Bekkestua, natt til onsdag i forrige uke: En 52 år gammel mann ligger våken, konsentrert med mobilen i hendene. Det er varmt, klamt og han kjenner visse pusteproblemer under dynen. Kona er lysømfintlig. Erik Thorstvedt må være musestille.

Den tidligere landslagskeeperen i fotball spiller sjakk mot en niårig Magnus Carlsen, via en mobilapp. Kampene følger et fast mønster: De er jevne, som oftest med Thorstvedt i en knapp ledelse midtveis.

– Så taper jeg likevel. Han har en egen evne til å gnure det i sin retning mot slutten, sier Thorstvedt.

Men denne høstnatten, i lyset fra mobilen, øyner den mangeårige fotballproffen et håp.

KUNST OG KRIG

«I all kunst er det to rom,» skriver André Bjerke i «Sjakk – spillet i mitt liv». Boken fra 1968 er den uoffisielle sjakkbibelen her til lands. Bjerke kalte vakre sjakkspill «en blå blomst» – en hyppig brukt referanse fra romantikken. I boken beskriver han sjakkforståelse som ett rom der alle kan gå inn og se seg om – og ett mye større rom innenfor. «... men det er ikke lett å få øye på døren; noen må hjelpe en å finne den. Det er dét som heter å innvies,» skriver Bjerke.

For disse menneskene er dagen i dag et høydepunkt. Da begynner sjakk-VM i Sotsji. For de innvidde er ikke sjakk bare et spill. Det er kunst, mener First House-partner Geir Arne Drangeid. Krig, mener redaktør Vebjørn Selbekk. Som å være på glattisen, synes billedkunstner Ida Lorentzen. Et symbol på livet, sier tidligere fotballproff Erik Thorstvedt.

Nei, hevder stormester Simen Agdestein: Sjakk er søvnløshet og lidelse.

TIL HUSBRUK

Tv-programleder Alex Rosén kan fortsatt huske kveldene hjemme hos André Bjerke. Roséns foreldre var omgangsvenner med Bjerke og kona. Gjennom mange år var de på middager og fester sammen. Hvis ikke lille Alex beundret Bjerkes frimerkesamling eller frittet ham ut om detaljer fra leksikonet, spilte han gjerne sjakk mot forfatteren.

– André var et multigeni. Sjakk var en livsanskuelse for ham. Hvert spill var en ny historie, sier Rosén.

Selv lærte han sjakk av morfaren, som var fullstendig oppslukt av spillet.

– Om jeg ville være litt i fred eller slippe å gå tur med hunden, kunne jeg bort gå til morfar. Det eneste han ville, var å spille sjakk. Så satt vi der, uten å si et ord, og spilte.

– Slo du ham?

– Nei, nei, nei. Aldri. Han levde til 1981. Jeg tapte hver gang.

Men Rosén beholdt fascinasjonen. Han kan fortsatt bli oppslukt av legendariske sjakkspill og studere hvert trekk i detalj. Hvordan de store mesterne møysommelig bygger opp strategier og posisjoner. Hvordan de legger inn finter og gjør spektakulære ofre som i ettertid betaler seg.

– Sjakk er veldig, veldig vanskelig når du kommer på et visst nivå, sier Rosén.

– Hvilket nivå er du selv på?

– Til husbruk. Jeg slår deg, antar jeg. Jeg slår de fleste. Men møter jeg de gode, vinner jeg aldri. De tar rotta på deg hvis du prøver å spille kjekkas. Det er jo egentlig helt jævlig: Jeg tror jeg har tenkt alle tanker – likevel taper jeg.

Rosén knegger den karakteristiske latteren.

– Det er som når noen tar det beste wienerbrødet rett foran nesen på deg. Du må bare bøye deg i støvet.

RØKKES MANN

En god sjakkspiller kan raskt plassere hvilket nivå du befinner deg på. Ofte ser de det allerede etter noen trekk. Nybegynnere er gjerne for aktive med bøndene i starten. Gjennomfører feilslåtte bytter av brikker. Har for dårlig utvikling av offiserene. Er for aggressive med dronningen tidlig i spillet. Nyansene er så mange. Det finnes tonnevis av sjakkbøker, slik det også finnes flere mulige sjakkombinasjoner enn atomer i universet. Stormesterne kan bruke timer hver dag på å pugge åpningskombinasjoner og pønske ut strategier. Én feilplassert bonde, og de kverner deg i stykker.

– Noen av partiene er rett og slett vakre. Som kunst, sier Geir Arne Drangeid.

Kjell Inge Røkkes mangeårige medarbeider er i dag partner i rådgivningsselskapet First House. Men Drangeid har også en ukjent fortid – som sjakkinstruktør og redaktør av Norsk Sjakkblad på slutten av 1980-tallet. Da han nedkjemper DN, sitter han svakt fremoverlent med bena i kryss og studerer brettet. Han sier ting som «nei, skal vi åpne opp litt her og se hva som skjer», før han svinger håndleddet i en bue og plasserer ned brikken. Kampen er avgjort etter rundt 15 trekk.

I store turneringer deles det gjerne ut pris til det vakreste partiet. Et godt sjakkparti er som en god rødvin, mener Drangeid: en nytelse å oppleve – og for de fleste umulig å lage selv.

– Du ser hvordan de beste bygger opp stillinger tidlig i partiet. Og så, 20 trekk senere, oppdager du hva som var den strategiske tanken bak at akkurat den brikken står på det feltet.

«Taktikk er hva du gjør når det er noe å gjøre. Strategi er hva du gjør når det ikke er noe å gjøre,» har sjakkmesteren Savielly Tartakower sagt. Geir Arne Drangeid mener interessen for sjakk har overføringsverdi til arbeidshverdagen.

– Ledere og virksomheter forholder seg til en annen part i nær sagt alle sammenhenger. Men du vet aldri sikkert hva kundene gjør, hvordan ansatte reagerer eller hva investorene prioriterer. Derfor er det utrolig viktig å bygge seg en stilling, en posisjon, som er så robust at du kan vinne i alle varianter, sier Drangeid.

PÅ GLATTISEN

Sjakk stammer fra Asia og kom til Europa på 1400-tallet. Virkelig gjennomslag fikk det i opplysningstiden på 1700-tallet. Siden har sjakk og kunst gått hånd i hånd, med malerier av ettertenksomme menn over sjakkbrettet eller filmer med symboltunge sjakkscener.

– Det fascinerende er at hvert trekk forandrer hele spillet, slik et lite malingsstrøk forandrer hele bildet, sier Ida Lorentzen, en av Norges mest anerkjente billedkunstnere.

Hun ønsker velkommen på Nesøya. Her, i strandkanten utenfor Oslo, viser norsk-amerikanske Lorentzen sitt nyeste prosjekt «art+house», der hun har tegnet et hus for å romme bildene sine, og der bildene og hjemmet integreres til én installasjon. Midt i det største rommet står et sjakkbrett. Her spiller hun med kunstner og ektemann Ulf Nilsen. Lorentzen har vært opptatt av sjakk siden datteren begynte å spille på barneskolen. Hun var blant annet formann for Asker Schakklubb Ungdom. Tidligere i år presenterte Lorentzen prosjektet «Sjakk Performance» i Tromsø Kunstforening under sjakk-OL.

– Strategien i sjakk ligner på min tilnærming til maleriet. Når jeg maler, har jeg alltid en plan, men må endre på planen hele tiden. Jeg er svært opptatt av dette i mine malerier – at en liten detalj forandrer hele bildet. Hvis jeg ikke fokuserer like mye på hver kvadratcentimeter, blir ikke bildet bra. Sånn er et sjakkspill også – alle brikkene må fungere sammen. Da er det vakkert. Hvis ikke, er det bare a mess, sier Lorentzen.

Hun forteller om et bilde som nå står i atelieret. Planen var å male tre rom, fra mørkt til lyst.

– Og nå er bildet blitt helt omvendt. Tenk på det! Og jeg har jobbet på samme måte i 40 år.

Lorentzen tar seg god tid mellom hvert trekk. Hun hviler hodet lenge i én hånd før hun puster tungt, bytter hånd og gjør trekket sitt. DN blir beseiret av en mattkombinasjon med to tårn og en bonde.

– Både å male og å spille sjakk er å bevege seg ut på glattisen, sier Lorentzen.

– Noe skjer, og du tenker: «Oi, hva gjør jeg nå?»

STANDHAFTIG PROFF

Det gikk som det måtte gå for Erik Thorstvedt. Han lå der under dynen med en aggressiv niåring på den andre siden av brettet. Den gamle fotballhelten gjorde en feil. Så en til.

– Jeg ble litt lei, kjørte på, og da tapte jeg.

Han utdyper:

– Det nytter ikke med hodeløse angrep. Du må ha en plan i bunnen. Sjakk har elementer av livet ellers.

Thorstvedt begynte å spille da han gikk sjakkurs på barneskolen. Som fotballproff kjøpte han en sjakkcomputer han tok med seg på bussen til bortekampene.

– Jeg spilte litt mot folk som Osvaldo Ardiles, Ronnie Rosenthal og Gary Mabbutt.

– Hvordan ble en sjakkspiller mottatt i fotballmiljøet?

– Du måtte være standhaftig. Leste du en avis som ikke var tabloid, fikk du et rundstykke i skallen. Så det gjaldt å ta imot all dritten, og så spille videre.

VAKRE OFRE

– Som vi sjakkspillere sier: Trusselen virker alltid sterkere enn utførelsen, sier Gunnar Stake-Larsen.

– Du prøver å holde motstanderen i ånde. Du truer og kan dermed oppnå noe på den andre siden av brettet, utdyper han.

Stake-Larsen er partner i Kvale Advokatfirma, medlem av Oslo Schakselskap og to ganger klassevinner i NM. Et flott sjakkspill er som et puslespill som går opp, sier Stake-Larsen.

– Det er noe helt spesielt å gjennomføre et godt sjakkparti fra a til å. Særlig hvis du kan avslutte med en flott kombinasjon. Det er åndens seier over materien.

«Det er med sjakkspillere som med andre kunstnere; det er farlig for dem å møtes flokkevis i fremmede byer,» skrev André Bjerke. Frode Antonsen mener sjakk kan «gi en tilfredsstillelse av en annen verden». Han er administrerende direktør og sjef for 200 ansatte i Betonmast Selvaagbygg. Antonsen har plassert et sjakkbord sentralt i kontorlandskapet. Han driver også investeringsselskapet Caissa Invest – oppkalt etter sjakkgudinnen.

– Drømmen er en femtrekks mattkombinasjon, sier Antonsen.

– Gjerne med et tårn- eller dronningoffer underveis. Da er du der. En femtrekks kvelermatt med springeren på F7. Bedre blir det ikke.

André Bjerke skriver hvordan sjakkspillet er et symbol på livet: Man foretar trekk for å komme seg et sted, men må også må forholde seg til at motspillere gjør andre trekk – som igjen blir bestemmende for hva du foretar deg neste gang. Oppfinneren og forfatteren Benjamin Franklin skrev i 1786 essayet «The Morals of Chess», der han argumenterte for at det er tre viktige lærdommer fra sjakk: å være fremsynt, årvåken og forsiktig.

– Og som i livet ellers: I tillegg til å analysere, må du av og til handle på intuisjon, sier Jan Petter Opedal, sjakkspiller og administrerende direktør i Danica Pensjon, som er en del av Danske Bank.

– Det gjelder særlig i fasen der du føler at nå gjelder det. Som å angripe kongen i sjakk. Du tenker: «Her må det være noen muligheter.» Du ser ikke hvordan du skal klare å sette ham sjakk matt, men du ser at det kan skje noe spennende og at du må utnytte øyeblikket. Slik er det jo i business også, sier Opedal.

Han resonnerer videre:

– Du må utnytte muligheten der og da. Venter du et trekk eller to, har sjansen forsvunnet. Sjakk handler også om å mobilisere ressursene. Å holde tempoet oppe. Å få alle med i spillet. At ingen står i en krok og er passive, sier Opedal.

– Og, skal det sies: Som oftest må du ofre noe på kort sikt for å vinne krigen på lang sikt.

SELBEKKS VERDEN

Våren 2006 raste karikaturstriden i Norge etter at den kristne avisen Magazinet trykket karikaturtegninger av profeten Muhammed. Redaktør Vebjørn Selbekk ble drapstruet. Men foruten frykten for å bli drept, handlet hans største redsel om noe helt annet.

– Jeg forberedte meg til Lørenskog-mesterskapet i sjakk. En av mine største frykter den gangen, var at truslene skulle ødelegge sjakkformen, sier Selbekk.

Slik gikk det ikke. Selbekk ble Lørenskog-mester. Siden den gang har sjakkratingen hans falt noe. Selbekk har tidligere hatt en score over 2000 – som regnes som den magiske grensen for sjakkspillere.

– Jeg skal tilbake. Det skal jeg love deg, sier han.

Selbekks mor er flyktning fra det gamle DDR. Han er derfor fascinert av storpolitikken i sjakk – som at Sovjetunionen satset på sjakk som bevis på at de var intellektuelt overlegne det dekadente Vesten. Verdensbildet fikk seg en real smell da amerikanske Bobby Fischer slo Boris Spasskij under den legendariske VM-kampen i Reykjavik i 1972. Selbekk leser alt han kommer over av sjakkbiografier.

– Men om jeg skal forklare spillet, må jeg nesten ty til det religiøse. Når jeg setter meg ved sjakkbrettet, går jeg inn i en annen verden, sier han.

Samtidig, som mangeårig verdensmester Emanuel Lasker sa: «Et sjakkparti er en kamp hvor alle mulige faktorer må utnyttes.» «Målet er å knuse motstanderens sinn,» hevdet Bobby Fischer. Sjakk er også et krigsspill, påpeker Vebjørn Selbekk.

– Jeg tror jeg får ut mange av mine vulgære sider ved å spille sjakk. Nå blir det mindre slåssing på puben, og mer over brettet.

REGNESTYKKET

I dag spiller Magnus Carlsen sin første VM-kamp mot indiske Viswanathan Anand. Da Carlsen ble verdensmester ifjor, vant han ett av partiene etter at Anand gjorde en kjempetabbe mot slutten. En bukk, kalles slike flauser. Ellisiv Reppen, deltager på det norske landslaget under sjakk-OL i Tromsø i august, har opplevd mange av dem.

– Du vet når du har glemt å kjøpe billett på t-banen, og du ser kontrolløren? begynner hun.

– Den panikkfølelsen: «Å, neeeeeei!» Så håper du at kontrolløren ikke ser deg, slik du håper at motstanderen ikke skal se tabben du har gjort.

– Det koster å være sjakkspiller med stor s. Jeg har hatt mange vonde øyeblikk, sier Simen Agdestein, en av Norges beste sjakkspillere noensinne.

Agdestein ble norgesmester første gang som 15-åring og internasjonal stormester tre år senere. For ham er sjakk en livsstil, på godt og vondt.

– Når jeg kommer tilbake fra turnering, kan det føles som om jeg er helt vasket ut i hodet. Navn på skuespillere, helt enkle ting, kan være som blåst bort.

For å takle livet som sjakkspiller, må du også tåle bølgedalene.

– Det finnes dem som tar det lettere, de som bare lirer av seg trekk, men de er ikke lidenskapelige. De lider ikke på den samme måten som oss, sier Agdestein.

– ?

– Når du ikke har energinivået. Når du bare er sliten, og alt er et ork. Skrekkscenariet er når man taper et sjakkparti på grunn av en dum tabbe og ikke får sove fordi man tenker på den. Dermed kan det fort hende man taper igjen, og grunnlaget for den totale katastrofe kan være lagt.

– Hvordan løser man dette?

– Det gjelder å vinne! Da føles alt så mye bedre. Men for å vinne, trenger man å ha det bra med seg selv. Mye stress og kaos i livet kan virke svært negativt på sjakkspillingen.

Harmoniske sjakkspillere er gode sjakkspillere, mener Agdestein.

– Men det er også en fare for at man kan bli blasert. Seirene føles ikke like heftige etterhvert. Nederlagene, derimot, er alltid vonde. Lidelsen ved å tape er ofte mye større enn gleden ved å vinne, sier han.

– Det blir et humørregnskap som ikke nødvendigvis går opp. Sånn sett er sjakk en risikosport.

Kilder: «Sjakk – spillet i mitt liv» (1968) av André Bjerke og «Sjakk – ei kjærleikshistorie» (2014) av Bård Vegar Solhjell.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.