Det er naturligvis ikke sant at alt var bedre før. Men det er helt sant at noe var bedre før, og ingenting er mer sant enn at mange mener skisport var bedre før. Denne uken så vi tre levende beviser på at påstanden har noe for seg.

Når den norske skihistoriefortelleren Thor Gotaas lanserer bøker er det som regel fulle hus, men under lanseringen av biografien om Oddvar Brå på onsdag, midt i arbeidstiden, var det så fullt at forlaget Gyldendal måtte skru på storskjermer og fylle opp kafeer og kantine for å få plass til alle som ikke fikk plass i den stappfulle Hamsunsalen. I den litterære høyborgen, der de nå gir ut den første norske versjonen av tragedieverket «Hekabe» fra den greske antikken og denne uken serverer quinoasalat i kantinen, kjente vi nå duften av granbar, myr, kratt, folkelig livsvisdom og høye forventninger etter hvert som klokken nærmet seg 12.

Årsaken? Oddvar Brå hadde tatt med seg sine gamle rivaler og venner Thomas Wassberg og Juha Mieto til lanseringen. Det er 30–40 år siden de sist spente på seg skiene i tv-sendte renn, og de har falt langt tilbake på oversikten over skiløperne i verden med flest medaljer. Oddvar Brå har færre individuelle OL-medaljer enn Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund, for dem som vet hvem det er. Oddvar Brå tok faktisk aldri noen medaljer i løpet av seks olympiske leker, om vi ser bort fra sølv i stafett. Juha Mieto og Thomas Wassberg tilhører også et slags midtre sjikt, om vi studerer medaljestatistikkene som etter hvert domineres av nordmenn og andre som har tilbrakt store deler av sitt liv i smørebusser, på italienske høyfjellshoteller og i laboratorier over og under bakken.

Folkehelter

Ingen av dagens skiløpere er virkelige folkehelter. De tror det kanskje selv, men er det faktisk ikke. Det kommer neppe til å stå 300 karer i kø for å få autografen til Martin Johnsrud Sundby, Iivo Niskanen og Calle Halfvarsson. Å se Juha Mieto, Thomas Wassberg og Oddvar Brå gå gjennom en dør i Oslo en onsdag i oktober, må være som å se Pelé, Zico og Sokrates gå gjennom en port i Rio de Janeiro, om alle tre var i live.

De tilreisende kom fra et mangfold av habitater, og når sant skal sies var det en nytelse å se normalt bortskjemte pressefolk bli henvist til ståplasser ved utgangen, fordi en Reodor Felgen-aktig gamling holdt av plass til sin kone. Det var noe vidunderlig over å se skuespilleren Anne Marie Ottersen ta selfie med Juha Mieto, høre Gjermund Eggen hoste, sneie borti Odd Martinsen og oppleve at Vegard Ulvang nesten ikke kom inn fordi det var så trangt.

Den sjenerte Thomas Wassberg, den løyndomsfulle Oddvar Brå og den oppsiktsvekkende pratsomme Juha Mieto leverte varene, som det heter i dagens markedstilpassede språknorm, som også det halvt robotiserte langrennslandslaget anno 2018 flittig bruker.

Da Gotaas stilte Mieto et spørsmål, ga han Mieto ordet med å si «nå kommer et langt svar». Og det gjorde det. Juha Mieto, med 53 i sko og never store som vaffeljern, snakket så lenge – og hele tiden på finsk – at tolken ikke rakk å henge med. Men salen lo. Ingen forsto et kvekk, men alle lo. Mieto begynte å le. Til og med den buskas-sjenerte Wassberg måtte le. I notatblokken min sto det bare to linjer.

«Juha Mieto:

Jeg føler meg som en alv.»

Det kan også hende at han vil føle seg som en alv. Da jeg sto sammen med Mieto og forsynte meg ved lunsjbuffeten i kantinen, bar den finske kjempen rundt på en liten tallerken med quinoasalat. Og han drakk vann. Åtte eller ni glass.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.