Jeg har alltid vært fascinert av årsakene til at folk tror det de tror og gjør det de gjør. Særlig når det de tror og gjør virker helt utrolig ved første blikk. Høstens presidentvalg i USA ga meg et nytt mysterium å tygge på. Det viste seg nemlig at mange republikanere trodde at Mitt Romney ikke bare ville vinne valget, men vinne det med stor margin.

At republikanske kommentatorer forutsa en overveldende Romney-seier var selvsagt ikke så underlig: før valget gjelder det jo å fyre opp under entusiasmen til grasrota. Men på valgnatten ble det klart at dette ikke hadde vært tom retorikk, men ren og skjær overbevisning. På Fox News, Rupert Murdochs ultrakonservative kabel-tv-kanal, nektet republikanernes store strateg, Karl Rove, å tro at kanalen hadde rett da de forkynte at Barack Obama hadde vunnet delstaten Ohio, og dermed hele valget. Hans herostratisk berømte utbrudd er blitt stående som et emblem på øyeblikket da overbevisningen om en storseier for Romney endelig møtte virkeligheten.

For meg, som monomant sjekket nettsidene til statistikkguruene Nate Silver og Sam Wong femten ganger om dagen før valget, var det ubegripelig at republikanerne kunne ha en slik klokkertro på brakseier. Både Silver og Wong forutsa seier for president Obama, ut fra omtrent samme metode: De tok gjennomsnittet på alle meningsmålingene i USA. Begge la dessuten størst vekt på meningsmålinger i delstatene, noe som ga dem et klart blikk for resultatet i valgmannskollegiet, som jo er der presidentvalget faktisk avgjøres.

Republikanerne leste de samme nettsidene. Men de trodde ikke på dem, fordi de var overbeviste om at meningsmålingene inkluderte for mange demokrater. Det er riktig at de fleste meningsmålingene tok utgangspunkt i en hypotese om at cirka seks prosent flere registrerte demokrater enn registrerte republikanere ville møte opp for å stemme. Spørsmålet er hvordan republikanerne kunne være så sikre på at dette

var feil. Det fikk vi aldri noe klart svar på. Det hele så ut til å bygge på en følelse av at Romney-kampanjen seilte i medvind, en opplevelse av energi og entusiasme rundt hans valgmøter. Nå vet vi at målingene faktisk undervurderte den demokratiske valgdeltagelsen: Obama vant en litt større seier enn forventet.

Men Romney-kampanjens optimisme var ikke bare bygget på følelser. Dagen før valget avslørte den at den hadde utviklet et hemmelig våpen. Våpenet het Orca. Bokstavene er ingen forkortelse, det er rett og slett ordet for «spekkhugger» på engelsk. Navnet ble valgt fordi spekkhuggeren er det eneste rovdyret som jakter på narhval, og «Narhval» var navnet på Obama-kampanjens datasystem.

Romneys folk skrøt uhemmet av spekkhuggerens makt. Obama hadde ingenting å stille opp mot denne høyteknologiske «vitenskapelige» plattformen, som skulle sørge for at republikanerne møtte opp i hopetall og dermed gjøre meningsmålingene til skamme. Spekkhuggeren skulle også skaffe kampanjen en utrolig innsikt i hvordan stemmegivningen utviklet seg minutt for minutt.

I USA er det vanlig at lokale frivillige for hvert parti ringer folk og banker på dører i ukevis før valget. De forhører seg om hvem du har tenkt å stemme på, og fører lister over hvem som støtter deres kandidat. På valgdagen stiller de i valglokalene og krysser av for hvem som stemmer. Ut på ettermiddagen kan dermed en slik «bakkeoperasjon» kontakte velgere som ennå ikke har stemt, noe som har vist seg å være svært effektivt når det gjelder å øke valgdeltagelsen. Obamas kampanje har lenge vært regnet som uovertruffen i dette gamet, men det skulle spekkhuggeren snu opp ned på, mente Romneys strateger.

Spekkhuggeren var egentlig en datasentral i Romney-kampanjens hovedkvarter i Boston som skulle ta imot telefonmeldinger fra frivillige i valglokalene i de viktigste vippestatene. Men spekkhuggeren sprakk etter noen få timers bruk. Det viste seg at systemet aldri var blitt testet operativt før valgdagen. Da det begynte å motta store mengder meldinger, slo hele systemet seg av, fordi det oppfattet den intense trafikken som et angrep. Menneskene sviktet også: De ansvarlige i Romney-kampanjen hadde gitt feil passord til alle frivillige i Colorado og Nord-Carolina. Dessuten hadde prosjektet vært så hemmelig at ingen fikk bruksanvisningen før midnatt selve valgdagen. Frustrasjonene blant ivrige Romney-tilhengere som hadde gledet seg til at den morderiske spekkhuggeren skulle ta knekken på Obama, bare økte utover dagen. Mange gikk hjem i raseri. Spekkhuggeren var en fullkommen fiasko.

Hva var det som fikk Romney til å satse på et så sentralisert system? Hvorfor skulle opplysninger om at gamle Fru Smith i Dayton, Ohio ennå ikke hadde stemt, rapporteres til hovedkvarteret i Boston? Obama-kampanjen hadde som hovedstrategi å sørge for at hvert valgkontor holdt greie på egne data. De investerte dermed i mange små kontorer i de viktigste statene. To uker før valget hadde Obama over 800 lokalkontorer, mens Romney hadde under 300.

Spekkhuggerens stranding var ikke den eneste grunnen til at Romney tapte valget. Men den bidro i hvert fall til resultatet. Hvorfor hadde Romney en slik klokkertro på et uprøvd «vitenskapelig» system? Og var alt hemmelighetskremmeriet grunnen til at de aldri fikk testet programvaren ordentlig?

Jeg kan ikke fri meg for en følelse at spekkhuggeren som gikk på grunn er en metafor for Romneys lederstil: Hypersentralisert og hemmelig, med større tro på teknologiens makt enn på alminnelige menneskers innsikt. Stilt overfor valget mellom å stole på at den lokale grasrota selv kunne styre «bakkeoperasjonen» eller å stole på en uprøvd teknologi, valgte Romney teknologien. Ikke så underlig at jeg alltid syntes det var noe robotaktig ved ham.

Toril Moi er professor ved Duke University, www.torilmoi.com(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.