(Cancun, Mexico, DN:) – Jeg liker japansk stil på blodet. Det er rødere og ser nesten ut som maling.

Produsent, skuespiller, regissør og manusforfatter Quentin Tarantino (49) gnir fingrene sammen for å demonstrere konsistensen.

– Jeg har jobbet med det samme make-up-selskapet siden «De hensynsløse», og da vi holdt på med «Kill Bill», kom vi frem til den perfekte fargen, sier han.

Tarantino er på The Ritz i Cancun i Mexico for å snakke om sin nyeste film «Django Unchained»; en ekte spaghettiwestern, ifølge ham selv. Og når Tarantino lager film, vet vi at blodspruten står i taket.

– Blodet de vanligvis bruker i Hollywood, ser ut som jordbærpannekakesirup, sier han.

Han innrømmer at det funker greit på nært hold eller å ha i munnen og spytte ut, men ikke når man spruter det på en gjenstand ...

Han kremter litt arrogant.

– Da ser det ut som pannekakesirup.

Se klipp fra «Django Unchained» øverst i saken.

Pistoler og dop
Tarantino kan fremdeles huske aller første gang han selv var på kino. Det var da bestemoren tok ham med for å se en John Wayne-film. Tarantino hatet skolen og valgte heller å se filmer og lese tegneserier. Allerede som 14-åring skrev han sitt første filmmanus: «The Amazing Adventures of Mr. Lee». Han fullførte ikke high school, men begynte på skuespillerskolen, og det var der interessen for manusskriving dukket opp.

I 1994 debuterte han som regissør med «De hensynsløse» («Reservoir Dogs»), en film som ga ham mye oppmerksomhet i Hollywood. I dag har han skrevet og regissert over 20 filmer, og i 1994 vant han Oscar for beste manus til «Pulp Fiction». Eric Stoltz, som spilte dopdealer i filmen, beskrev Tarantinos hjerne som en pungdjevel på et lyntog. Referansene kommer som kulene fra en mitraljøse.

Men selv om man ikke klarer å holde følge med Tarantinos referanser, er det lett å kjenne igjen stilen hans på lerretet. Overdreven voldsbruk, grovt språk og mye dop er gjengangere. Det oppstår ofte en situasjon med tre personer som sikter med pistol mot hverandre samtidig – og ofte skytes det innenfra et bagasjerom på en bil. Alle filmene har én eller flere scener fra en restaurant, og rollefigurene kjører ofte en bil fra General Motors, gjerne en Chevrolet eller Cadillac. Han har hyppige referanser til kultfilmer og tv-serier, og i fem av filmene utspiller dramaet seg rundt en koffert eller dokumentmappe. Han har også for vane og skrive seg selv inn i en liten, nesten betydningsløs rolle. Han var selv med i både «De hensynsløse», «Pulp Fiction», «Desperado», «From Dusk Till Dawn», «Jackie Brown», «Death Proof» og «Inglourious Basterds».

Slaveri i blodet
I Tarantinos nyeste prosjekt, «Django Unchained», tar han oss med tilbake til tiden like før borgerkrigen i USA. Tema er slaveriet, og vi finner store navn som Leonardo DiCaprio, Don Johnson, Jamie Foxx, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz og Kerry Washington på rollelisten.

– Slaveriet er noe som ligger dypt innprentet i mitt DNA. Det var det som gjorde meg interessert i å skrive manus, sier Tarantino, som sammenligner dette prosjektet med interessen for Andre verdenskrig, noe som resulterte i filmen «Inglourious Basterds», en film Tarantino fikk hele åtte Oscar-nominasjoner for. Og kjører han kjent stil igjen, blir det vel heller ikke mangel på oppmerksomhet rundt «Django Unchained».

– Da jeg begynte å skrive manus, hadde jeg ingen historiebøker foran meg. Jeg stilte meg selv noen spørsmål, og så kom jeg frem til svarene.

– Driver du med omskriving av historien igjen?

Han lener seg frem og snakker enda litt høyere. T-skjorten har mistet fasongen og kan muligens ha vært helt svart en gang.

– Nei, alt som skjer her, kunne ha skjedd i virkeligheten. Det var sånn jeg følte det med «Basterds» også – bortsett fra den ene store hendelsen, da ...

Han sikter til en av sluttscenene i «Inglorious Basterds», der Hitler og hele nazistledelsen brenner inne og dør i en teaterbygning.

Se klipp fra «Django Unchained» øverst i saken.

Spesialskrevet
I «Django Unchained», som lover like mye blod og gørr som Tarantinos tidligere filmer, møter vi Leonardo DiCaprio i rollen som slavehandler Calvin Candie. Han driver en enorm plantasje og et sted han kaller Candyland, der han trener opp slavene til å slåss som hunder. Siegfreid, spilt av Jamie Foxx, er selv blitt reddet fra slaveriet av den tyskfødte dusørjegeren Dr. King Shultz (Christoph Waltz) og får hjelp til å vende tilbake til Calvin for å befri sin kone. Hevn er som vanlig tema.

– Det er en bra motor for sjangerfilm generelt. Det er noe veldig tilfredsstillende ved en mann som en gang var slave, og som kjemper tilbake mot sin herre og overordnede, sier Tarantino.

– Skrev du rollefigurene med tanke på noen spesielle skuespillere?

– Jeg skrev definitivt Dr. King Shultz til Christoph. Og jeg skrev Steven med Sam Jackson i tankene. Han er Calvins hustjener. Hvis du kjenner noen som Christoph eller Sam, kan du skrive for dem, fordi du kjenner rytmene deres. Du vet de kommer til å håndtere manuset fantastisk.

Det glises entusiastisk fra tynne lepper, før han fortsetter:

– Når jeg skriver en rolle for en skuespiller, kan jeg ofte bli for spesifikk med tanke på hvem som skal spille rollen. Dersom jeg ikke har en skuespiller i tankene, får kanskje rollefiguren utvikle seg mer fritt – i en annen retning.

– Er Django like kontroversiell som de tidligere filmene dine?

– Ja, absolutt. Filmene mine er alltid kontroversielle. Noen liker det – andre ikke. Når man dealer med sårbart materiale, er det alltid noen som vil ha formeninger.

– Så hvordan takler du kritikk nå for tiden?

– Vel, jeg har lært nå at hvis jeg fiker til noen, koster det meg 30.000 dollar. Ha, ha.

Jeg vil ikke bli en gammel mann som lager gammelmannsfilmer og som ikke vet når han skal forlate festen Quentin Tarantino

Tarantino må trekke på smilebåndet når han blir konfrontert med temperamentet sitt og hvor mye han måtte punge ut med etter at han hadde fiket til en av «Natural Born Killers»-produsentene i 1994. Håndgemenget var et resultat av den offentlige krangelen med stjerneregissør Oliver Stone, som hadde gjort forandringer i manuset han hadde skrevet. Stone fortalte pressen at omskrivningen gjorde rollefigurene mer troverdige, mens Tarantino krevde å få navnet sitt fjernet fra filmplakaten. I dag tar han imot kritikk stort sett uten å ty til vold.

– Kanskje de har et poeng, og kanskje jeg ser poenget deres – men kanskje er jeg fullstendig uenig. Det kommer an på ...

– Er du blitt litt mykere med årene?

Han knegger litt.

– Vel, jeg må se an hvor forbanna jeg er. Hvorvidt det er verdt det ...

Ingen laurbær
Og det kan virke som Tarantino har lært leksen med å gi fra seg manus til andre regissør. Nå tar han hele jobben selv.

– Det hadde vært en enkel jobb dersom jeg hadde fått noen andres manus og utviklet det, men jeg skriver alt fra scratch.

Han minner om at en suksess ikke nødvendigvis fører til en ny, og i Hollywood lyder det kjente ordtaket «Du er akkurat like god som din forrige film».

- Det er flott at jeg hadde suksess med «Basterds», men så når jeg sitter der med de blanke arkene foran meg igjen, da er jeg tilbake til start. Grunnen til at folk responderer på den måten de gjør, er fordi jeg får jobben gjort.

– Kommer du til å fortsette å lage filmer til du dør?

– Nei. Jeg vil ikke bli en gammel mann som lager gammelmannsfilmer og som ikke vet når han skal forlate festen. Jeg vil ikke fucke opp filmografien min.

Han henter seg inn fort og sier at det kan hende han forandrer mening.

– Hvis jeg vil lage en film når jeg er 62, og jeg kan det, så vil jeg det, men jeg vil forlate ringen i triumf. Jeg vil at han fyren som sitter her i dag, som du ser foran deg nå, er han som skal lage filmene, ikke han andre. Da vil jeg heller bare skrive. Jeg vil heller skrive brev, bøker, romaner og få barn.

Livsvalg
Tarantino sier han bevisst har valgt bort familieliv – i frykt for at det skulle stjele hans kreative energi.

– Men vi får se hva som skjer fremover ... Det er også grunnen til at jeg ikke ser for meg at jeg skal lage filmer i all evighet. Jeg vil slutte når jeg er rundt 60.

– Så du har ikke nådd noen midtlivskrise ennå?

– Nei, ikke ennå.

Mange spekulerer også på om det kommer en oppfølger av en av Tarantinos største publikumssuksesser, tofilmseposet «Kill Bill».

– Jeg tviler på det. I så fall må jeg vente i minst ti år, sier Tarantino.

Han pauser litt, men åpner fort slusene igjen.

– Hvis jeg skulle ha gjort det, måtte den ha handlet om Vivica Fox, Umas datter. Så hun må være minst 18 år. Det må bli en stund til.

– Er du sikker på det?

Han vrir seg litt på stolen.

– Nei, jeg er ikke helt sikker. Men det er planen akkurat nå.

Se klipp fra «Django Unchained» øverst i saken.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.