21 år gammel går Per Edmund Mordt frem mot straffesparkmerket foran 120.000 tilskuere på Camp Nou. Det er semifinale i Serievinnercupen i 1986, forløperen til turneringen som i dag heter Champions Leauge. Ekstraomgangene har ebbet ut uten at en vinner er kåret.
Den legendariske IFK-treneren Gunder Bengtsson samler spillerne, og spør én etter én. Svenskenes storspiller, Torbjørn Nilsson, blånekter. Fem IFK-spillere sendes etterhvert ut i hurumheiet. Ti straffer senere, og det står likt 4–4. Det trengs nye straffeskyttere, men svenskene ser ned i gresset. Ingen vil bli syndebukk. IFK-treneren kikker rundt seg i flokken sin. Han ser på Mordt, nordmannen.
Nei, nei, nei! Per Edmund Mordt fra Kolbotn har sendt ballen knallhardt over tverrliggeren foran 120.000 tilskuere på Camp Nou i semifinalen i Serievinnercupen i 1986. IFK Göteborg er ute, Barcelona er videre. – Jeg tror ikke en gang jeg var særlig nervøs. Det var en heksegryte, men som fotballspiller legger en ikke merke til ståheien. Det er bare et evig sus fra tribunen, som jeg knapt registrerte. Det er lettere å høre meldingene fra publikum på Åråsen enn på Camp Nou, for å si det sånn, sier Mordt.
– Jeg var ingen typisk straffetaker, men var ung og lovende og tenkte at dette var en mulighet til å vise seg frem. Jeg var hypp på å bli en avgjørende faktor, minnes Mordt (53), som ble eiendomsmegler i Kolbotn etter at han la opp på midten av 1990-tallet.
Unggutten tar rennafart. En ildkule fyker over tverrliggeren.
– Meningen var å skyte høyt midt i målet, sier Mordt.
– Straffen var nok ikke så høyt over som pressen beskrev den.
Bommet på Camp Nou. Per Edmund Mordt var ingen typisk straffetaker, men var «hypp på å bli en avgjørende faktor».
Mordt kunne like gjerne fra denne dagen av ha gått med et stempel i pannen. Mordt er han som bommet på straffe på Camp Nou. At han bare 15 dager senere skulle spille for landslaget som slår Argentina 1–0, og at han attpåtil finter en tunnell på Diego Maradona på Ullevål, er det få som husker. Seriegull med Vålerenga, fire svenske titler med IFK og UEFA-cupmester. I en uke etter straffebommen ga Norsk Hydro svenskene femti prosents avslag på bensin, ifølge VG. Som et plaster på såret.
– Du kan sette en bestemor i mål. Står det nok på spill, er det likevel ikke hundre prosent sikkert at det blir scoring, sier Mordt.
Du kan sette en bestemor i mål. Står det nok på spill, er det likevel ikke hundre prosent sikkert at det blir scoring
Per Edmund Mordt, bommet på straffe på Camp Nou
Selektiv nederlagshukommelse
Fotball-VM har så langt flommet over av straffespark. En minste hendelse i feltet, og motstandere gjør det etter hvert så kjente VAR-tegnet – pekefingre som danner den antatte rammen til en skjerm. Vi husker jo bare bommertene best. Messi feilet mot Island, Ronaldo bommet mot Iran – og Colombias Mateus Uribe: Han satte ballen i krysset i straffekonkurransen i åttendedelsfinalen mot England, men ballen spratt de få centimeterne på utsiden av målstreken.
Fire–fem sekunder. Portugals Ronaldo bommet fra krittmerket i puljespillet mot Iran under årets fotball-VM. – Ronaldo og Neymar bruker fire–fem sekunder fra dommeren blåser, til de beveger seg mot ballen. Det er en ny trend, sier straffeekspert Geir Jordet.
En forbannelse brutt? Engelskmennene har liksom ikke fått det til, å få ballen i mål fra krittmerket. Men mot Colombia under årets mesterskap klarte de endelig å snu trenden.
Historien er full av store spillere som har sviktet da det gjaldt som mest: Sokrates tok et par slentrende skritt frem mot ballen og bommet mot Frankrike i 1986; Franco Baresi bommet på første straffen mot Brasil i VM-finalen i 1994; Roberto Baggio blåste ballen høyt over i siste og avgjørende straffe i den samme straffekonkurransen. Michel Platini, Zico, Francesco Totti og Diego Maradona. David Beckham, John Terry og den lange rekken av engelskmenn. Alle navn som er skrevet inn i straffemissenes historie for evig og alltid.
Og Mordt, da.
– Det fascinerende er at det faktisk er lett å score. Det er elleve meter. Likevel skjer det gang på gang at de bommer, sier forfatter Dag Solstad, som har skrevet en rekke bøker fra fotball-VM i tospann med Jon Michelet.
Få den inn. Det er bare én ting folk bryr seg om, mener forfatter Dag Solstad: å få ballen i mål.
Det første straffesparket
14. september 1891 ble trolig det første straffesparket tatt, forteller Nils Henrik Smith, forfatter og skribent i fotballmagasinet Josimar. Smith er såpass fascinert av straffespark at han for tiden skriver bok om det. Den foreløpige tittelen på boken er «11 meter».
– I kampen mellom Wolverhampton og Accrington ble straffen tatt av en som het Billy. Det er alt vi vet, og ballen gikk i mål, sier Smith.
Grunnen til at det første straffesparket trolig ble tatt da, skyldtes at dommerne ikke hadde noe adekvat reaksjon på spillernes viljehands for å forhindre mål imot. Men det skulle ta hele 28 år fra de første moderne reglene ble publisert til regelen om straffespark ble innført.
– Det var det irske fotballforbundet som sendte et forslag om straffespark til International Football Association Board (IFAB) høsten 1890. Sommeren etter ble det vedtatt i England, Wales, Skottland og Irland, men ikke uten protester. Flere amatørklubber mente straffesparket brøt med fotballens gentleman-kutyme. Jeg er usikker på om myten er sann, men Corinthians skal ha nektet å score på straffer. I tillegg slapp laget inn straffen med vilje hvis motstanderne skjøt, i protest mot den nye regelen, sier Smith.
11 meter. Forfatter og skribent Nils Henrik Smith er såpass fascinert av straffespark at han for tiden skriver bok om det.
En linje tvers over banen elleve meter fra mål ble trukket som en konsekvens av innføringen av strafferegelen. Skytteren kunne selv velge hvor på denne linjen en ville ta straffen fra. Da ble ballen som regel plassert med den korteste distanse til mål.
– 16-meteren og straffesparkmerket kom først i 1901, forteller Smith.
Straffekonkurransen slik vi kjenner den i dag i mesterskap og cuper verden over, er strengt tatt en ganske ny oppfinnelse. I 1968 ble for eksempel semifinalen i EM mellom Italia og Sovjet avgjort ved hjelp av myntkast.
– Ryktene vil ha det til at mynten ble kastet to ganger før den falt Italias vei. Fotballen fant ut at straffespark var mindre tilfeldig, sier Smith.
I EM i 1976 fikk verden se en straffe av de sjeldne: Tsjekkoslovakias Antonio Panenka (1948-) kippet ballen forbi Tysklands keeperlegende Sepp Maier på den avgjørende straffen. Ballen fløy langsomt i en bue midt i mål mens Maier var på vei til sitt utvalgte hjørne.
– Kippen som Panenka demonstrerte for første gang i et stort mesterskap, hadde han øvd på i mange år. Maier var ansett å være verdens beste keeper, og en seriøs herre som ikke likte å bli gjort til latter. Han skal ha vært sur på Panenka i mange år etterpå, men de er visst blitt venner nå, sier Smith.
En tiger i buret. Hannes Halldorsson tar hånd om Messis straffe, og redder uavgjort for Island i VM. Ifølge VG har keeperen reddet 15 av 24 straffer siden 2011.
Tre av fire
– 75 prosent av alle straffer går inn. Det kan jeg si med ganske stor sikkerhet. Ingen andre i verden har studert flere straffespark, sier Geir Jordet.
Jordet er professoren på Norges Idrettshøgskole som har trålet igjennom og studert alle straffer i VM, EM og Champions League siden 1976 og frem til i dag. Og da mener han alle. Det er en hel del spark på ballen fra krittmerket. Rundt 600 i alt.
Jordet mener å se en klar trend:
– Det er gjerne superstjernene på laget som bommer. Det er de som har det største presset, og som alle forventer skal score. Forsvarspillere som også er stjernespillere, har en treffprosent på 25, sier Jordet.
Det er gjerne superstjernene på laget som bommer. Det er de som har det største presset
Geir Jordet, straffespark-professor ved Norges Idrettshøgskole
Inntil for få år siden var det ikke uvanlig at trenerne begynte å tenke på hvem som skulle ta straffer først idet dommeren blåste av ekstraomgangene.
– Det finnes fryktelige eksempler på superstressede trenere som skribler notater, og frenetisk tar runden i midtsirkelen og spør om hvem som vil ta straffer. Det er helt katastrofe. Kommunikasjonen i laget blir gjort offentlig, og det er alltid noen som sier ja som ikke burde si ja. Resultatet blir en haug med forsvarsspillere som gjerne er mentalt tøffe, men som ikke er vant til å score, sier Jordet.
Professoren. Geir Jordet har studert rundt 600 straffespark siden 1976 og frem til i dag.
Fluktadferd på Usain Bolt-nivå
Straffeeksperten mener å se flere trender i forskermaterialet sitt. Jo kortere tid en skytter bruker på å ta sitt første steg mot ballen etter at dommeren har blåst i fløyten, jo mer sannsynlig er det at ting går fløyten.
– Det kan forklare hvorfor engelskmennene historisk sett har tatt dårlige staffer. De bruker i snitt kun 0,28 sekunder fra dommeren blåser til de beveger seg imot ballen. Til sammenligning tar det Usain Bolt 0,17 sekunder å reagere på startskuddet. Engelskmennene har tradisjonelt hatt en fluktadferd, de vil gjøre seg ferdig med straffen så raskt som overhodet mulig. Tyskerne er oppe i 0,64 sekunder - altså over det dobbelte av engelskmennene, sier Jordet.
En som skal fyre av fra elleve meter, bør heller ikke vende ryggen til keeper og mål før en tar rennafart. Det er også en slags fluktadferd, ifølge Jordet.
– 57 prosent av engelskmennene snur ryggen til keeperen straks de får muligheten. Lag nummer to og tre på denne listen ligger på rundt 35 prosent, sier Jordet.
Skulle ballen havne innenfor, viser forskning at det er lurt å juble for full hals.
– Det øker sjansen for at laget ditt vinner. Vill jubel påvirker både motstandernes skytter i negativ retning, og ditt lags neste skytter positivt. Det kalles emosjonell smitte. Stuart Pearce jubelbrøl etter å ha satt inn straffen i kvartfinalen mot Spania i EM på hjemmebane i 1996, var kanskje utslagsgivende for at England endelig vant en straffesparkkonkurranse, sier Jordet.
En annen viktig faktor er hvordan lagkamerater oppfører seg når det motsatte skjer, når en av lagets spillere bommer.
– Spillerne i dag holder rundt hverandre under straffesparkkonkurranser. Dette var noe ingen gjorde på 1980-tallet, men tiåret etterpå begynte en å se det. Men hva som skjer når en av lagets spillere bommer? Står de fremdeles og holder fast i hverandre, eller løser de opp lenken og beveger seg imot spilleren som er ute på sin «walk of shame» tilbake til flokken sin? spør Jordet retorisk.
Mordt, som i dag har et avslappet forhold til staffebommen på Camp Nou, forteller at han ble tatt godt vare på etter kampen og tiden etterpå.
– Medspillerne klappet meg på ryggen og sa det var greit, sier Mordt og tilføyer lattermildt:
– For oss spillere er det bedre å skyte over enn at keeperen redder den. Det er mer ærefylt å treffe stangen eller tverrliggeren hvis en først bommer, sier Mordt.
Vend dem ei ryggen. David Beckham har sklidd og brent straffe mot Portugal under EM i 2004. – Den portugisiske keeperen sto nærmest over Beckham idet han la ballen på merket. Jeg ville ha ventet til keeperen hadde gått tilbake i mål – da signaliserer en at en har kontroll over situasjonen, sier straffeekspert Geir Jordet.
Med ryggsekk. Italias Roberto Baggio sender ballen i bane rundt mars, og blir syndebukken i VM-finalen mot Brasil i 1994. – Johan Cruyff mente at straffekonkurranse ikke har noe som helst med fotball å gjøre, sier Nils Henrik Smith, forfatter og skribent i fotballmagasinet Josimar, som sysler med boken «11 meter».
Med kirurgisk presisjon
Med 15 publiserte vitenskapelige artikler om straffespark er det kanskje ikke overraskende at Jordet har bistått lag og land som ønsker å bli bedre fra ellevemeteren. Han vil ikke røpe hvilke landslag han bistår under VM, bare at det er noen nasjoner. England virket i alle fall å ha tatt lærdom av feilene sine da de slo Colombia fra straffemerket i 8.-delsfinalen.
Det som er sikkert, er at straffeeksperten hjalp det nederlandske landslaget i årene 2005 til 2008.
– Jeg gikk inn i jobben med høye kneløft og klassisk idrettspsykologi om hvor bra det er å score. Det gikk forferdelig dårlig. Senere snakket jeg heldigvis med forskerteam som hadde sett på hvordan kirurger og akutteam reagerte på feil de gjorde, noe som gjorde at min tilnærming skiftet helt. Kirurgene hadde en klar strategi hvis noe skulle gå galt: Den som gjorde feil, måtte bli inkludert i gruppen så raskt som overhodet mulig. Dette la en helt annen atmosfære inn i gruppen. Misser du, så skal vi greie det likevel, sier Jordet.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herFull strekk
– Det var deilig. Ballen kom halvhøyt og jeg kastet meg ut i full strekk. Etterpå gikk jeg ned på kne, hyttet med neven og jublet høyt, forteller Ingrid Hjelmseth (38).
Landslagskeeperen snakker om da hun reddet ikke bare én straffe i semifinalen i EM i 2013, men to. Norge vant og tok seg til finalen. Jordet har hatt en finger med i dette spillet også, røper Hjelmseth.
– På straffer har vi keepere alt å vinne. Dette er kanskje den eneste situasjonen ingen forventer at vi skal redde, sier Hjelmseth.
Ingen angst på mållinjen. – På straffer har vi keepere alt å vinne. Dette er kanskje den eneste situasjonen ingen forventer at vi skal redde, sier Ingrid Hjelmseth, som her flyr langflat og redder én av to straffer under semifinalen i EM i 2013.
På straffer har vi keepere alt å vinne. Dette er kanskje den eneste situasjonen ingen forventer at vi skal redde
Ingrid Hjelmseth, tidligere norsk landslagskeeper
Hjelmseth har en klar strategi alt før hun stiller seg mellom stengene. Hun forsøker å gå inn i hodet på skytteren, samtidig som hun selv tar mye plass.
– Jeg forsøker bevisst å få med publikum, og prøver å virke sikker for å psyke ut motstanderen. Det er gjerne jeg som tar ballen og leverer den til skytteren. Så vender jeg aldri ryggen til spilleren, men forsøker å møte blikket hennes. Det tar gjerne lang tid før jeg får stilt meg på målstreken, og tanken er at hun alltid må vente på meg og ikke motsatt, sier Hjelmseth og legger til:
– For å si det sånn: Jeg har flere gode enn dårlige opplevelser.
Den berømte straffen
– Jeg hadde full kontroll, sier Kjetil Rekdal, fersk Start-trener.
Ja, vi skal til Marseille i 1998.
– Hva skal jeg si? Jeg hadde den syke og vanvittig sterke følelsen på morgenen om at det kom til å skje. Og hvor stor er sjansen for at nettopp det skjer? Jeg tenkte at det her var en mulighet, og at jeg måtte være herre over situasjonen, sier Rekdal og tilføyer:
– Normalt skyter jeg nede i hjørnet, men jeg dro litt ekstra i og ballen gikk høyere enn jeg trodde. Heldigvis, for Taffarel gikk til det samme hjørnet, sier Rekdal.
Mirakelmannen. Ikke bare senket han Brasil, Kjetil Rekdal så det komme.
Jordets favorittstraffe er et annet spark. Av Zinedine Zidane. Ikke panenka-varianten Real Madrid-legenden gjorde under VM-finalen mot Italia i 2006 – forøvrig hans aller siste kamp – der ballen traff vinkelen og landet centimetere innenfor målstreken til den italienske målvakten Gianluigi Buffon.
Nei, straffen over alle straffer skjedde to år tidligere, i oppgjøret mot England i EM. Det er 1–1 og overtid, og Zidane nærmer seg krittmerket.
– Bak målet står en svensk fotograf, som filmer at Zidane bøyer seg frem og kaster opp to ganger, før han reiser seg sakte opp, tørker seg rundt munnen og setter straffen i mål. Det er et bevis på at det er fullt mulig å prestere selv om du føler deg elendig, sier Jordet.
Forfatter Dag Solstad har ingen favoritt fra krittmerket:
– Folk gir faen i om straffen er fin. Går den i mål eller ikke i mål? Det er det folk bryr seg om.
* (Vilkår)