Tabber og historier fra kommentatorboksen

Denne artikkelen ble første gang publisert 23. februar 2013.

Ååh. ÅÅH! ODDVAR BRÅ!

Oddvar Brå. Jeg elsker deg.

Bjørge Lillelien

Det er sent i juli, og nok en lang etappe i sykkelrittet Tour de France går mot slutten. Det er 15 kilometer til mål, to mann er i brudd og folk benker seg foran fjernsynet. TV 2s Christian Paasche reiser seg opp i kommentatorboksen. «Da går jeg ut og driter, da», sier Paasche til sidekommentator Johan Kaggestad. Og til alle tv-seerne. «Det er pose her», svarer Kaggestad. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

– Jeg kjente at det kokte på mobilen. Det banket i ett kjør, sier Paasche.

– Med en gang?

– På vei til toalettet, ja. «Lykke til!» «Husk å tørke deg.» «Kjekt å vite.»

TV 2s fotballkommentator Øyvind Alsaker kan få så ørene flagrer under og etter en kamp. Det tapende lags tilhengere blåser ut sitt sinne.

– «Don’t kill the messenger!» Men det er jo det de gjør, ikke sant, sier Alsaker.

En og annen Twitter-melding er direkte truende. «Du er ei jævla sjelløs hore. Ønsker deg alt vondt. Måtte du lide resten av dine forhåpentligvis få resterende dager. # fi**e».

Det var så mye bedre før.

– Reaksjoner? spør tidligere skøytekommentator Per Jorsett.

– Ja?

– Nei.

– Ingen?

– I 1963 sendte jeg fra Landsskytterstevnet direkte. Da fikk jeg et telegram. Det sto ett ord: «Innertier». Det er den eneste tilbakemelding jeg noensinne har fått.

– Men du jobbet jo for NRK fra 1947 til 1992?

– Fra 1946 til 1991, retter Jorsett.

– Folk reagerer sjelden for å gi ros. Hvis de reagerer, så har det gått galt.

Mikrofon uten manus

Livet som sportskommentator har ikke endret seg all verden siden Arne Scheie kommenterte sitt første hopprenn for 40 år siden. Det trekker like mye i den trange, kalde kommentatorboksen ved hoppbakken i Bischofshofen.

– Det sies at folk møter kommentatorene i hotellresepsjonen klokken seks om morgenen nå som før, sier NRKs langrennskommentator Jann Post.

– Men før kom de hjem fra byen, nå skal de ut for å trene.

Oppgaven som sportskommentator er klar, ifølge TV 2-kommentator Ernst A. Lersveen:

– Du har en mikrofon, men ikke noe manus – og en evighet av tid som ligger foran deg.

Det kan gå galt.

Tre indre

Det var aller første gang NRK skulle sende skøyteløp på fjernsyn. Øvelsen var 500 meter i VM for kvinner, stedet var Tønsberg. Bak mikrofonene denne januardagen i 1961 satt Per Jorsett og Finn Søhol. Kommentarene deres gikk ut til tv-seerne i Sverige og Danmark også. Tyske Helga Haase-Obschernitzki stormet mot mål. Søhol sto klar med stoppeklokken.

– «46, 47, jeg har kneppet henne på 48,5 sekunder», sa jeg.

«Kneppet» betyr noe annet på dansk enn norsk.

– Så kneppet jeg hennes svenske parvenninne på 49,2 like etterpå, sier Søhol.

Tre dager senere fikk han åtte skriftlige ekteskapstilbud fra Danmark.

Det ble ikke flere skøyteløp på Søhol. Han skulle bli kjent som den hviskende tenniskommentatoren som plutselig kunne overraske med replikker som «Gabriella Sabatini er ganske flink mellom beina».

Per Jorsett, derimot, dro til VM for herrer i Moskva året etter. Knut «Kupper’n» Johansen og Fred Anton Maier gjorde så godt de kunne, men det var ingen stor norsk dag ute på isen på Lenin stadion. Det var ingen stor dag oppe i kommentatorboksen, heller. Det var klaustrofobiske arbeidsforhold for Jorsett og Knut Bjørnsen.

– Det var ikke mer enn at det var plass til oss to. For første gang i historien var vi i en boks som var hermetisk lukket. Det gikk ikke an å få opp et vindu, sier Jorsett.

De to skulle holde det gående i fem timer. Det var syv etasjer ned til toalettet, og Bjørnsen hadde løs mage.

– Han gjorde kort fortalt i buksen tre ganger under 500-meteren, sier Jorsett.

– Han måtte putte buksen ned i sokkene?

– Nei, det er tull. Han forsvant bakover i boksen tre ganger. Og kom frem igjen etter hver gang.

– Kunne radiolytterne høre noe av dette?

– Nei du, jeg har hørt opptaket. Den skarpe lytter kunne høre at jeg snakket litt mer enn vanlig, sier Jorsett.

– Ellers må jeg si at sendingen gikk flytende.

Svingstang

Det store turntalentet Unni Holmen skulle forsøke seg i bom. Hun var 14 år. I kommentatorboksen denne dagen i 1967 var NRKs Paal Clasen i siget. «Der går Unni Holmen ut i spagaten på bommen …», sa Clasen, « … så hele pølsebua åpner seg. Den som hadde vært bom nå, dere!»

– Min mor og far reagerte voldsomt på det, sier Unni Holmen.

– Beklaget Clasen seg?

– Nei. Det gjorde han ikke, sier Holmen.

Det ble ikke så mye oppstyr. Tv-seerne var vant til at Clasen snakket om mer enn «araber flikkflakk». «Unnskyld frøken, mitt navn er H.C. Andersen. Har De lyst på et eventyr?» spurte Clasen da en ung kvinne skulle ut på turnmatten. Clasen fikk ikke fornyet sin kontrakt med statskanalen. Selv sportskommentatorer kunne være svingstang en søndag formiddag.

Jetsettlivet

Alle tv-sendingene fra OL i Sapporo i 1972 gikk i redigert opptak, med ett unntak. Hopp, stor bakke, gikk direkte. Dessverre. Gunnar Grimstad var fersk bak mikrofonen i hoppbakken og fikk ikke all verdens hjelp fra sin sidemann i boksen. Han var full. Hopprennet blåste bort. Alle så jo det. Det vil si, alle unntatt Gunnar Grimstad.

– En gang imellom så jeg på vindflagget. Men det sto rett ut. Jeg trodde det var av blikk. Det rørte jo ikke på seg, sier Grimstad.

Det ble et bingorenn. Favorittene landet på kulen, mens et vindkast sendte den ukjente polske hopperen Fortuna til topps på seierspallen. Grimstad nevnte knapt vinden for tv-seerne.

– «Jaså, du er på vei hjem», sa purseren på flyet til meg dagen etterpå. «Ja», svarte jeg. «Du skal ikke være borte litt lenger, da?» spurte han.

Purseren dro frem VG. Det var et stort bilde av Grimstad på førstesiden.

– «Norges mest utskjelte mann», sto det, sier Grimstad. – Året etter kom Arne Scheie.

– Det var mye tøffere tidligere. Det er ingen redaksjon som gir de ansatte lov til å jobbe 45 helger i året lenger, sier Arne Scheie.

Arbeidsmiljøloven var ikke påtenkt på begynnelsen av 1970-tallet. Kommentatorene puttet passet i innerlommen og vinket farvel til helgekos med familien.

– Det var en praktfull jobb for ungkarer og sprellemenn. Vi fikk en periode reise så mye vi ville, sier Gunnar Grimstad – som var gift.

– Dette var kona glad for?

– Ikke spesielt. Uten at jeg vil si noe mer om det, så var ikke konene noe glade for det.

– Kostet dette livet deg ett eller to ekteskap?

– Det var to.

Brannslukning

– Det var mykje rausare den gongen, altså. Alt var meir rundhånda, sier Per Ståle Lønning.

Han var Bjørge Lilleliens radiomakker på 1970- og 1980-tallet. Etter endt økt i boksen måtte det avreageres – som den gangen under Lahtispelen.

– Det var Rolf Hovden, Jon Herwig Carlsen og meg. Og Finland er Finland, sier Lønning.

De inviterte med seg to damer og en flaske whisky opp på hotellrommet. Det eneste de manglet for å sette fart i nachspielet, var blandevann.

– Då tenkte eg at me kan jo ta blandevatn frå brannslukningsapparatet, sier Lønning.

Det viste seg å være et pulverapparat.

– Brannslangen gjekk berserk. Den gjekk som ein klapperslange det hadde tørna for, sier Lønning.

Den finske hotellresepsjonisten så lenge på de tre norske snømennene og de to blonde kvinnene som tok imot ham i korridoren utenfor rommet. Så åpnet han munnen. «Flickorna måste gå.» Da Arbeiderbladets sportssjef Sjur Averholm var på vei til frokostsalen neste morgen, stusset han.

– «Fy faen. Jeg trodde det var en hviterusser som lå i enden av korridoren. Så var det Jon Herwig Carlsen», sa Averholm etterpå, forteller Lønning.

– Jeg tror egentlig ikke at jeg husker det der, sier Jon Herwig Carlsen.

Kommentatorene var over formtoppen da de satte seg bak mikrofonene dagen derpå. Den eneste reaksjonen kom i form av en regning. «Ekstrastädning rom 714. 650 finske mark.»

Feil i Falun

Det kokte i den norske kommentatorboksen. Bjørge Lillelien skrek. Til tungnemme produsenter på Marienlyst. Til sidekommentatorer. Til Håkon Brusveen ute i løypa. Det var VM-femmil i Lahti, men Brusveen og Lillelien slapp, unnskyld uttrykket, faen ikke til på luften. På P1 surret programmet «Mjølkeproduksjonens problemer i Finnmark».

– Da var Bjørge forbanna, altså, sier Brusveen.

– «Forbannede Dagros!», ropte Bjørge.

De kom på luften i Falun. Lillelien og Per Ståle Lønning sto i boksen og speidet etter skiløperen Tore Gullen. Lilleliens kone var på besøk i boksen og pekte mot en skiløper som kom ut av skogen. «Der kommer Tore Gullen!», ropte Lillelien inn i mikrofonen.

– Det var feil mann, sier Per Ståle Lønning.

– Han dultet borti kona i ren refleks.

Fargeleggerne

– Kommentering handler om å fargelegge. Man må ha en viss musikalitet, sier Kenneth Fredheim, fotballkommentator og sportssjef i CMore.

– Det kan ikke høres ut som om du går på flybensin når kampen er elendig.

– Der hadde Bjørge Lillelien en fordel som var i radioen?

– Han hadde det, sier Fredheim.

Vi setter over til Ullevaal stadion. Det er 9. september 1981, England er på besøk og radioreporter Lillelien er på vei inn i historiebøkene: «Tom Lund dribler av to engelskmenn. Så blir han felt! Så blir han felt av grisen Phil Neal. Rampen Phil Neal sparker Tommy over ende bakfra. PHIL GRIS NEAL! Vi må ta igjen gutter. Vi må ta igjen. Engelskmennene har ramp både på banen og på tribunen. Tom Lund gikk forbi to engelskmenn. Phil Neal overfalt ham bakfra. FOR EN GRIS! For en fotballramp Phil Neal er! Dette skal han ha igjen gutter. Ta ham ved første anledning.»

– I radioen høres det ut som et grovt overfall i en mørk bakgate, sier Fredheim.

– Men er Phil Neal egentlig borti Tom Lund i det hele tatt?

Tv-seerne elsket Lilleliens tirader. De slo av lyden på fjernsynet for å høre Bjørge. Tv-kommentator Øivind Johnssen var som regel mer tilbakelent. Mye mer. «Oi!», utbrøt Johnssen. «Ah!». «Høyt over … i mål!»

– Det er ikke noen hemmelighet at det for tv-stjernene var sårt at en radiostjerne var størst, sier Per Ståle Lønning.

Lillelien fikk ikke gå i fred. Folk skulle prate med ham til alle døgnets tider. Han isolerte seg for å gjøre de nødvendige forberedelser.

Alltid beredt

Grundig forberedelse var oppskriften på en god opplevelse i boksen. Den svenske fotballkommentatoren Lennart Hyland gikk inn i Notts Countys garderobe like før avspark. Han ville se spillernes ansikter slik at det ble lettere å kjenne dem igjen fra kommentatorboksen. Terje Dalby tok det ikke så nøye. Notts County ble til Notts City på dalbysk. Det resulterte i æresmedlemskap i Notts Countys norske supporterklubb under navnet «Dolby County».

Var forberedelsene først unnagjort var det bare å sette seg på flyet og, ja, roe nervene.

– Desse turane til idrettsarrangement – det var festar det, sier Per Ståle Lønning.

– Det er ei heilt anna tid nå, rett og slett. Det er hardare konkurranse. Fleire øvelsar. Det er mykje tøffare program for journalistane og.

På vei til Sarajevo-OL i 1984 drakk de flyet tomt. Lønning hadde en backup-plan i form av en flaske konjakk. Sveriges prins Bertil i setet foran herrene Lønning og Lillelien nølte ikke.

– Der satt prins Bertil og ble skjenket av min konjakk. Det var stort, sier Lønning.

Der satt prins Bertil og ble skjenket av min konjakk. Det var stort

Per Ståle Lønning

– Me var gode og skeive då me kom ned til Sarajevo. Eg kjørte Bjørge rundt i ei slik flyplassvogn, sier Lønning.

– Han sat oppi og gjorde V-teikn med fingrane. «Kokko! Kokko! Kokko!»

Krøll på linjen

En kuldebølge feide over De britiske øyer. Det var fare for at den planlagte tippekampen mellom Norwich og Southampton ville bli avlyst. NRKs kommentator Rolf Hovden tok likevel toget opp fra London sammen med sin svenske og danske kollega. Det var lørdag 12. januar 1985 og alt var under kontroll. I Oslo sto Arne Scheie parat til å kommentere kampen på Queens Park Rangers’ kunstgressbane dersom det ble avlyst i Norwich.

– Klokken to ringte Rolf og sa at det ble kamp i Norwich, sier Scheie.

Tippekampen begynte klokken fire. Like etterpå begynte det å ringe i alle telefoner som var i nærheten av Øivind Johnssen i sportsredaksjonen på Marienlyst. Seerne mente bestemt at NRKs mann i Norwich hadde tyvstartet plingfesten. «Pirch Chilton», sa Hovden da han skulle presentere Southamptons keeper Peter Shilton. «Snø!», ropte Hovden. «Heia Fimland!», hørte seerne før forbindelsen til Norwich ble brutt.

«Vi kommenterer litt fra studio til vi har forbindelsen i orden igjen», sa Øivind Johnssen. Det ble førstesideoppslag. Hovden forklarte VG at han først hadde spist gulasj, fått vondt i magen og spist piller for å fikse magen. Pillene gjorde ham ør i hodet i stedet. Hovden sa opp like etter.

Bjørnsens råd

– NRK var et monopol. Det gjorde at de var så tilbakelente og arrogante i hele sin tilnærming. Det NRK ikke hadde sendt, hadde jo ikke skjedd, sier TV 2s sportsanker Davy Wathne.

– NRK kunne sende tv-cup i bowling og kunne konstruere en interesse for dans. Kanalen hadde en million seere uansett hva den foretok seg, sier Wathne.

Sleivspark fra kommentatorboksen føk ut i eteren og forsvant. Hadde kommentatorene først sagt noe feil så kunne det være like greit å ikke rette den. «Hvis jeg sa at Frisk og Rask spiller mot høyre så mente jeg selvsagt ikke det. De spiller mot venstre», sa Øivind Johnssen.

Midt i en tenniskamp ble en svensk tenniskommentator dårlig og måtte ut for å snakke i den store telefonen. Da han kom tilbake igjen et godt stykke ut i neste game, forventet nok seerne en forklaring. En rolig røst brøt stillheten. «40-0».

– Knut Bjørnsen sa at hvis du skulle komme for sent så er det bare å ta på seg headsettet og si: «Ja, da hører jeg at vi omsider har kommet gjennom til Norge», sier Scheie.

Selv kom ikke Scheie gjennom fra Chelseas hjemmebane Stamford Bridge en lørdag ettermiddag. Gode råd var dyre. Da så Scheie den, den store mursteinen av en telefon som sto der.

– Jeg tok telefonen til en av de engelske journalistene og kommenterte kampen på den, sier Scheie.

– Du kan tenke deg den regningen … Men det kom aldri noen regning til NRK.

– Det var en snill engelsk kollega som …?

– … Nei, det var ikke noen der. Jeg tok bare telefonen, sier Scheie.

– Jeg har hatt dårlig samvittighet for det der.

Grotmols debut

Tippekampen tok ikke hensyn til at nesten hele NRKs sportsredaksjon var i Canada for å dekke OL i Calgary i februar 1988. Det var på tide å gi jærbuen Sølve Grotmol sin tippekampdebut. På papiret så det ut til å bli en grå affære, det dreide seg tross alt om Luton mot Oxford. Hvor galt kunne det gå?

Aldri er det blitt scoret så mange mål i en tippekamp. «Der scora Luton sin gode spiss Dean Saunders 1-0-målet», sa Grotmol.

For å feie seernes tvil til side dro Grotmol gjennom Saunders’ fotballkarriere. Men det var ikke Saunders som hadde scoret. Saunders spilte ikke for Luton. Han spilte for Oxford.

– Sølve tok feil av de to lags 9-ere. Det er slikt som kan skje i farten, sier Arne Scheie.

«Oxford roar ned spelet», sa Grotmol idet et farlig innlegg ble skrudd inn foran Lutons keeper. Målene rant inn. «Bevares!», sa Grotmol. Det endte 7–4.

Da OL i Calgary var over, var Grotmols tippekampkarriere slutt. Den stoppet på to kamper. Grotmol var i sitt rette element på isen og kommenterte kunstløp under Nagano-OL i Japan. Ute på isen overbeviste amerikanske Michelle Kwan, datter av immigranter fra Hong Kong. Kameraet zoomet inn på et asiatisk par. «Og her: mor og far», sa Grotmol. Tv-seerne så det japanske keiserparet.

Velkommen til Paralympics!

– Da jeg begynte i dette yrket trodde jeg at politiet kom og hentet meg hver gang jeg gjorde en feil.

Thor Eggen har vært innom de fleste tv-kanaler og er kommentatoren som er kjent for sine «onelinere». Som da Manchester Uniteds Roy Keane seg sammen etter å ha fått en ball i skrittet i desember. «Det er tidlig jul hos familien Keane i år», kom det tørt fra Eggen. – Jeg sitter ikke og prefabrikkerer. Det bare kommer ut. Noe er morsomt, noe er blødmer. Hvis du gjør en feil, men seerne hører at du er forberedt og gjør så godt du kan, så godtar de det, sier Eggen. Mellom OL og paralympics på Lillehammer i 1994 dro Eggen en snartur til England for å kommentere en tippekamp for NRK. Det var elendige baneforhold. En lang ball ble slått ut mot sidelinjen. Angriper og forsvarer løp mot ballen fra hver sin kant. – Begge ble stående og spinne som Snurre Sprett og gikk på trynet i gjørma der, sier Eggen. – Hvorpå jeg sa: «Velkommen til Paralympics!» Så reiste Eggen tilbake til Lillehammer. – Jeg ble mottatt av en velkomstkomité som skulle hugge hodet av meg, sier Eggen. Deltagerne i Paralympics hadde ikke problemer med uttalelsen. – Det var de foresatte, sier Eggen. Eggens kollega Terje Dalby satt også i kommentatorboksen under Paralympics, og Dalby var entusiastisk: «Her kommer litt av en idrettsutøver!»

Finlandia

– Det er ikke tid til å tenke seg om. Hvis du skal ha en nerve isendingen så kan du ikke stoppe opp for å tenke: «Kan jeg si det?», sier Ernst A. Lersveen.

Derfor utbrøt den svenske fotballkommentatoren Arne Hegerfors: «Det ser mörkt ut på Kameruns avbytarbenk!» Derfor ropte Arne Scheie den gang fjerdedommer holdt opp skiltet som viste at det var lagt til ett minutt: «Hva?! Skal de bytte keeper nå?!» Terje Dalby hadde ikke tid til å tenke seg om den gangen han så på den kvinnelige dommeren med hestehale. «Puh, så varmt det er, nå tenker jeg dommeren er våt i dusken sin».

– Du kan ikke ringe hjem til kona for å spørre: «Går det an å si det?», sier Lersveen.

– Hva er ditt verste minne fra boksen?

– Lahti.

15 år etter at Per Ståle Lønning pulveriserte nachspielet, var det igjen blitt lørdag kveld i Finland. Lersveen blir fortsatt kvalm av å tenke på det finske konjakkbrettet. Og søndagen derpå.

– Jeg var så sliten og gåen, og det var kommentering av damerenn og herrerenn, og det var faen ta meg kombinert, sier Lersveen.

– Jeg husker bare at jeg lå på gulvet i kommentatorbua mellom hvert renn.

Pauseunderholdningen

– Det er noen ganger i kommentatorboksen jeg har tenkt: Er det mulig å tisse på denne flaska? Er det noen som ser det? Jeg har vært ferdig med kamper og tenkt at nå stikker gulfargen opp i øynene her, sier Cmores’ sportssjef og kommentator, Kenneth Fredheim.

Det er noen ganger i kommentatorboksen jeg har tenkt: Er det mulig å tisse på denne flaska? Er det noen som ser det?

Kenneth Fredheim

Enkelte forberedelser er «standard procedure» for sportskommentatorer: Hvor er do?

– Jeg pleier å gå opp ruten før match. Hvis jeg må av gårde i pausen – hvor skal jeg løpe?

Fredheim «learnt the hard way» – på Queens Park Rangers’ hjemmebane Lofthus Road i 2002/2003-sesongen. Lofthus Road har kun ett urinal, skulle det vise seg. Da dommeren endelig blåste for pause, kastet Fredheim headsettet fra seg og løp. Han fant etter hvert frem.

– Det sto 1000 mennesker i kø, sier Fredheim.

Han albuet seg frem så godt han kunne, fikk omsider gjort sitt, løp opp til kommentatorboksen og fikk akkurat tredd på seg headsettet. Fredheim hørte herrene i studio snakke om en kvinnelig fitnesstrener og pauseunderholdningen. De stilte ham visst et spørsmål.

– I stedet for å være ærlig å si at jeg ikke så noe av pauseunderholdningen, så prøvde jeg å ta den på halvspretten, ikke sant, sier Fredheim.

«Det er en del fitte …», sa en andpusten Fredheim. «… fitte folk …», fortsatte han. Norsk-engelsk passet liksom ikke helt. «… hadde jeg nær sagt, som har vært ute på banen her i pausen, i hvert fall, og sørget for underholdningen. Selv om de har vært av begge kjønn», sa Fredheim. «Men det er bra pauseunderholdning i Fulham.»

Sølsnes-suksess

Tenniskommentator Finn Søhol la etter hvert mikrofonen på hyllen.

– Hender det at du sitter hjemme og kommenterer for deg selv foran tv-en?

– Jeg sitter heller og tenker på hvor inni-helvete mye dumt tenniskommentatoren på tv sier. Det er så teknisk og dumt at ingen forstår det, sier Søhol.

– Vent litt, jeg har skrevet det opp her et sted, sier han.

Gunnar Grimstads nedtur kom etter årtusenskiftet.

– Da ble jeg satt ut i venstre hjørne og skulle kommentere små drittjobber, du vet, amerikansk fotball på 40 sekunder, sier Grimstad.

I 2002 pensjonerte han seg etter 34 år bak mikrofonen. I løpet av få år døde en rekke av de kjente stemmene fra NRKs storhetstid.

– Kommentatorene som drev på i NRKs monopoltid var store stjerner. Slik er det jo ikke nå, sier Andreas Stabrun Smith, som tok over som skiskytterkommentator etter Kjell Kristian Rike.

To av de gamle stjernene holdt stilen. Det hadde vært en begredelig hoppuke «sett med norske øyne». Endelig gjorde Espen Bredesen et kjempehopp i annen omgang av nyttårshopprennet. I kommentatorboksen klaffet alt. Arne Scheie og Jon Herwig Carlsen kastet fra seg hodetelefonene og tok en «high five» etter sending. Det ringte fra Marienlyst.

– Vi hadde ikke kommet gjennom, sier Scheie.

Programvert Terje Sølsnes hadde kommentert annen omgang fra Oslo.

– Da Terje Sølsnes kommenterte, gikk seertallene opp faktisk, sier Jon Herwig Carlsen.

Det store skiftet

– Kommentatoryrket har forandret seg veldig etter at internett kom, forklarer Cmores’ Kenneth Fredheim.

– Seerne vet så mye mer i dag. Som kommentator kan du ikke kaste deg uti det og si noe du tror, men ikke vet. Særlig når det gjelder engelsk fotball sitter folk inne med «Kvitt eller dobbelt»-kunnskap ganger to, sier han.

En verbal glipp – og det koker på nettet.

NRKs håndball- og alpinkommentator, Unni Anisdahl, får fortsatt reaksjoner i brevs form.

– Det er stadig vekk et kvinnemenneske fra Sørlandet.

Anisdahl tar et så dypt trekk av sigaretten at det høres i telefonen fra hennes hjem i Kristiansand. Da Anisdahl kommenterte håndballjentene hørtes det gjerne sånn ut: «Herregud a meg! Tida er ute og Siri Eftedal scorer! Jeg har mista stemmen! Jeg har mista stemmen!»

– Jeg måtte ikke misbruke Guds navn, sto det i brevet, sier Anisdahl.

Da det ble klart at hun skulle kommentere håndball i London-OL i 2012 kom et nytt brev fra dette kvinnemennesket. Hun minnet Anisdahl på at hun ikke måtte banne i boksen.

– Tror du jeg sa «herregud» mange ganger, eller?

Kommentatorøyeblikket

13. mai 2012, Etihad Stadium i Manchester: Det var sekunder igjen av overtiden i fotballkampen mellom Manchester City og Queens Park Rangers. City trengte et mål for å vinne den jevneste serieavslutningen noensinne. Tilhengerne fortvilet. Erkerival Manchester United lå an til å vinne serien igjen. Nå dro rett nok Manchester Citys Sergio Agüero seg fri, men han kunne da umulig score på tampen. Eller? «Aguero. AGUERO! AGUERO! AGUERO! AGUERO! AGUERO! DET ER 3-2! MANCHESTER CITY HAR SNUDD DET!! EEEEEEEERRR DET MUUULIG?», brølte Øyvind Alsaker fra kommentatorboksen.

Og han fortsatte.

– Jeg gikk inn i en transe som jeg ikke husker noe av. Det var en «rant» som ble veldig godt mottatt av folk, sier Alsaker.

Det er sånne øyeblikk en kommentator drømmer om. Bare minnene får hårene til å reise seg.

– Citys tilhengere hadde avfunnet seg med at «Jamen, vi er jo City, vi taper alltid på denne måten. Det er vår historie.» Så snudde det, sier Alsaker.

Han så tusenvis av menn som prøvde å gi uttrykk for hva de følte.

– De kledde av seg. Så sto de der uten klær, men så var ikke det nok. Hva gjør vi nå? Det var mektig.

Gamle vaner

Det er midt i februar 2013 og Per Jorsett rusler ut fra et kaldt Bislett Stadion. Et varmende glass akevitt venter hjemme. Det føles nesten litt befriende å se VM på fjernsyn.

– Settes det en rekord så kan den bli satt uten at jeg trenger å foreta meg noe som helst.

– Du har lagt fra deg pennen?

– Ja, du vet jeg er snart 93 år. Men jeg fører litt statistikk fortsatt, da.

– Jaha?

– Skøyter, ski og alpint, sier Jorsett.

– Også friidrett da.

Arne Scheie er oppom Holmenkollen en kjapp tur før avreise til VM i Val di Fiemme i 2013.

– Det er ikke lenge til jeg har kommentert mitt 1000. hopprenn. 1000 hopprenn! Det er mange. Jeg sier til meg selv – 1000? sier Scheie.

– Det var forresten en gang på Ullevaal stadion, legger han til.

Scheie og Knut Bjørnsen skulle dekke cupfinalen. Scheie måtte på do og det ble omsider pause.

– Stigen var tatt opp!

– Huff?!

– Jeg gikk opp på taket på den gamle hovedtribunen, sier Scheie.

Det skjer ikke igjen.

– Jeg er veldig forsiktig med teen de dagene jeg skal kommentere.

Jeg er veldig forsiktig med teen de dagene jeg skal kommentere

Arne Scheie

På glattisen

Vikingskipet på Hamar forrige søndag: Ute på isen har den nederlandske skøyteløperen Sven Kramer full kontroll. Det er 10.000 meter i VM på skøyter. Kramer er i ferd med å ta nok et gull. Vi setter over til NRK-kommentator Olav Traaen: «Jeg har jo opplevd innimellom at Sven Kramer har lekt med sine konkurrenter, invitert dem til duell: «Haha! Nå kom du rett i rumpa på meg!» Traaen er i støtet. «Så parkerer jeg deg etter et par tre heftige runder!»

* (Vilkår)