Rijock.

Så forteller han om sine egne metoder, metoder han senere utdypet i selvbiografien «The Laundry Man».

– Det første steget er å få de skitne pengene inn i det internasjonale finansmarkedet. Det betyr i første omgang at du får plassert pengene i et skatteparadis, hos en samarbeidsvillig bank eller i et firma. Den andre fasen er det jeg kaller «tilsløringen», hvor du beveger pengene gjennom det globale banksystemet. Det beste er å la pengene gå gjennom to eller tre skatteparadiser. Da mister dem som måtte være interessert, sporet av pengene. Til slutt kommer «investeringsfasen», hvor pengene plasseres i den etablerte økonomien, sier han.

– Er det mulig å stoppe hvitvasking av penger?

– Ja, absolutt. Du må ha overvåkere som forstår hvordan hvitvaskingen foregår. Men alle de som jobber i kontrollfunksjonene, er bankfolk. De skjønner ikke hvordan kriminelle tenker. De fatter ikke de mer avanserte teknikkene som hvitvaskerne bruker.

De beste pengevaskerne er som regel advokater, bankfolk, finansmenn, revisorer, de har trening og erf#229, de er multitalenter, snakker flere språk, de har gjerne jobbet over store deler av verden som vanlige forretningsmenn. De har rett og slett langt mer erf#229 enn dem som etterforsker dem, sier Rijock.

– Hvitvasking er en utrolig dynamisk bransje. Aktørene følger med på utviklingen i finansverdenen med et annet blikk enn oss andre. Hvis for eksempel et land på Balkan annonserer at det ønsker å gå med i eurosamarbeidet, vet jeg at en pengevasker allerede har begynt å flytte penger til det landet. Ser jeg en artikkel om at et land i Stillehavet sier det har inngått et monetært samarbeid med et annet, vet jeg at pengeflytterne har begynt å dumpe penger der, etablert selskaper. De gjør det lenge før noen i vest skjønner hva som er i ferd med å skje.

Bankranet
Høsten 1983. En bande angriper et lager ved Heathrow i London hvor de forventer å finne to millioner pund i kontanter. I lagerbygningen ligger det i tillegg tre tonn med gullbarrer. Det som blir kalt «the crime of the century», skal også føre til Ken Rijocks fall.

Flere år senere får britiske etterforskere tips om at banden har vasket deler av ransutbyttet i skatteparadiser i Karibien. Under en razzia hos en revisor på De britiske Jomfruøyene kommer etterforskerne også over et vell av informasjon om hvitvasking av narkopenger i Florida og Anguilla. Blant annet finner de en fortegnelse over 40 selskaper Ken Rijock har etablert.

Crack har gjort sitt inntog i Miami, flere av Rijocks klienter er døde av overdoser eller fengslet, Rijock slutter selv å bruke kokain og forsøker å trekke seg tilbake. Men i narkobransjen finnes ikke pensjonsordninger. Er du inne, er du inne.

Rijock står på en rekke narkobaroners lønningsliste. I 1990 begynner agenter å dukke opp foran kontorene hans. Snart er spillet over. Et kurérfly blir satt i brann på en rullebane på Jamaica i et oppgjør mellom to narkobander. Piloten omkommer. Ken Rijock er oppført som eier av flyet.

– Jeg var i Vietnamkrigen, så jeg vet litt om frykt og redsel. I den kriminelle verdenen er frykten der konstant, du vet aldri om noen kommer til å banke på døren, arrestere deg og fengsle deg for resten av livet. Når det er over, kan du i det minste sove om natten, sier han.

Slapp billig
Da han ble arrestert, fryktet Rijock en livstidsdom. To av Rijocks oppdragsgivere hadde allerede fått fengselsstraffer av «bibelsk format». Én av dem ble dømt til tre livstidsstraffer – pluss 200 år. Rijocks organisasjon, som inkluderte 200 mennesker og omsatte for hundrevis av millioner dollar i året, brøt sammen. Medlemmene anga hverandre for å få strafferabatt.

– Tre av klientene mine anga meg for å få redusert fengselsstraff. Jeg følte meg rasende og forrådt. På den tiden var jeg så hardhudet at jeg var sikker på at jeg selv aldri ville falle mine klienter i ryggen, sier Ken Rijock.

Kontrollavdelingene i bankene er bare så effektive som sjefene deres

Han ble dømt til fire års fengsel. I nabocellen satt «The Gainsville ripper» – massemorderen Danny Rolling, som voldtok og drepte åtte personer.

– Ingenting slår lengselen etter frihet kombinert med hevnlyst. Siden noen av mine egne klienter sendte meg i fengsel, følte jeg at jeg ikke skyldte organisasjonen noe, sier Rijock.

Rijock fortalte derfor politiet hvordan han ble involvert i narkotikatrafikken og ga detaljerte beskrivelser av de forskjellige lagene i organisasjonen. Hans tilståelse førte blant annet til at amerikanske og sveitsiske myndigheter slo kloa i seks millioner dollar i narkopenger. Rijocks viktigste bankforbindelse på Anguilla forsvant under en fisketur. Senere får Rijock høre at bankforbindelsen sannsynligvis hadde stjålet penger fra IRA og at hele fiskefølget ble likvidert og senere begravd under et svømmebasseng på øya Saint Kitts.

Svake banker
Rijock slapp ut etter to års soning og har siden livnært seg som konsulent for banker og finansinstitusjoner. Han sier han har deltatt i flere hemmelige FBI-operasjoner, og i 1999 vitnet han i en høring om hvitvasking i den amerikanske kongressen.

– Jeg bruker all den kunnskapen jeg opparbeidet meg i mine ti år som hvitvasker, til å ta folk som meg selv. Da jeg jobbet som konsulent for et større finanskonsern, fant jeg pengevaskere til høyre og venstre. Bare folk som har vært i businessen selv, er kvalifisert til å stoppe hvitvasking. Jeg er «hands on», jeg løser problemer, sier Rijock.

Etter de siste bankskandalene i USA og Europa har kritikere påpekt at straffene for utro banker er for lave. En narkokurér blir sperret inne på livstid, mens enkeltpersoner i banksystemene sjelden blir forfulgt og straffet. Ken Rijock har vært en av de hardeste kritikerne.

– Amerika har dødsstraff for enkeltpersoner. Det burde vært dødsstraff for banker også. Blir den tatt for hvitvasking, bør den bli fratatt lisensen. De har gjort det overfor et par små, utenlandske banker, men ingen amerikanske. Det er feil, sier Rijock.

– Se på HSBC. I ni år har den fått smekk på fingrene for sine kontrollrutiner, men aldri gjort noe med dem. Kontrollavdelingene i bankene er bare så effektive som sjefene deres. Kulturen i banken er slik at profitten er viktigst, uansett. Banksjefene som bringer inn nye kunder, blir hørt fremfor dem som sier at dette er en mistenkelig transaksjon.

Bankansatte som har vært med på hvitvasking, bør ikke bare få sparken. De må også bli svartelistet i industrien i en periode, mener Rijock.

– Hvis en bankansatt slipper unna med hvitvasking, gjør han det om igjen. Alle de store bankene er så sultne på profitt at de tar imot penger som åpenbart er narkopenger. Og de gjør det fordi det ikke finnes noen meningsfull straff, sier han.

Rijock hevder at de som løper den største risikoen, er varslerne.

– Er du varsler, tar det deg år å få en ny jobb.

Ken Rijock sier han ikke er redd for at noen av hans tidligere klienter vil forsøke å stoppe ham. For godt.

– Jeg hadde klienter som aldri ble tatt, noen av dem er mektige personer nå. Snakker jeg ikke om dem, snakker ikke de om meg ...

LES OGSÅ:

- Jeg ventet ikke å like den, men endte med å elske den

- Unge jenter i Norge har aldri vært så frie som nå

- For en politiker er det en drøm å være helseminister

Slik er Microsofts vidunderlige nye verden (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.