Den norske læreren gjennom 60 år

– Hører dere at jeg snakker? spør Emilie Fongen Theodorsen (26) etter noen innledende velkomstord til dagens tredje time: matematikk.

Elevene i 8A på Abildsø skole i Oslo står ved siden av de doble pultene og den gjennomsiktige, bærbare kassen sin. Den er fylt med dagens skolebøker.

I låsbare skap har de lagt igjen sekk eller bag, en laptop, mobiltelefonen, kanskje Ipad og headset.

Da det ringte inn til nytt skoleår i høst, ble det stilt nye kompetansekrav til lærerne. Lærere som underviser i matematikk, engelsk og norsk, må fra nå av ha studiefordypning i disse fagene.

– Alle planene, vurderingen, dokumentasjonen, kartleggingen og kravene til samarbeid tar tid, sier Theodorsen, men hun er nyutdannet og vant til kravene som stilles i en målstyrt norsk skolehverdag høsten 2015.

Tidsreise

DN har fulgt lærere inn i klasserommet de siste 60 årene – for å se hva som er forandret og hvordan lærerne selv opplevde det.

– Det er ikke graden av detaljstyring som har forandret seg mest, men hva lærerstudentene undervises i. Man har i ulike perioder gått fra breddeundervisning, der faglig dybde ikke har vært høyt prioritert, til perioder som vi ser i dag: en panikkartet motsats, der lærerstudentene skal konsentrere seg om store og få fag, sier utdannelseshistoriker Harald Jarning ved Universitetet i Oslo.

– Norsk skole har gått fra å være mer tilfeldig drevet med lærere som var fullstendig fristilt, til det motsatte ytterpunktet som vi ser i dag, der mange lærere føler seg overvåket og gjenstand for utidig kontroll.

Veien videre

Skoleforskeren tror de neste store diskusjonene og reformene kommer til å handle om heldagsskole og skritt bort fra enhetsskolen.

– Vi har fått en fellesskole som rett og slett ikke håndterer faglig variasjon. Over noen tiår har dermed stadig flere barn og unge møtt et lengre og mer ensidig skoleløp, sier han.

Både den politiske og pedagogiske uenigheten om disse spørsmålene er likevel så stor at eventuelle reformer kommer til å ta lang tid, tror Jarning.

– Tanken om enhetsskolen er så dypt forankret i norsk historie at det vil gå mange år før dette vil endres. Men til en viss grad vil det nok skje.

1950-tallet

Full kontroll

Læreren bestemmer alt.
Rygg, Sogn og Fjordane

– Her inne var det kun fag som gjaldt, sier Maria Sælen (85) og går inn porten til nedlagte Rygg skule i Nordfjord.

Her lærte hun alle elevene i bygda å lese, skrive og regne. Hun stiller seg på trappen, tenker tilbake.

Hun sto på det øverste trinnet på skoletrappen. Alltid i den samme, romslige, lyse vaktmesterjakken med store lommer. Alltid i knelangt skjørt, strømper og praktiske sko. Hun blåste i skolefløyten, og elevene samlet seg. Jentene med fletter og hårbånd, guttene med kort sveis, alle med hjemmesydde klær. Så åpnet Maria Sælen døren inn til skolen, som også var hennes hjem, og ungene marsjerte inn til første time og salmesang.

Nå legger hun en gammel hånd på dørklinken og åpner med samme bevegelse som i de nesten 40 årene hun var lærer her.

– Resten av samfunnet var igjen utenfor klasserommet. Oppdragelse, heimkunnskap, økonomi, politikk – ikke noe av dette hadde vi på skolen på 50-tallet.

Døren inn til selve klasserommet er låst. Rygg skule ble nedlagt i 2009. Pianoet Maria Sælen brukte i musikktimene, står i gangen med et tynt lag støv på tangentene. Trappen opp til etasjen over brukes ikke mer.

– Fra 1958 hadde jeg eneansvar for all opplæring på småskolen, fra første til tredje klasse, sier hun og setter seg på et av trinnene.

Rygg skule hadde tilsammen 50 elever i småskolen og storskolen. Skolens andre lærer, en mann, hadde ansvaret for storskolen, fra fjerde til og med syvende klasse.

– Det var utenkelig at et kvinnfolk skulle være i storskolen.

Hun rister oppgitt på hodet og prøve­blåser i fløyten, som hun kaller «plystra». Det lyder kraftig og kommanderende, og Maria Sælen smiler og sier hun tror hun var en ganske tydelig lærer.

– Jeg kjeftet ikke og hevet ikke stemmen. Det var liksom nok å se på elevene, så ble det stilt.

Hun underviste ikke etter noen spesiell pedagogikk.

– På 50-tallet hadde vi hverken foreldremøter eller tester. Men hvis noen hadde det stritt hjemme, visste jeg det. Forholdene her er små.

I noen øyeblikk lukker hun øynene, ser bakover, husker ungene. Han som lærte fort, hun som slet med tallene, støyen i skolegården. Hun ser for seg det opphøyde kateteret, ovnen bak i klasserommet, lusekoftene, beksømstøvlene, salmesangen, at hun likte å leke med de minste elevene.

Hun åpner øynene og konstaterer:

– Samarbeid om undervisningen, slik som i dag, det var det ikke snakk om. Det var bare meg. Jeg bestemte og planla all undervisningen, men skulle jo sende dem videre opp i storskolen med kunnskap. Og på 50-tallet var det ikke noe slinger i valsen!

Fadervår

Da Maria Sælen begynte å undervise, startet barna på skolen som syvåringer, med undervisning annenhver dag. Mandag, onsdag, fredag den ene uken, tirsdag, torsdag, lørdag den neste. Lørdag kom en dame fra en annen bygd og underviste i hånd­arbeid – hele dagen.

Elevene i småskolen hadde fem skoletimer daglig. De store hadde seks. Enkelte foreldre mente det var lenge nok og uttrykte seg kritisk til tanken på en fremtidig daglig skolegang.

50-tallet var ingen tid for bruk og kast, og Maria Sælen forteller at hun var opptatt av at elevene ikke skulle sløse.

– Jeg ville ikke at de skulle spisse blyantene sine selv i den grove «sveiva» på kateteret. Enkelte spisset de røde og blå blyantene til korte stumper før man fikk sukk for seg, så de måtte avlevere blyanten til meg, så jeg fikk spisset den med tollekniven min. På den måten varte den lenger, sier hun nøkternt.

I småskolen hadde elevene lesing, skriving, skjønnskrift, regning og kristendom med de ti budene.

– I storskolen hadde de også kyrkjesoga, katekismen og forklaringene. Og vi ba Fadervår. Det var noe pugging, men mest repetisjoner. Jeg ønsket ikke å tvinge elevene til utenatlæring. De skulle forstå, det var det viktigste.

Datafarvel

Hun går ut skoleporten. I dag er den alltid åpen. Deler av det nyeste tilbygget brukes som treningsrom for ungdom, skolegården brukes til ballspill.

Da hun sluttet som lærer i 1994, var undervisningen fylt av data, og hun syntes det var blitt et vell av reformer og nye, detaljerte skoleplaner.

– Da greide jeg rett og slett ikke å følge med lenger. I tillegg skulle læreren være så mye annet enn lærer. I dag skal de nesten stå for hele oppveksten til ungene.

1960-tallet

Militær hverdag

Gutter og jenter får forskjellig undervisning.
Asker, Akershus

– Det var mye, når man tenker etter.

Kari Fosvold (69) smiler. Hun har hukommelse som et videoapparat. Synet av rette pultrekker i klasserommet, barnestemmer med den gamle og «breie» Asker-dialekten, bevegelsene i gymsalen, der det stort sett var linjegymnastikk, gutter og jenter hver for seg, selvsagt.

Men det som «var mye», var alle timene med kristendom.

– Hver eneste dag, seks dager i uken, startet vi med en hel time kristendom. Det var bibelhistorie og salmevers, og deretter lot jeg ungene tegne esler og palmeblader resten av timen.

– I 1961 ble det en veldig diskusjon om dette. Det endte med at skolestyret vedtok reduksjon til to timer i uken. Det var jo rene revolusjonen!

Kjønnsdelt

Kari Fosvold jobbet ved Vettre barneskole i Asker fra 1960 til hun gikk av med pensjon i 1998. De fleste av årene var hun rektor ved skolen.

Fosvold forteller at 60-tallsskolen var kjønnsdelt, med ulike fag og oppgaver til gutter og jenter. Ved siden av kristendom, skulle hun lære barna i småskolen skjønnskrift og heimstadlære med «livet på garden». I syvende klasse var det tre timer matlaging for jentene, mens guttene hadde andre fag, for eksempel matematikk. På eksamen sto det derfor tydelig skrevet: «Jentene behøver ikke regne dette stykket.»

– I det hele tatt hadde 60-tallet stor forskjellsbehandling mellom gutter og jenter. Lesebøkene hadde beskrivelser av kvinneyrker som husmor, sykepleier og lærer. Alt det andre kunne guttene drømme om å bli.

Streng skole

Fosvold forteller at 60-tallsskolen fortsatt var streng og disiplinær og at den av og til kunne virke militær. Elevene kunne sendes på gangen eller til rektor, og hvis man hadde gjort noe galt, var det fortsatt lov å gi straffelekse eller la elever sitte igjen.

Inne i klasserommet var læreren sjefen, og ingen visste hvordan kollegene underviste.

– Jeg ante ikke hva andre lærere holdt på med. Når vi hadde matpause, var det ingen som klaget over at de hadde problemer med bråk i klasserommet, selv om de garantert hadde det. Men det var liksom tabu å snakke om, som om det avslørte at man ikke var flink eller streng nok.

Da Fosvold ble rektor, var hun tidlig ute med å forsøke å etablere det aldeles nye og moderne elevrådet ved skolen.

– At jeg tillot det! Andre rektorer gjorde heftig narr av meg da. Tonen var: «Lille fru Fosvold, nå skal De vel snart la elevene ta over hele skolen også!»

Munnkurv

– Forplantningslære var så smått introdusert i skolen. Kravet for å ha den timen var at du var over 24 år og gift. Jeg var jo det, men visste ikke særlig mye selv, heller. Jeg fant overhodet ikke noe litteratur å støtte meg til, men i skolens kjeller fant jeg to plansjer. Jeg torde bare bruke den ene, den med det kvinnelige kjønnsorganet.

Hun ler høyt.

– Og selv den var så tabu å vise til elevene at jeg trakk for gardinene. Men jeg lot som om alt var romantikk, snakket om å holde hender og bier og den slags. Noe annet torde jeg ikke. Prat om prevensjon var altså strengt forbudt. Jeg var sjeleglad hver gang det ringte ut.

Fosvold minnes 60-tallets eksamen, som ble avholdt etter første skoleår.

Mødrene skulle stå bakerst i klasserommet og høre at læreren eksaminerte elevene i norsk, matematikk og kristendom.

– Jeg visste jo hvem som slet og husker hvordan jeg pugget enkelte setninger med dem, så de skulle slippe å grue seg til nederlaget med alle mødrene tilstede, sier Kari Fosvold.

– På den tiden fikk absolutt ikke alle elevene undervisning på sitt eget nivå – hverken i gym eller andre fag. Alle skulle følge samme undervisning, så noen følte hele tiden at de ikke mestret eller strakk til. På en måte var det brutalt. På slutten av 60-tallet og 70-tallet begynte man endelig å se elevene i mye sterkere grad. Det var på tide.

1970-tallet

Idealister med flanellograf

Busserullene stiger ned fra kateteret.
Kokelv, Finnmark

70-tallet blåste inn i klasserommene og fylte dem med unge lærere i busserull og brun kordfløyel med stensilerte sanger og et sterkt ønske om å forstå elevenes hverdag. Store barnekull skapte et skrikende lærerbehov over hele landet, særlig i Finnmark.

Trond (76) og Bjørg (74) Gløersen gjorde som mange nyutdannede lærere fra Østlandet: reiste til Finnmark for å begynne på en liten skole. Etter noen år på en kystskole, ble de i 1972 ansatt på internatskolen i Kokelv sammen med to andre. Disse fire forholdsvis ferske lærerne skulle drive all undervisning av 40–50 barn. I tillegg til godnattsanger, trøst, skirenn, hjelp med lekser og oppdragelse.

– Vi ønsket blant annet å leke undervisningen inn i ungene ved å ta i bruk musikk, drama og bevegelse. Vi ville at de skulle folde seg ut som mennesker, få egne meninger og bli glade i å lære, sier Bjørg Gløersen.

Hun står på gressplenen bak dagens skolebygning og blir melankolsk i blikket. Vinden fra havet rusker i det grå håret hennes.

– Vi kom til en norsk-samisk skole, ble møtt av glade unger og til tider veldig skeptiske foreldre, sier hun.

Mange av elevene var heller ikke hjemme i helgene på grunn av høy sjø, gjensnødde veier eller andre hindre.

Nei til «Skoleradioen»

På 70-tallet kom flere av elevene på Kokelv skole fra strengt religiøse, læstadianske familier der sang, gym og blandede klasser ikke ble møtt med entusiasme.

– Jeg mente det var riktig å bruke takt og rytme i gymtimene. Jeg hadde et avslappet forhold til kroppen og delte naturligvis garderobe med jentene. Alt dette var ikke alle foreldre forberedt på, sier Bjørg.

Bygda var delt omtrent på midten med hensyn til å ønske 70-tallets lærere og reformer velkommen.

– Jeg inviterte til slutt en av forstanderne i menigheten med i noen skoletimer, og så kom vi til enighet. Men NRKs moderne «Skoleradioen» fikk vi ikke bruke. Det aksepterte jeg. Og vi måtte søke skolestyret om å ha forplantningslære. Hun smiler og lar det være tydelig at det ble hennes åpne undervisning som vant frem.

– Til tross for stor lærerfrihet, vil jeg si at skolen var veldig lærebokstyrt i dette tiåret.

Høvelig sang

På 70-tallet ønsket unge lærere å distansere seg fra de eldre «jakke og skjorte-kollegene». Både Trond og Bjørg forteller at de gikk kledd i fargerike og løse, komfortable klær, men de brukte ikke anorakk og skinnveske, som enkelte andre gjorde.

Det var sjelden mer enn 12 elever i hver klasse, og disiplinen var helt avhengig av den enkelte lærer. Det fantes hverken «oppskrift» på pedagogikken eller hvordan dagen skulle starte. Undervisningen foregikk for det meste med kritt på tavlen, men flanellograf, spritmaskin, stensiler og balloptikon som fremviser ble også brukt.

– Vi begynte gjerne dagen med en salme eller «annen høvelig sang», husker Trond.

Kursplansystemet var typisk for 70-tallets skole.

– I matematikk, engelsk og norsk kunne vi velge undervisning fra tre forskjellige nivåer vi anbefalte for elevene, og mye tung teori ble fjernet, sier Bjørg.

Feilene

I dag er deler av 70-tallet lagret på internatskolens loft: gamle klassesett med O-fagsbøker, lesebøker med Fiffi og Foffo, store plansjer med torsk og sei, mattebøker med oppgaver som handler om far som kjører inn 42 lass høy på tre dager eller 33 høysåter på vollen. Fire utslitte trestoler og den gamle skoleklokken. Båndopptagere og radioer med et melankolsk støvlag står på en hylle.

– Vi var idealistiske, men vi gjorde selvfølgelig også feil, sier Trond.

Bjørg nikker.

– I dag er jeg egentlig litt skamfull for at jeg ikke hadde satt meg mer inn i den kulturen jeg skulle undervise i. Jeg trodde for eksempel elevene fikk hjelp med lekser hjemme, men mange foreldre hadde dårlige lese- og skriveferdigheter.

1980-tallet

Valgfag og frihet

Disco, fleksibilitet og fagpolitisk engasjement.
Kongsberg, Buskerud

– Det hendte elevene kunne forlate timer i matematikk og naturfag for å ha korøvelse. Siste halvdel av 80-tallet var gode tider for praktiske og estetiske fag, sier Jon Gunnar Tovsrud (59).

Han står på gulvet i musikkrommet på Tislegård ungdomsskole i Kongsberg med en gitar i hånden. På veggene rundt ham henger resten av klasse­settet med gulnede gitarer. 

Hele yrkeslivet har han jobbet i ungdomsskoler på Kongsberg. Alltid med musikk, norsk og samfunnsfag.

Værsågod, undervis!

I 1980 var Tovsrud 24 år og nyutdannet. Han hadde kordfløyelsbukse, langt hår og visste ikke helt hvordan han skulle få ro i klassen. Det føltes unaturlig å være streng.

– 1980 var et sjokk, sier han i dag.

­– Læreren var mye mer overlatt til seg selv, og vi nyutdannede var usikre på hvordan vi skulle takle disiplinproblemer. Det var å åpne døren til klasserommet og «værsågod, undervis!».

Der inne satt det pønkere, dyslektikere og skolelys i stappfulle klasser. Én lærer hadde ansvar for rundt 30 elever.

– Det tok litt tid før jeg følte meg som sjef i klasserommet.

Tovsrud smiler og rister på hodet. Sier det er lenge siden.

Få sosiallærere, mange valg

Tovsrud forteller at begynnelsen av 80-tallet fortsatt var preget av teoretiske fag og at skolesvake elever kunne ha det tungt. Det var få ressurser til dem som slet sosialt eller faglig. 

– Med innføringen av M87 (Mønsterplanen fra 1987) ble skolen mer variert. Både skolesterke elever og de som slet, fant glede i å kunne velge flere fag etter lystprinsippet. Vi fikk musikkrom med furuvegger, vi sang og spilte, vi danset til Bruce Springsteen og Michael Jackson – og disco! Og det var timer nok til å undervise i de store klassiske verkene.

Til tross for gleden over at valgfagene inntok timeplanen, mener Tovsrud det kunne være vel mye fleksibilitet i 80-tallsskolen. Lærerne hadde mye ubundet arbeidstid. Oppgaver, retting og telefonsamtaler ble ofte gjort hjemmefra på kvelds- og nattetid.

– Myndighetene virket ikke så detaljstyrende som i dag. Jeg mener også det var langt større fagpolitisk engasjement blant lærerne. Samtidig var vi så redde for den gammeldagse puggeskolen at det for enkelte kunne tendere til at litt vel mye skulle lekes inn og være morsomt.

Mindre press

Tovsrud tror ikke foreldrene hadde så høye ambisjoner på barnas vegne som i dagens skole. På den annen side var det mange tøffe klassemiljøer, som foreldrene dermed heller ikke hadde innsikt i. Det var mobbing og ganske tøffe forhold ved flere skoler.

– Jeg husker ordet terapeut kom inn i skolen på slutten av 80-tallet, og vi diskuterte kraftig hva som var skolens egentlige oppgave: å være kunnskapsformidler eller omsorgsperson. Dessuten fikk lærerne mene krast og tydelig i aviser og i politikken, sier han og hinter til at det stort sett bare er skoleledelsen som uttaler seg om skolepolitikk i dag.

Tovsrud mener 80-tallsskolen var en god skole og at det var et tiår da mange mannlige lærere valgte å undervise i grunnskolen.

– Til tross for at undervisningen fortsatt var tradisjonell, var 15 prosent av timene valgfag på ungdomstrinnet. Reformen som kom tiåret etter, med «ansvar for egen læring», fungerte dårlig for mange.

1990-/2000-tallet

Dørene åpnes

Fra bredde til fordypning.
Røa, Oslo

I 1998 var Anders Haugli (43) nyutdannet lærer med fersk ansettelse på Voksen barneskole i Oslo. Han gledet seg til å ta fatt på det som hadde vært målet lenge: undervisning i egen klasse. Han fikk tildelt en annenklasse, et rom og alt ansvaret for opplæring av 28 syvåringer.

– Jeg var stort sett alene om lekseplaner, undervisning, oppgaver og ansvar, sier han.

Året før var norsk skole blitt tiårig, men for Haugli virket ikke endringene så store.

På 90-tallet brukte læreren for det meste kritt og tavle, noen ganger hentet han frem en bærbar cd-spiller og satte i en cd med hørespill eller musikk, eller han satte en diskett i en av de få skole-pc-ene for å vise noe elektronisk, med det var unntaket. Av og til brukte de projektor og lerret. Hvis han ble syk, kunne ingen av kollegene uforberedt overta undervisningen.

– Vi hadde ikke noe felles system. Jeg drev undervisningen på min måte. Nå er det sentralisering og system på alle områder med kompetansemål for hver time. 

Samfunnets problemløser

En gang tidlig på 00-tallet begynte Haugli å tenke at han var moden for å åpne døren til klasserommet.

– Det skjedde selvfølgelig noe med min erfaring, men også noe med åpenheten. Jeg var ikke lenger redd for å vise om jeg hadde kontroll over klassen eller ikke. Gradvis mistet jeg også eneansvaret for «min» klasse, jeg arbeidet i team med andre lærere og vi lagde en felles hverdag med felles lekseplaner.

Kunnskapsløftet førte til en stor endring.

– Selvsagt endret den reformen mye. Etter 2006 skulle ikke bare elevene, men også vi lærere måles, veies

og dømmes. Alt fra spesifikk kunnskap til mobbeskjemaer skulle være etterprøvbart.

Haugli mener Kunnskapsløftet i tillegg ga skolen større ansvar for alt samfunnet forøvrig ikke klarer å håndtere.

– Det ble planer for mer fysisk aktivitet, mindre mobbing, høyere krav til kunnskap, dypere forståelse for fagene.

Respekt for ulikhet

Haugli sier det har vært interessant å se skolens endring de siste to tiårene.

– Skolen ble profesjonalisert på 2000-tallet. I langt større grad enn før ble lærerne styrt etter 2006. Kanskje ser jeg at skolen også ble rausere for mange elever, mer tolerant. Vi begynte å snakke mye om å respektere ulikheter. Da jeg begynte som lærer på 90-tallet, kunne elevene himle med øynene eller le av en som leste dårlig. Kanskje også fordi jeg var mindre trygg på å slå ned på forhold som ikke var greie. Men å le av en som ikke mestrer like bra som en selv, er rett og slett utenkelig i dag. Det er bare ikke lov.

I dag

Vurdering og smartboard

Alle lærere utdannes for samarbeid.
Abildsø, Oslo

Denne høsten bruker Emilie Fongen Theodorsen (26) mye tid på å gjøre elevene i 8A på Abildsø skole trygge på hva som forventes på ungdomsskolen, hva dagene skal inneholde og hvordan hun ønsker at de skal oppføre seg. Loddrett på venstre side av tavlen skriver hun: samfunnsfag, RLE, matte, lunsj, valgfag. Hun skriver hvilken dato og uke det er mens hun lurer inn navnet på et par gutter som ser i et blad, og hun gir tillatelse til en gutt som sier han må på do. Så deler hun ut en ukeplan som elevene skal feste på pultene. Hun legger merke til en som lager et papirfly av planen, men velger å overse det.

Lærerteam

Theodorsen er en av 8As to kontaktlærere. Hun skal snart ut i fødselspermisjon, og en ekstralærer deltar i mange timer for sømløst å kunne overta undervisningen. Theodorsen underviser i norsk og samfunnsfag, som var fordypningsfagene hennes på lærerhøyskolen. I tillegg har hun matematikk, som hun nylig har tatt gjennom statens etterutdannelsesprogram.

I dag skal mattetimen handle om negative tall. Hun har med seg et termometer og streker opp en lang linje over tavlen med en stor null midt på.

8A har ikke bare de to kontaktlærerne. Flere andre lærere i trinn-teamet samarbeider om Theodorsens klasse.   

– Vi bruker mye og daglig tid på planlegging og forberedelser, sier hun etter timen.

– Vi har egne timer til samarbeid, til kontortid og til å forberede lekseplaner og undervisningsopplegg. På mandager og onsdager, etter undervisningstid, har vi samarbeidsmøter, foredrag, faggrupper eller utviklingssamtaler. Det kreves at møtene er effektive og at vi har klare mål. Av og til har vi også «kollegalæring», der vi observerer hverandres undervisning og diskuterer hverandres innsats. Det er nyttig, sier hun.

Tidstyv

Theodorsen mener samarbeidet med andre lærere er berikende og betryggende, men synes all dokumenteringen tar mye tid. Alt elevene gjør og lærer, skal vurderes, og alle mål og opplegg skal dokumenteres.

– For meg som er nyutdannet har det alltid vært sånn. Jeg er vant til det. Men for dem som har vært lærere lenger, tror jeg all dokumentasjon kan oppleves som at de ikke blir stolt på. Og jeg må innrømme at jeg av og til tenker: Hva er det dokumentasjonen min egentlig brukes til – etterpå?

Abildsø er en mer enn 150 år gammel skole, har ti årstrinn, rundt 600 elever og 100 ansatte. Elevene i 8A sitter sammen to og to, i tre rekker.

Klasserommet er absolutt ikke moderne, men det er lyst, og fargene er malt grå. Fra store vinduer strømmer dagslys inn på hender i været som ivrer etter oppmerksomhet. Theodorsen gjentar stadig at ingen skal snakke i munnen på hverandre.

Elevene svarer på spørsmål om varmegrader og kuldegrader, om å skylde flere penger enn man eier.

Ingen av bolkene i timen varer veldig lenge. Ti minutter tavleundervisning, ti minutter spørsmål, ti minutter oppgaver som læreren skriver på tavlen. Hadde Theodorsen hatt smartboard i klasserommet, slik det er i mange av de andre rommene på skolen, ville hun også brukt dette i tillegg til krittavlen.

– Smartboard er et viktig verktøy for lærere i dag, sier hun.

– Å sørge for at alle forstår før vi går videre, samtidig som de elevene som tar ting lett, ikke skal kjede seg, står man i hver time, hver dag.

Målstyrt

Sammen med de andre lærerne på trinnet lager hun felles vurderinger. Elevene får karakterer, men de må ofte finne karakterene på den elektroniske læringsplattformen Its­learning når de kommer hjem.

– Vi jobber etter en målstyrt læreplan. Målet for hva elevene skal lære, finnes helt tydelig, men hvordan vi skal komme dit, bestemmer lærerne i teamet.

Lærerne jobber med årsplaner, lokale læringsmål og mindre delmål for hver enkelt time.

– Alle planene, vurderingen, dokumentasjonen, kartleggingen og kravene til samarbeid tar tid, sier hun.

– Men når alt kommer til alt, er elevenes relasjon til meg det viktigste for å lære. Og for meg er det å være med elevene det fineste og selve navet i verdens beste jobb.

Les også:
Video: Den norske læreren – fra enehersker til målstyrt maur.

Portrett: 32 uløste drapssaker siden 1989. Møt mannen som skal finne gjerningsmennene der ute.

Restauranter: Peruansk mat med reinsdyrkjøtt? Her turneres de rareste kombinasjoner med glans.

Vin: Polets 20 beste nyheter – og video med de fem beste kjøpene.

Ukens «Lunch»: Til knes i gjørme.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.