Ma Junren, kinesisk løpetrener

Som hun flyr, kinesiske Wang Junxia (18). Det er 21. august 1993 og finale på 10.000 meter for kvinner under VM i Stuttgart. En løper verden knapt har hørt om før, begynner å ta igjen konkurrentene med én runde, siden to runder og de mest slitne med nesten tre. 30 grader i skyggen og en luftfuktighet som får porene til å stå på vidt gap, later å ha ingen innvirkning på den kinesiske kvinnen, heller ikke det at hun skal ha vært syk like før mesterskapet.

– Det er ingen som trodde på kinesernes prestasjoner, det var en ren provokasjon, sier Johan Kaggestad, som tidligere har vært løpetrener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen og nå er sykkelekspert i TV 2.

Løperevolusjonen

Noe svært uvanlig skjedde også fem dager tidligere, under kvinnenes finale på 3000 meter. Da hadde ikke to, men tre temmelig ukjente og svært unge kinesiske jenter, alle med den samme røde shortsen og mørke, korte sveisen, slitt seg løs fra resten av feltet og aldri sett seg tilbake. Da 19 år gamle Liu Dong vinner kvinnenes 1500 meter få dager senere, snakker alle om den kinesiske løperevolusjonen. Men aller mest om den kjederøykende, eksentriske og paranoide treneren Ma Junren (71).

Ma Junren var mannen som tilsynelatende kom fra intet, ble verdensberømt og så forsvant. Men i Kina forble han en helt. I en artikkel i Sports Illustrated ble Ma Junren beskrevet som «prinsesse Diana, O.J. Simpson og Michael Jackson i én og samme person.»

– Han var en oppkomling som ville vise den vestlige verden hva Kina var god for i en idrett med bred appell. En kunstner og en gærning som brukte alle midler for å nå sine mål, og som ikke brydde seg om negative konsekvenser, sier Thor Gotaas, folklorist, skientusiast, skogsløper og forfatter av boken «Løping – en verdenshistorie».

Under arbeidet med boken skaffet Gotaas seg den kinesiske versjonen av boken «An Inquiry into Ma’s Army» fra 1998, skrevet av frilansjournalisten Zhao Yu, som tilbragte flere måneder sammen med myteom­spunne Ma Junren og hans langdistanseløpere. Gotaas, som selv ikke er særlig stø i kinesisk, satt side ved side med en tolk som fortalte om bokens innhold.

Strutsesteg

Få, om noen, trenere har gått så kompromissløst til verks for å avle frem sine løpere som nettopp Junren. Han fikk kommunistregimets velsignelse til å håndplukke unge, lovende, kvinnelige løpere fra hele det kinesiske riket og drive dem så hardt han bare ville. Utøverne ble internert uten kontakt med omverden, de fikk ikke lese bøker, blader eller høre på radio. De måtte kle seg stygt for ikke å vekke interesse hos menn, stå opp klokken fire om natten for å løpe og tåle vilkårlige raseriutbrudd og få en neve i fleisen hvis de ikke gjorde som han sa.

Og midt oppe i dette kaoset skulle de fattige jentene fra landsbygda fly lungene av seg i over 2000 meter høyde på den tibetanske høysletten. Det var ingen bønn. For løpe, det måtte de. To ganger hver dag, dag ut og dag inn – en maraton daglig i snitt.

Ma Junren fôret sine løpere med mirakelsupper av blant annet skilpaddeblod, hjortehale, larvesopp og eselskinn. Gotaas forteller at skilpaddesuppen ikke var noe mystiske greier.

– Junrens kokker plasserte skilpadden i en stor wokgryte og lot den tørste sakte ihjel i hensikt å få frem en bestemt smak. I tillegg ble det laget eselskinnssuppe og en suppe med reinsdyr og dadler – for ham helt vanlige retter, sier Gotaas.

– Alle snakket om skilpaddeblodsuppen hans, men den var nok ikke den egentlige grunnen til at de løp så innmari fort, sier Kaggestad.

En mer utslagsgivende faktor var trolig at jernteppet falt. Med det fikk Ma Junren tilgang på østeuropeiske trenere som hadde bred erfaring med å dope utøvere til langt oppover ørene.

Epo og testosteron

Erytropoietin, bedre kjent som Epo, ble innført som et legemiddel på slutten av 1980-tallet for pasienter med blodmangel. Hormonet finnes naturlig i kroppen og var fra slutten av 1980-tallet til slutten av 1990-tallet nesten umulig å avdekke i dopingtester. Overlege Ola Jøsendal ved Helse Bergen, tidligere landslagslege i friidrett, mener Ma Junrens løpere ble gitt testosteron og sannsynligvis en tidlig Epo-variant.

– Grunnen til å bruke testosteron for alle utøvere, uansett kjønn, er å øke proteinomsetningen i cellene, slik at en kan trene hardere med kortere restitusjon. Effekten ved å tilføre testosteron er større hos kvinner hos menn, fordi nivået deres er lavere i utgangspunktet. Med testosteron kan en trene hardere, tøffere og lengre enn alle andre, sier Jøsendal.

Dopingskandale

Friidrettsverdenen rammes nå av en dopingskandale. Britiske Sunday Times og den tyske tv-stasjonen ARD/WRD har fått innsyn i 12.000 blodprøver fra over 500 utholdenhetsutøvere som har deltatt i VM og OL i årene 2001 til 2012. Selv om det ikke kan påvises doping fra blodverdier alene, er det grunn til å tro at en tredjedel av medaljene i alle de store mesterskapene er høstet av dopede utøvere.

Lørdag møtes verdens beste friidrettsutøvere igjen til VM-dyst, med Beijing som vertskap. Med all sannsynlighet hevder ingen kinesiske langdistanseløpere seg på hjemmebane i dette VM, men for 20 år siden var fri­idrettsverdenen en annen. Da var Kina plutselig blitt en friidrettsstormakt. Gjennom Ma Junren ble Kina løpingens episenter, på samme vis som Kenya og delvis Etiopia er det i dag.

En perfekt timing

Som fjerdemann i en søskenflokk på ni, vokste Ma Junren opp i en fjellbygd i Liaoning-provinsen i Nordøst-Kina. Junren selv ble aldri en god løper, selv om han tok bena fatt hver dag ti kilometer til og fra skolen. Etter å ha tatt et kurs som gymlærer, begynte han å vise interesse for løping, forteller Gotaas.

Forfatteren forteller at Ma Junren på slutten av 1970-tallet flyttet til Ansha, en by som var kjent for gode friidrettsutøvere. I tillegg til å trene lokale løpere, var han ofte tilstede på et eller annet friidrettsstevne eller gateløp. Ellers gikk mye av tiden med på å lese det som var av bøker om trening. Og sakte, men sikkert begynte hans løpere å prestere, og med det begynte Ma Junren å stige i gradene. I 1988 ble han satt til jobben som løpetrener for hele Liaoning-provinsen, og verden lå for hans føtter.

– Ma Junren fikk lov til å spesialplukke jenter som var villige til å underkaste seg disiplin, og han hadde et menneskehav å ta av. Fire ganger flere enn i det gamle Sovjetunionen, sier Gotaas.

Gotaas mener andre faktorer også spilte inn i Ma Junrens suksess. Den afrikanske løpedominansen var ennå ikke begynt, og Kina var på den tiden en bakevje når det gjaldt velstand og økonomisk utvikling, særlig på landsbygda.

– Det kinesiske systemet var tuftet på flittighet og lydighet, der en ikke er opptatt av individet, men grupper, sier Gotaas.

Ære med bismak

Å bli trent av Ma Junren ble det høyeste en kvinnelig løper kunne oppnå. Bare de aller, aller beste fikk lov til å reise utenlands og konkurrere.

Men det hadde sin pris. Selv Wang Junxia, hun som løp fra alle den varme høstkvelden i Stuttgart, ble ikke behandlet bedre enn de andre. Under et av de mange høydeoppholdene skal hun ha løpt foran de andre jentene mens pressen var tilstede. Ma Junren mente hun viste seg frem for journalistene og slo henne hardt i alles påsyn.

I et klipp på Youtube, trolig hentet fra kinesisk fjernsyn, ser vi et lag kvinnelige løpere. Idet en av jentene ikke greier å holde følge i det skyhøye tempoet, kommer den tyranniske treneren bakfra på motorsykkel og river tak i henne og forsøker å dra henne inn i rekken igjen. Men bena hennes klarer ikke å holde følge med hastigheten, og hun deiser i asfalten.

Da en av jentene hadde datet en gutt, tok Ma Junren affære og skamklippet henne.

– Junren tenkte som en hærfører: Det kom til å bli endel tap underveis, men de som holdt ut til sist, var de som tålte mest og var best. Derfor ble jentenes hans kalt «Ma Junren’s Army», sier Gotaas.

Løpesjokk nummer to

Ma Junren var forut for sin tid når det gjaldt å plukke talenter og strømlinjeforme utøvere.

– Han hadde sine teorier om hvordan steget til jentenes hans skulle være. De skulle løpe som strutser eller reinsdyr, ha kjappe og korte steg med minimal kneløft, sier Gotaas.

I dag er det en selvfølge at de med flest steg per minutt oftest stikker av med seieren. De beste kenyanerne har rundt 180 steg i minuttet, mens en habil mosjonist vanskelig kan greie flere enn 170 steg.

Ma Junrens hær imponerte i Stuttgart, men de vakte enda mer oppsikt under det asiatiske mesterskapet få uker senere. Wang Junxia ble første kvinne under 30 minutter på 10.000 meter. Hun slo Ingrid Kristiansens tid med 42 sekunder og satte en verdensrekord ingen har vært i nærheten siden. Men Junxia hadde mer på gang: Hun løp semifinaleheatet på 3000 meter og senket verdensrekorden med ti sekunder. I finalen satte hun enda en ny verdensrekord.

– Jeg husker Khalid Skah, den marokkanske mellomdistanseløperen, sa til meg: «Å gjennomføre det programmet der, ville ingen mann har greid,» sier Kaggestad.

Ingrid Kristiansen, som i dag er styremedlem i Antidoping Norge, spør retorisk:

– Hvordan er det mulig å trene så hardt hver eneste dag som de kinesiske jentene gjorde, uten å jukse? Vi trengte et par dager med rolig trening før vi kunne ta hardt i igjen, sier Kristiansen.

Kristiansen forteller at hun var tilstede på et jubileum i Barcelona for tre år siden, der Junxia ble innlemmet i friidrettens «Hall of Fame» og havnet i selskap med storheter som Emil Zátopek, Edwin Moses, Jesse Owens og Paavo Nurmi.

– Sonia O’Sullivan var helt uslåelig før Stuttgart-VM, men så kom kineserne og tok rotta på alle. O’Sullivan, som vanligvis er en dame av få ord, sa til meg at hun holdt på å spy av seansen. Husk at Junxia ble nummer ti i junior-VM i 1991, og bare to år senere knuser hun verdensrekorden. Det er ikke mulig uten juks, sier Kristiansen.

Nedturen

Ma Junren ble en nasjonal helt etter suksessen i Stuttgart og i det asiatiske mesterskapet, men få måneder senere sa han opp jobben. Alle ville ha ham tilbake, også løperne og foreldrene deres. Junren kom tilbake, åpnet i 1994 et nytt treningssenter med 20 kvinner og ti menn i sin stall, men ting var langt fra på stell.

Snart leverte ti av Ma Junrens kvinnelige løpere en kollektiv oppsigelse. En av episodene som hadde fått begeret til å flyte over for jentene, var at Ma Junren skal ha blitt krakilsk fordi verdensmesteren Liu Dong ikke hadde møtt opp til bussavgang klokken 06.10 som avtalt. Mens hun var ut på sin morgentur, hadde Junren gått opp på rommet hennes og kastet ut rubbel og bit, ifølge Gotaas.

Junren skulle falle enda dypere i desemberdagene i 1994. Han får beskjed om at faren hans er død. Senere havner han i en bilulykke og tilbringer syv bevisstløse dager på sykehus. Da han våkner opp, står jentene ved sengen og ber om tilgivelse.

Lydige som hunder

Få uker senere får juvelen i troppen, Junxia, nok. Ma Junren hadde i tillegg til å være en tyrann, også ment at det var best at han tok hånd om premiepengene jentene vant – tre Mercedeser inkludert.

«I disse årene har jeg trent hardt og har vunnet priser for landet. Jeg har ikke gjort noe som skader landet eller folket. Men nå har jeg en uforklarlig angst,» skrev Junxia i sitt avskjedsbrev, ifølge Gotaas.

Kinesiske myndigheter hadde også fått sitt. Ma Junren var ute av det gode selskap. Og da Junxia tok gull på 5000 meteren under Atlanta-OL i 1996 under en annen trener, feiret Junren seieren på sin måte: ved å knuse en Mercedes.

Året etter gjorde Ma Junren trenercomeback under de nasjonale kinesiske lekene. Der gikk Jiang Bo hen og satte verdensrekord med åtte sekunder på 5000-meteren. Men da Junren ikke syntes at hans utøvere behøvde å kvalifisere seg til det asiatiske mesterskapet som alle andre, ble han igjen frosset ut. Mesterskapet ble ingen suksess for Kina, og igjen begynte folk å rope på Ma Junren, redningsmannen. Og atter ble folket hørt. Med en ny hær av jenter skulle han vinne heder og ære under VM i Sevilla i 1999, men i siste liten trakk utøverne seg – og dopingbeskyldningene begynte igjen å hagle. Stort bedre gikk det ikke før Sydney-OL. Ma Junren fikk sparken. Seks av utøverne hans hadde testet positivt før mesterskapet.

Ma Junren lever nå et tilbaketrukket liv på landsbygda med svært liten trang til å snakke med medier. Han har også funnet seg en ny jobb: oppdrett av tibetanske mastiffer.

Kilde: Thor Gotaas: «Løping – en verdenshistorie» (2010)

Les også:
Vin: Dette drikker du til skogens smaksbomber.

Restauranter: Det er ikke hver kveld man får Operahuset som chambre séparée.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.