Ola Kaldager, tidligere sjef for etterretningstjenesten E14

– Terroren kom fra Frankrikes egen bakgård. Fransk etterretning har pleid å ha stålkontroll på Midtøsten, sier Ola Kaldager (69).

Han tar imot på Sandhornøya, en times kjøring fra Bodø. Det er bare gått noen dager siden terrorangrepet i Paris. På tv-en ruller meldingene om at politiet har avverget et nytt anslag mot Frankrikes finansdistrikt.

– Dette går ikke over. Det blir grisete, sier Kaldager.

I rundt et tiår fra midten av 1990-tallet var han sjef for den topphemmelige, norske etterretningsgruppen E14, der også den avdøde marinejegeren Trond Bolle var sentral. Før den tid gikk Kaldager i skole hos fransk etterretning.

Han mener vestlige myndigheter grovt har undervurdert og ignorert utviklingen de siste årene – med flyktningestrømmer, ghettotendenser i de europeiske storbyene og enorm rekruttering av fremmedkrigere. Europol anslår at opptil 5000 europeere har dratt til Irak og Syria for å slåss for terrorgruppen IS. Anslagsvis 1500 fremmedkrigere kommer fra Frankrike, og rundt 250 av dem har siden flyttet tilbake.

– Har du vært i ghettoene utenfor Paris? Det er helt jævlig der, sier Kaldager.

– De har ikke de samme velferdsgodene, det er arbeidsledighet og fattigdom. Det kan ikke være overraskende at IS lykkes med å rekruttere derfra. Ingen myndigheter kan si at de ikke har sett dette skje. Dette har de visst, men ikke gjort nok med det, og nå har de mistet kontrollen. Fransk etterretning har fått disse miljøene opp i sengen. Belgia har kjempeproblemer, Sverige har ikke kontroll i det hele tatt i Malmö, fortsetter han.

Etterforskningen så langt tyder på at angrepet i Paris ble planlagt fra Syria – et land Frankrike normalt har hatt svært tette bånd til.

– De første jeg virkelig lærte etterretning av, var franskmennene, sier Kaldager.

Kritisk område

Fransk etterretning har alltid vært kjent, verdsatt og beryktet for kontakten med sine tidligere kolonier i Midtøsten og Nord-Afrika. Det har versert historier om økonomisk støtte for å kjøpe seg unna angrep på fransk jord. Overklassen fra land som Syria og Irak har gjerne gått på skoler i Frankrike og reist tilbake dit for å slappe av. Franskmennenes historiske kunnskap og enorme kontaktnett har vært ekstra nyttig de siste 25 årene.

– Fransk etterretning har overvåket land i Midtøsten og Nord-Afrika siden den kalde krigen. Regionen er strategisk viktig, skriver Philippe Hayez i en epost til DN.

Hayez er i dag førsteamanuensis ved Sciences-Po i Paris, men har 25 års erfaring fra fransk forsvars- og sikkerhetstjeneste, blant annet som nestsjef for innhenting og analyse i den franske utenlandsetterretningen DGSE. Hayez påpeker at etterretningstjenestenes egne styringsdokumenter beskriver Midtøsten og Nord-Afrika som et særlig kritisk område.

– En av grunnene til at vi beholdt så tette bånd, var at Frankrike på midten av 1990-tallet var målet for internasjonal terrorisme. Dette skyldtes særlig borgerkrigen i Algerie, sier Gérald Arboit, historiker og forskningsdirektør ved CF2R, det franske senteret for etterretningsforskning.

Han ga ifjor ut en bok om den franske utenlands­etterretningen i perioden 1856–2013. Forholdet mellom fransk og syrisk etterretning har vært særlig tett, etter at Syria ble uavhengig fra Frankrike rett etter Annen verdenskrig. Men så skjedde det noe. Fra 2012 jobbet Frankrike for å fjerne president Assad.

Møte med Kaldager

Onsdag, denne uken.

– Dere skulle vært her i natt. Et fantastisk nordlys.

Ola Kaldager viser oss rundt på Sandhornøya. Her, ute i havgapet, bor han mesteparten av tiden. Kona jobber, Kaldager er pensjonist, hvis han da ikke underviser ved Universitetet i Nordland eller er i Oslo for å forelese ved BI.

Nå er det lett sludd og i ferd med å mørkne. Kaldager tusler inn, serverer kaffe med litt melk – «den blir mer sivilisert da» – og skrur på tv-en. Sendingen viser en pressekonferanse fra Paris.

– Jeg synes det er riktig å gi et intervju nå, sier han.

– Det er alvor, det som skjer nå for tiden, men de færreste av dem som uttaler seg, har vært ute og sett virkeligheten. De synser veldig mye. Da tenker jeg at det er greit at jeg også sier noe.

Foruten offisersutdannelsen har Kaldager studert historie. Når han snakker, trekker han ofte inn analyser om folkegrupper, klaner og historiske feiltrinn for å forklare bakgrunnen for terrorangrep, borgerkriger og konflikter. Med en særpreget blanding av kynisme og idealisme kan Kaldager fortelle om en etnisk konflikt med likvidasjoner og barbari, før han dveler over raseringen av kulturskatter og kvinnene som lever kuede, ufrie liv. «Det er jo bare trist,» er en setning han ofte gjentar.

Kaldager har vært over hele verden selv – drukket hvitvin i Bagdad, sett brutaliteten på Balkan, opplevd Syria på sitt vakreste. Han finner en egen tilfredshet i å forstå konfliktene som utspiller seg. Som kampen mot IS: Hvem er alliert med hvem? Hva står på spill? Hva er det egentlig som foregår bak all viraken?

Cellen i Libanon

På midten av 1980-tallet reiste Ola Kaldager på sitt første oppdrag til Libanon. Han hadde da bakgrunn fra Heimevernsstaben ved Forsvarets overkommando. Kaldager hadde tatt en del kurs i etterretning, men ikke prøvd seg i virkeligheten. Nå ble han nestkommanderende og major i en såkalt MIO – Military Information Office – ledet av en fransk offiser. I realiteten var MIO-en en ren etterretningscelle som skulle finne ut hva som egentlig pågikk i krigen i Libanon og over grensene mot Syria og Jordan.

– Cellen besto av tre franskmenn, meg, en ire, en nepaleser og en ghaneser. Sjefen hadde sittet på tribunen da Sadat ble drept. I halvannet år reiste vi rundt og snakket med folk, forteller Kaldager.

Oppdraget kunne for eksempel være å finne ut hva Hizbollah og Amal-militsen hadde i gjære og hva som egentlig foregikk i de palestinske flyktningeleirene. Hvem snakker med hvem? Hvem står bak? Hvordan arbeider de? Hva vil de?

Så gjaldt det å skaffe kilder. Ofte tok det månedsvis. Kaldager lærte kildepleie, tålmodighet og metodikk av sine franske etterretningskolleger.

– Alt handler om sosial intelligens. Jeg lærte fort at det er liten grunn til å gå på statsministeren hvis du får tak i sjåføren, sier Kaldager.

Å være nordmann var en fordel. Kaldager sier det var lettere for ham å få tilgang, for eksempel i stammesamfunnene i Sør-Libanon.

– Det var ikke like truende om jeg dro dit. Dette visste selvfølgelig franskmennene, og det utnyttet de.

Innimellom fikk Unifil-styrkene besøk av de beryktede franske fremmedlegionærene, kjent for å utføre mer tvilsomme oppdrag i nasjonens tjeneste.

– De var på «leave» fra krigen i Tsjad og jobbet som vaktmannskaper mens de slappet av noen uker, sier Kaldager.

Gjennom tiden i Libanon fikk Kaldager på nært hold se en stormakt skjøtte sine strategiske interesser mens den deltok i FN-styrken. Franskmennene var ikke interessert i noen fremskutt posisjon i Unifil. Da var de ifølge Kaldager langt mer opptatt av å ha sine folk på plass nedover i kjeden, der jobbene ble utført.

Avansert spill

I etterkant av borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet gjennomførte islamister flere terrorangrep mot Frankrike. I tiåret før årtusenskiftet satset Frankrike derfor tungt på kontraterrortiltak.

– Frankrike var tidlig ute med en profesjonell antiterrorkapasitet, sier Pernille Rieker, seniorforsker ved Nupi.

Frankrike endret lovverket og rustet opp etterretnings- og sikkerhetsapparatet, ikke minst ved å styrke koordineringen tjenestene imellom. Men gjennom 80- og 90-tallet drev Frankrike også et avansert politisk spill opp mot viktige land som Syria, Iran og Libya – noe som førte til mindre terror mot Frankrike en periode. I dette spillet inngikk blant annet våpensalg, økonomisk støtte, amnestier og bytte av etterretningsopplysninger.

Ifølge Rieker bidro alle disse tiltakene til at fransk etterretning rundt årtusenskiftet hadde en langt tidligere – og bedre – forståelse av islamsk fundamentalisme enn sine allierte. Frankrike hadde god oversikt «over terroristceller i andre land som planla terrorangrep, også mot andre stater», skrev Rieker i en kronikk på NRK Ytring denne uken.

– Frankrike hadde for eksempel informasjon om 11. september-angrepet som ikke ble fulgt opp av amerikanerne. Informasjon fra fransk etterretning bidro også til å stanse et terrorangrep på Los Angeles’ internasjonale flyplass, sier Rieker til DN.

«Ikke noe hederlig»

Ikke minst var franskmennene kjent for å være gode på menneskelig innhenting – «humint» (human intelligence). Dette er tradisjonell etterretningsvirksomhet som handler om å skaffe kilder, infiltrere, presse – kort sagt gjøre det som er nødvendig for å skaffe informasjon. Det var denne skolen Ola Kaldager kom fra.

– Humint er en prosess, sier han.

– Fra du finner den du er ute etter, som du vil bruke som kilde, må du bruke lang tid. Gjerne ett år før du kan gjøre ting. Da begynner «spioneriet», om du kan si det sånn, og da kommer behovet for avklaringen: Er det mulig å gjøre denne kilden om til én som ikke har noe valg?

– Hva gjør man da?

– Det skal jeg ikke gå i detalj på, men som PST har advart: Det handler om kvinner og brennevin og den slags. Etterretning er ikke noe hederlig, det er stygge saker. Hva gjør at du bikker folk? Det er like mange muligheter som det er mennesker i verden. Penger, bilder, alt mulig, sier Kaldager.

Kildepleie kan gå over mange måneder og år, der forskjellige «humint-ere» er inne og påvirker. Men på et tidspunkt går et tilsynelatende vennskap over til å bli noe mer alvorlig.

– Da er det viktig at kildene ikke føler de blir misbrukt. Da får de bare panikk. Det gjelder å få dem til å skjønne at «sånn er det, dette er spillereglene fra nå av» og sørge for at de forsoner seg med det uten at det blir noe stort poeng. Du må være sosialt flink, late som det ikke er så nøye, det som skjer. Og så kan det jo være sånn at de som opererer kildene, ikke nødvendigvis er de som vet mest og som ser det store bildet. Dette er jo kunsten ved humint: når apparatet settes i sving, når store organisasjoner utnytter all informasjonen som siger inn.

– Hva skjer da?

– Husk på at alt blir skrevet ned og systematisert: Hvordan reagerte han på det spørsmålet? Når ble han forbannet? Hvordan er økonomien, ekteskapet, familien?

Hva er bristene i karakteren? Hvor er svakhetene? Til slutt vet du mer om ham enn kona gjør. Det er humint-ens stygge side: Når systemet tar kontroll over deg, med sitt enorme apparat, er du sjanseløs. De store organisasjonene kan sammenstille informasjon fra mange kilder og spille det tilbake til kildeføreren: Hvorfor lyver han nå? Hvorfor innrømmer han ikke kjennskapet til den og den? Så kan du skru til presset. Det er ikke pent, men det er derfor humint er effektivt. Hvis man tør.

– Tør?

– Hvis man tør å dra dit der man kan drive med dette.

E14 i brytningstid

Midt på 1990-tallet fikk Kaldager et nytt og temmelig banebrytende oppdrag: å etablere en norsk etterretningsgruppe som skulle konsentrere seg om krise- og konfliktområder der norske styrker kunne bli sendt. Enheten fikk navnet Seksjon for spesiell innhenting, men ble mer kjent som E14 og første gang omtalt offentlig av VG for snaue fem år siden. Ifølge avisen var rundt 140 agenter, både kvinner og menn, i aksjon for E14. Mange av dem var spesialstyrker, men det var også flere politifolk, jurister og andre sivilister inne.

Operatørene i E14 ble særlig rekruttert på basis av sosiale egenskaper. De måtte for eksempel klare å komme seg fra Oslo til Trondheim på kort tid med bare en tier i lommen. Etter å ha gått på en rekke intensive kurs, ble de sendt på oppdrag verden over, blant annet Balkan, Irak, Afghanistan, Sudan, Libanon og Syria. Ofte var de ute et halvår av gangen, lenge før en konflikt blusset opp, og med en møysommelig oppbygget coverhistorie.

Kaldager styrte gruppen med hard hånd, delvis løsrevet fra Etterretningstjenesten på Lutvann. Bare han hadde full oversikt over hvem som var hvor – og gjorde hva. Internt i spiongruppen hadde Kaldager kallenavnet «DG» – Den grå.

– Jeg vil ikke si så mye spesifikt om E14, men jeg kan bekrefte at jeg var sjef der, sier Kaldager.

Enheten ble formelt lagt ned i 2006. I perioden E14 opererte, gikk verden gjennom en helt vesentlig forandring, mener Kaldager.

– En ny brutalitet spredte seg. Jeg mener vi mistet mye av uskylden vår disse årene. Det var en brytningstid, sier han og utdyper:

– Vi så det først på Balkan. Serberne lenket fast FN-observatører til broer og ga blaffen i «safe areas» som Srebrenica. Hvis de kunne utnytte FN, gjorde de det. I Libanon ble den blå FN-bereten respektert. Til og med Hizbollah gjorde det, i hvert fall i begynnelsen. Men så fikk du Qana-massakren i 1996, og da var det slutt, der også: Hizbollah skjøt raketter fra en flyktningeleir, med visshet om at Israel ville slå knallhardt tilbake. Det var endetiden for FN-operasjoner slik vi kjente dem. Respekten for konvensjoner forsvant, sier Kaldager.

Han nevner også den internasjonale handlingslammelsen under folkemordet i Rwanda og den gryende trusselen fra Al-Qaida. Kaldager mener alt dette skjedde uten at norske ledere helt forsto hvilken brutalitet som var i ferd med å spre seg til Vesten.

– Vi er et naivt og sivilisert folkeferd, vi nordmenn. Jeg møtte så mange generaler som mente at den ene og andre lokale guvernøren var noen flotte og konstruktive folk. Det var ofte vanskelig å få dem til å skjønne at han var en kyniker og en krigsforbryter, sier Kaldager.

Omstridt valg

Halvannet år etter 11. september 2001 gikk en USA-ledet koalisjon til angrep på Irak. Frankrike var ikke med, men ble ifølge CF2R-forsker Gérald Arboit tvunget til å legge om etterretningsvirksomheten. Dette skulle få store følger på sikt, mener han.

– Frankrike var ikke med i koalisjonen og fikk derfor mindre informasjon om hva som skjedde i regionen.

Frankrike begynte derfor å ha mer dialog med land som Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Dette bidro til å endre perspektivet litt, spesielt når det gjaldt fundamentalistisk islam. Disse kreftene ble ikke presentert som trusler, men som noe som kunne stabilisere regionen, sier Arboit.

I 2012 tok også franske myndigheter et helt avgjørende strategisk valg, ifølge Arboit: å kutte båndene til Assad-regimet og jobbe for at Syrias diktator måtte gå av.

– Dette var selvsagt et politisk valg, men det hadde konsekvenser. Selv om Assads etterretning ikke har territoriell kontroll i hele Syria, vet den mye om hva som skjer på bakken. Dette er informasjon Frankrike har fått mindre tilgang på de siste årene, sier Arboit.

Etter angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i januar år ble fransk kontraterror reorganisert med nytt hovedkvarter. 2000 nye jobber ble utlyst. Minst seks forsøk på terrorangrep på fransk jord er avverget de siste månedene, har den franske innenriksministeren opplyst. Men franskmennenes liste over mistenkelige individer er på rundt 11.000 navn, ifølge flere franske aviser. De fleste eksperter mener det var uunngåelig at terroristene til slutt kom til å lykkes.

– At Paris-angrepet skjedde på tross av en veldig godt utviklet antiterrorpolitikk, viser hvor vanskelig det er å gardere seg, sier Nupi-forsker Pernille Rieker.

– Den store utfordringen ..., skriver Philippe Hayez ved Sciences-Po.

– ... som dessverre er opplevd i mange europeiske land det siste tiåret, er å kombinere den rette miksen av juridisk, teknisk og operasjonsmessig støtte for å håndtere en trussel som hele tiden endrer seg. Og dette bør skje uten å overreagere, utdyper han.

Flere av Paris-terroristene kom fra Belgia. Ifølge franske myndigheter har hovedmannen Abdelhamid Abaaoud oppholdt seg på europeisk territorium en stund, uten at fransk etterretning fikk varsel om at han var kommet tilbake fra Syria.

Gérald Arboit mener det er en stor utfordring å få til effektivt samarbeid mellom vestlige etterretningstjenester – ikke minst når så mye informasjon skal hentes inn og analyseres.

– Du kan ha all verdens informasjon, men hvis du ikke vet stedet, folkene og metodene, kommer du alltid for sent, sier Arboit.

Han mener mange gjør en feilslutning ved å sammenligne Charlie Hebdo-angrepet med terrorangrepene sist fredag.

– Charlie Hebdo var et veldig spesifikt angrep, tilsvarende drapsforsøkene mot Salman Rushdie eller den danske karikaturtegneren. Det hadde ikke noe med noe land å gjøre. Angrepet sist fredag var mer symbolsk, fordi Paris er en stor, viktig by. Terroristene valgte Paris, slik de også tidligere har valgt London, Madrid og New York, sier Arboit.

Skyggesiden

– Der oppe er et havørnreir, sier Ola Kaldager.

Han peker opp i en skråning og geleider oss rundt på området – med stranden der gjestene bader om sommeren, seljetreet på odden, utsikten mot Lofotveggen på en klar dag.

Kaldager er i dag ute av etterretningstjenesten. Foruten å forelese, holder han sikkerhetskurs sammen med konsulentselskapet Bestia, som er opprettet av tidligere spesialsoldater. Kaldager underviser blant annet journalister og hjelpearbeidere som skal ut i konfliktområder. Han sier regionene som er styrt eller påvirket av IS og andre islamistiske grupper, er blitt vesentlig farligere.

– Vi må ikke undervurdere disse menneskene. Jeg er blitt lurt selv, så dette vet jeg, sier Kaldager.

– IS styres av bakmenn vi sjelden hører noe om. Dette er etterretnings- og sikkerhetseksperter fra Saddam-regimet, toppfolk med stabsskoler og det hele. Men de har ingen steder å dra og dermed heller ikke noe å tape. De er ikke noen skolegutter, altså.

– Hvorfor ser disse bakmennene seg tjent med å ty til terror?

– For å presse aktørene på banen. Syria er en konstruert stat, og det vet disse folkene. Jeg tror de tenker: «Det blir ikke noe Syria og kanskje heller ikke noe Irak. Vi må være i posisjon når grensene skal settes på ny.» De kjenner oss, de vet hvordan vi tenker. I Vesten tåler vi ikke å se en journalist bli halshugget, derfor utnytter de det for å spre frykt. Det var ikke tilfeldig at de satte fyr på den jordanske piloten – det er et budskap rettet mot jordanerne.

– Det er temmelig dystre analyser du kommer med?

– Ja, men dette er alvor. Sett fra et spesialoperasjonsståsted har jo terroristene et perfekt opplegg nå: De har folk på plass i alle vestlige land, folk som kan gjøre forberedelser, planlegge logistikk og plukke ut mål. Og så kan de trene opp andre terrorister i Syria og sende dem inn for å gjøre operasjonen. Jeg hørte noen si at en kalasjnikov og et bombebelte er avansert. Det er ikke avansert i det hele tatt, det er veldig enkelt. Men opplegget er sofistikert. De bruker godt utdannede muslimer som er sinte og desillusjonerte. Så plukker de ut et par flinke folk, som legger en plan. Og så iverksetter de.

– Kan det være at du er litt for preget av å ha jobbet på skyggesiden i så mange år?

– Det er klart. Men jeg mener vi trenger en mentalitetsforandring i Vesten om vi skal ha noen mulighet til å håndtere utfordringene vi står overfor.

– Kan det hende at du nå spiller opp under det terroristene ønsker – som er å spre frykt og splitte vestlige samfunn?

– Jeg synes et sånt perspektiv er preget av naivitet og bidrar til å feie de reelle problemene under teppet. Jo snarere vi i Vesten kan diskutere mer om hva som egentlig foregår – ikke hvordan vi skulle ønske ting var – desto bedre rustet er vi. Jeg har 15 minst muslimske venner, og fem av disse er så nære at de kommer i min begravelse, så for min del har dette ingenting med rasisme eller fremmedfrykt å gjøre. Jeg er bekymret for hvor dette bærer, sier Kaldager.

Torsdag inngikk Stortinget et forlik om en kraftig innstramning av asylpolitikken. Ferske meningsmålinger viser at Frp har sterk fremgang på meningsmålingene.

– Jeg er mest redd for hva dumme nordmenn og høyreradikale kan finne på, sier Kaldager.

– Når det kommer nye terrorangrep, og når det blir mindre penger til sykehjemsplasser og idrettslag fordi flyktningemottakene krever masse, da oppstår det motkrefter. Du ser hva som skjer med Nasjonal Front i Frankrike – de fosser frem. Jeg frykter vi får den samme utviklingen i Norge. Dette tror jeg politikerne har begynt å skjønne. At dette ikke blir så hyggelig.

Les også:
Se video: Slik ble Bataclan-terroristen identifisert

Bok: Nedhøvlede hoppski, bakrus og en skulder ut av ledd. Birken var mye tøffere før.

Restauranter: Det hjelper ikke at maten er økologisk når den ikke smaker godt.

Vin: En riesling-stjerne er gjenfødt.

Ukens «Lunch»: Lenge leve forbrukermakten!

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.