Havbrukets tre dilemmaer

Norsk havbruk møter jevnlig kritikk. Lus, sykdommer, rømning, utarming av fjorder og påstander om giftstoffer i sjømaten er noen av de viktigste.

Næringen har gjentatte ganger lykkes med å løse krevende utfordringer - og Norge er på en rekke områder landet som har kommet lengst i å utvikle fremtidens havbaserte matproduksjon.

Men dersom vi skal høste en større del av potensialet for bærekraftig matproduksjon i havet trengs nye fremskritt. Her er tre av de viktigste dilemmaene næringen nå står overfor - og hver eneste dag arbeider for å løse:

1. Friskere fisk: Lakselus, fiskevelferd og økonomi

Norge har verdens strengeste grenser for lakselus i havbruk. Dette henger sammen med at Norge har naturlige villaksbestander, som det er bred enighet om å opprettholde.

Medikamenter har frem til nå vært brukt for å oppfylle kravene. De senere årene har lakselusa utviklet resistens mot de vanligste legemidlene. For fortsatt å kunne produsere laks og ivareta konkurransekraft og arbeidsplasser har næringen utviklet alternative metoder som behandling med ferskvann, lunkent vann og ulike former for mekanisk fjerning av lus. Dette har ført til økt dødelighet og avveininger mellom å beskytte villaksen og å beskytte oppdrettslaksen mot unødige lidelser. For å verne villaksen slaktes ofte oppdrettsfisken tidligere, noe som svekker lønnsomhet og sysselsetting.

2. Sunn og miljøvennlig mat: Fôrressurser, giftnivåer og behovet for mer sunn mat

Havbruksnæringen fikk tidligere kritikk for bruk av for mye villfisk i fôret. For 10 år siden gikk det mer enn én kilo villfisk til produksjon av én kilo oppdrettslaks. Samtidig hindret knapphet på marine fôrressurser veksten i næringa. Nye fôroppskrifter der villfisk ble erstattet med landbruksprodukter ble utviklet.

I dag gir det kritikk for at fôret gir lavere næringsverdier i laksen enn tidligere og at fôret kjøpes fra mindre bærekraftig produsenter i Sør-Amerika. Fôret er også kilden til mye av giften som i dag finnes i fisken, som høster kritikk selv om de ligger godt under de tillatte grenseverdiene. Havbruksnæringen mener det gir en gevinst å bruke dette fôret til å produsere fisk i stedet for kjøtt, som er alternativet. Faktum er at en kan produsere langt mer fisk – med betydelig mindre CO2-utslipp og energibruk – med samme mengde fôr.

Fremover jobber næringa for å gå over til fôr fra marine ressurser som Raudåte, en hoppekreps. På sikt er det ønskelig å utnytte marint fôr enda lenger ned i næringskjeden, som alger. Dette vil gi mer næringsrik fisk, større produksjon av fisk per enhet råstoff og lavere giftnivåer i fisken.

3.En bærekraftig verden: Konkurransekraft, arealutnyttelse og fiskevelferd

Havbruksnæringen møter ofte på forslaget om å flytte produksjon av matfisk opp på land. På den måten skilles oppdretts- og villaks fysisk. Det hindrer påvirkning fra havbruk, i form av blant annet lakselus og gjødsel på havets naturlige økosystemer.

Det gir ikke alltid positive resultater for miljø og fiskevelferd. Åpne anlegg i havet nyter nemlig godt av at golfstrømmen bringer rent og kaldt havvann – med riktig temperatur, oksygennivå og næringsstoffer - inn i anleggene. Samtidig spres avføring fra laksen naturlig over større områder (slik som gjødsling av jordene på land).

Anlegg på land krever større plass og bruker mer energi for å gjenskape miljøet i havet. Det gir økt sårbarhet for strømbrudd, pumpefeil og andre feil. Lukkede anlegg gir dessuten økt risiko for smitte og sykdommer. Oppdrett på land krever både større og mer attraktive arealer. De alternative bruksområder for disse er i dag større enn i havet.

Anlegg på land kan også svekke Norges konkurransekraft. Norges fortrinn innen oppdrett handler om å utnytte våre naturlige fortrinn – blant annet som følge av golfstrømmen - i form av gode fjorder med riktig klima. Flyttes oppdretten på land vil lavkostland – deriblant Kina og land i Sør-Amerika – bli langt sterkere konkurrenter for norsk oppdrettsnæring.

KILDE: Merete Kristiansen/Nordlaks

• Les også:Norge er havets NASA