– Jeg går ut fra at forvirringen oppstår fordi folk synes at søte gamle damer ikke burde skrive om slike ting, sukker Margaret Atwood i andre enden av røret.

Tonen i den langsomme Toronto-engelsken har gått fra tilbakelent til overbærende.

«Det er mye vold i bøkene dine», ble det påpekt i et intervju med Oprah Winfrey-magasinet på sensommeren.

Et spørsmål uten spørsmålstegn. En anklage, nærmest. Den Booker Prize-vinnende forfatteren kontret ved å fortelle om en video der en syrisk opprører skjærer ut og spiser hjertet til en regjeringssoldat.

Atwoods siste roman «Maddaddam», avslutningen på trilogien med samme navn, skildrer tilværelsen i et postapokalyptisk mikrosamfunn truet av kannibalske bander.

Jeg prøver rett og slett å hindre at folk tenker: «Herregud, du har en skrudd og merkelig fantasi. Hvordan finner du på alt dette?»

Store deler av menneskeheten er blitt utryddet med menneskeskapte virus. Livet før og etter pandemien er et voldelig kaos, bygget på strømninger Atwood plukker fra tendenser i samtiden.

Syria-referansen er således et utbrodert «sånn er livet, liksom».

Når bøkene hennes er voldelige, er det fordi verden er det. Det er nesten så man hører Atwood himle med øynene.

– En mann med barbert hode og masse tatoveringer ville aldri fått slike spørsmål, sier hun nøkternt.

Ren spekulering
Margaret Atwood har alt fra essay og poesisamlinger til nettføljetonger og barnebøker på merittlisten, men siden hun i 2001 begynte på Maddaddam-trilogien har hun først og fremst skrevet det hun selv kaller spekulativ fiksjon.

Kritikere mener at dystopiene hennes, med handlingsdrivere som blodtørste gris/menneske-hybrider, laservåpen og en laboratorieskapt rase med fredelige idealmennesker, er klassisk science fiction.

Atwood selv plasserer trilogien i en tradisjon som er nærmere Jules Vernes’ ubåtreiser enn H.G. Wells’ angrep fra fjerne planeter. For å synliggjøre forskjellen avslutter hun «Maddaddam» med å understreke at alle komponentene i trilogien, selv de mest outrerte, på sikt kan bli virkelighet.

– Jeg prøver rett og slett å hindre at folk tenker: «Herregud, du har en skrudd og merkelig fantasi. Hvordan finner du på alt dette?» Jeg tror ikke det er fantasien min er skrudd, sier Atwood.

– Jeg tror snarere at mennesker alltid kommer til å bruke leketøyene de har til disposisjon.

Sjansespillet
Å lese Maddaddam-trilogien er å bli kjørt fastspent gjennom et litterært spøkelseshus, konstruert rundt Atwoods mange bekymringer på vegne av kloden vi bor på.

Overbefolkning, menneskeskapte pandemier, trafficking, overvåkning og grov økonomisk utnyttelse er gjennomgangstemaer. Atwood legger entusiastisk ut om vitenskapelige fremskritt som taktfast spiser opp gapet mellom fantasien hennes og den teknologiske virkeligheten.

Pigoons, intelligente griser, er på grunn av transplantasjonsforskning i dag et steg nærmere virkeligheten. Selvlysende kaniner så dagens lys for et par år siden.

Vi er i ferd med å slippe opp for antibiotiske slipp-ut-av-fengsel-gratis-kort

Likevel, utviklingen knyttet til de grunnleggende premissene i trilogien peker fortsatt nedover.

Til tross for prognosene har miljøverneren Atwood likevel noe å glede seg over. Laboratorieburgeren som i midten av august ble tilberedt og spist i London, er et enkeltstående lysglimt i en ellers deprimerende nyhetssommer.

Når man først skriver teknologidrevne dystopier, er det hyggelig at også noen av de mer håpefulle aspektene ved romanserien blir virkelighet.

– Produksjon av laboratoriekjøtt i kommersiell skala ville minket faren for mutasjon av virus og brukt mindre antibiotika i landbruket, noe som i dag er et stort problem. Vi er i ferd med å slippe opp for antibiotiske slipp-ut-av-fengsel-gratis-kort, sier Atwood alvorlig.

Hun tar seg en kunstpause før hun fortsetter.

– Du vet vel hvor det uttrykket kommer fra? Monopol.

Overvåkning
Feltstudiene til faren, som var biolog og insektforsker, gjorde at Atwood tilbragte store deler av oppveksten isolert med familien i de dype skogene utenfor Quebec.

Hun har vært en selverklært miljøaktivist siden tenårene, da det fortsatt var ansett som snålt å aktivt å mane til ressursmessig måtehold.

Turen over Atlanterhavet før høstens lanseringsturné i Europa ble gjennomført i båt. Resten av ferden gjøres unna med tog.

Twitter-kontoen bruker Atwood som talerstol for å spre informasjon om sprøytemidler og uvettig kanadisk ressurspolitikk til sine cirka 430.000 følgere. Atwood har alltid hatt interesse for – og oversikt over – biologiske nyvinninger. Vanligvis oppsøker hun ikke ekstern hjelp i researchprosessen, men for et lengre parti om kommunikasjon i et overvåkningssamfunn som får NSA-avsløringene til å blekne, måtte Atwood skaffe hjelp utenfra.

– Jeg hadde mye kontakt med en organisasjon i Toronto som heter The Citizen’s Lab, som etterforsker internettoveråkning og hacking. Det var de som avslørte at kinesiske hackere kan se på deg gjennom kameraet i datamaskinen din, sier Atwood.

En stor del av researchen gikk ut på å undersøke fremgangsmåter for å skjule informasjon og beskjeder gjennom linker i bilder, standard praksis i den uregulerte og anonyme underskogen av internett – det såkalte «mørke nettet».

Transplantasjon
– Jeg trodde mye av det ville bli virkelighet, men ikke så fort. Såvidt jeg vet, er det ingen som jobber med å lage Mo’Hair enda. Men det burde de! Bare tenk på etterspørselen, sier Atwood.

Hvis du vil ha en ordentlig hårtransplantasjon som hodebunnen din ikke umiddelbart avviser, er Mo’Hair løsningen for deg

En særegent trekk ved Margaret Atwood er at hun omtaler fenomener og merkevarer fra Maddaddamuniverset, i dette tilfellet genmodifiserte sauer dekket med menneskehår i stedet for ull, som om de fantes i virkeligheten.

Organisasjoner som Bearlift (mating av utrydningstruede bjørner med flydumpet søppel) og merkevarer som Chickienobs (kyllingkjøtt produsert med bevisstløse fugler) nevnes med den største selvfølgelighet, som om de fremtvinger assosiasjoner på samme måte som Greenpeace og Coca-Cola.

The Guardians anmeldelse av «Maddaddam» tidligere i høst var positiv, men måteholden. Anmelderen avsluttet med å notere at romanen var imponerende, men at hun satt igjen med en snikende følelse av å ha blitt snytt.

Hvorfor bruker forfatteren av prisbelønte bøker som «Alias Grace» og «The Handmaid’s Tale» et helt tiår på en innfløkt sjangerøvelse som Maddaddam-trilogien? Svaret er enkelt. Atwood later til å stortrives i fremtidslandskapet hun har brukt 11 år på å skissere.

Skal man dømme ut fra Atwoods glidende overganger mellom fiksjon og virkelighet, kan det nesten virke som hun har lyst til å bli i postapokalypsen en liten stund til.

Atwood tar en kort slurk med vann før hun fortsetter med en nyutdannet selgers entusiasme.

– Det vil alltid være et marked for vanlige parykker. Men hvis du vil ha en ordentlig hårtransplantasjon som hodebunnen din ikke umiddelbart avviser, er Mo’Hair løsningen for deg, sier hun.

Les også:
<b>Priskrig på mobil-surfing </b>

Markedets dyreste leilighet: Vil ha 184.000 kroner per kvadratmeter
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.