Miljøoppvåkning. Han husker at han ble opptatt av miljøet etter å ha sett dokumentarfilmen «En ubehagelig sannhet» av Al Gore i 2007. Den tidligere visepresidenten i USA ligner ikke mye på Greta Thunberg, men klimabølgen som filmen laget, kan ligne på den Thunberg har satt i gang nå. Han husker dessuten noen miljødager på skolen.

– Jeg ble veldig sånn … det var noe med utrydnings­truede dyr som rørte ved meg, sier Skjevik-Aasberg, som sporenstreks meldte seg inn i Natur og ­Ungdom.

– Men jeg meldte meg ut rett etterpå fordi jeg ble aktiv i Unge Høyre og følte liksom at man ikke kunne være begge deler.

Miljøengasjementet beholdt han like fullt, selv om noen hvisket ham i øret at miljøpolitikk kanskje ikke er den enkleste ruten opp til maktens tinder i Høyre. Det er i endring nå, tror Skjevik-­Aasberg, og trekker frem blant annet Høyres stortingsrepresentanter Stefan Heggelund og Lene Westgaard-Halle som forbilder for en grønnere Høyre-politikk. Han ble etter hvert valgt inn i sentralstyret, og i fjor ble han valgt til første nestleder – og ledet partiets utvikling av et nytt miljøprogram. 

For hvorfor skulle venstresiden ha eierskap til miljøsaken? Skjevik-Aasberg skjønner ikke det. Han kan bli opprørt, som da han var på en debatt i Oslo sentrum nylig, og hørte noen i fagbevegelsen si noe i nærheten av: For å redde miljøet må vi ha en rød, sosialistisk politikk.

Han var opptatt av at miljøprogrammet skulle være basert på den best tilgjengelige kunnskapen. 

– Vi snakket med alle, Cicero, Zero, WWF, Norsk Gjenvinning, Sintef … 

Skjevik-Aasberg tar en pause.

– Det ble et veldig bredt program.

Blant punktene som nestlederen er mest stolt av, som han fikk gjennomslag for også på Høyres landsmøte, er et mål om utslippsfrie havner og utslippsfrie fly. Kravet om at ti prosent av Norges havområder må vernes, også fra oljeproduksjon, er han også stolt av, men det er så langt ikke høyrepolitikk.

Nylig meldte Unge Høyres nestleder seg inn igjen i Natur og Ungdom, i tillegg til Folkeaksjonen olje­fritt Lofoten, Vesterålen og Senja og WWF.

Han smiler:

– Greenpeace og sånn føler jeg blir litt for voldsomt.

Litt radikal. – Noen sier jeg er litt radikal, da. Men det kan jeg leve med, fordi klimaet trenger radi­kale tiltak, sier Skjevik-Aasberg.

Det surrer av stemmer og freser i melkeskummeren på kaffebaren i Oslo, som ligger i nærheten av kontoret hans i Høyres Hus, men langt fra den lille bygda Ballangen i Nordland – der han vokste opp.

Han forteller at en del av ham fremdeles synes det er surrealistisk å ha et portrettintervju med en journalist, at akkurat han er blitt nestleder i statsministerens ungdomsparti.

– Det er helt absurd, apropos klassereise og sosial mobilitet, sier han.

– Jeg burde vært i den lille sekten min i Ballangen og nektet å ha omgang med omverdenen. Eller vært stuck i Sør-Korea, sier han lurt, landet han ble adoptert fra som liten pjokk.

I stedet har han de siste par årene stått bak en grønn dreining i Unge Høyre, blitt en slags miljø­opprører, som gjerne snakker om at regjeringen burde gjort mer for å få ned klimagassutslippene: Prat og målsetninger, ikke handling, sånn har det vært så altfor lenge i klimapolitikken, mener han.

– Mattestykket går ikke opp, sier Skjevik-Aasberg, og forteller at tiltakene regjeringen har vedtatt så langt vil føre til 13 prosent lavere klimagassutslipp i 2030 – regjeringens egne klimamål, og Parisavtalen, forplikter Norge til hele 40 prosents kutt. 

Nylig kom nyheten om at de norske klimagassutslippene gikk opp i 2018. 

– Vi må vekk fra debatten hvor vi slår hverandre i hodet med stadig høyere mål. Det er hva vi gjør som teller, sier han.

– Det ser dårlig ut på sikt om vi ikke gjør noe nå. Flere i Høyre burde få øynene opp for det, sier han, og minner om at en konservativ, generelt, bør tenke på forvalteransvaret, kommende generasjoner og de lange linjene.

Derfor har han store forventninger til regjerings nye «klimakur», som kommer snart, der han håper på nye, konkrete klimatiltak. På Høyres landsmøte tidligere i år sto han og Unge Høyre bak en grønn reso­lusjon, «Stans utslippene, ikke utviklingen», som fikk flertall – mens Erna Solberg og ledelsen stemte imot mange av tiltakene.

– Det var deilig å vinne den voteringen. Det er alltid gøy å vinne mot partiledelsen, det skjer ikke så ofte, sier han, og ler.

Da han var liten, visste ikke Daniel Skjevik-Aasberg hva han skulle svare hvis noen spurte hva slags musikk han likte. Han hørte jo ikke på musikk, fikk ikke lov av foreldrene. Det ble lettere da vennene sa at han bare kunne si Robbie Williams. 

Men så var det noen som spurte om tv-program, men det kunne han heller ikke svare på, siden tv heller ikke var lov. For der, i den læstadianske familien han vokste opp i, var mye synd, ikke minst homofili. 

– Helt siden jeg gikk på barne- og ungdomsskolen hadde folk spurt om jeg var homo. Men det visste jeg ikke jeg hva var. Jeg hadde jo vokst opp i en familie der vi hverken snakket om seksualitet eller homofili, forteller Skjevik-Aasberg.

Nå kan han le litt av alt som var synd, i det han kaller «sekta»: Sex utenfor ekteskap og prevensjon var ikke lov, ei heller alkohol, sminke, tv, dans, musikk, smykker, slips eller juletre – eller homofili. Så etter hvert brøt han med læstadianerne, forteller Skjevik-Aasberg, og brukte stadig mer av tiden sin på politikk.

Reaksjonene. Utover i ungdomsskolen lurte Skjevik-Aasberg litt på hvorfor han ikke ble for­elsket i jenter. På videregående, i Narvik, ble han elevrådsleder, som seg hør og bør for en politikerspire. 

Han husker at han var innom et klasserom for å snakke om skolens skapordning. Da noen gutter fleipete spurte: «Daniel, er du homofil?» svarte han, på direkten, uten å tenke seg om: «Ja». Så fortsatte han å snakke om skap og depositum – og var for første gang ute av skapet, uten å ha planlagt det, uten egentlig å ha erkjent det hundre prosent for seg selv først.

– Det var veldig spes, sier Skjevik-Aasberg.

– Det spredte seg som ild i tørt gress, det er en ­typisk liten by, Narvik. Ryktene spredte seg raskt. Det var helt forferdelig. Så jeg måtte bare skynde meg hjem og fortelle det til mamma.

De fleste i familien ble ikke glade, det ble ikke de andre i menigheten, heller. Han husker tele­fonene, de ringte og syntes synd på moren hans. Flere spurte i ettertid om de skulle be for ham for å drive ut Satan som hadde tatt bolig i hjertet hans.

Det var omtrent på denne tiden han brøt med sekten – og brukte mer av tiden sin på vennene utenfor menigheten. 

Nå prøver Skjevik-Aasberg å bruke erfaringene sine, nylig skrev han blant annet en kronikk om parallellsamfunn – som han selv opplever at han har vokst opp i. «De er ikke gettoer i storbyene, men gjemt på små steder hvor de i skjul får gode vekstvilkår», skrev han i Aftenposten. 

Hardhudet. Han mottar stadig negative kommentarer og hets, som så mange ungdomspolitikere. 

– Hver gang jeg åpner munnen, er det noen som ringer, skriver, epost eller brev, i alle kanaler, sier han. 

Til NRK viste han tidligere i år eksempel på en av de mindre hyggelige meldingene han har mottatt, på sms: «BRENNE i helvete vil bare bli som en mildt bris mot alt det grusomme som vil ramme deg i ALL EVIGHET! Hold homosexen for deg selv og sjærm barna fra dette forløpet til PEDOFILI!»

Han tror nok oppveksten har gitt ham hardere hud. 

– Ting bare preller av. Spesielt ting som åpenbart ikke betyr noe. Hva folk kaller deg, har ingen betydning.

Men han synes det er litt merkelig, at han ikke har latt seg merke mer.

– Jeg har aldri vært i en posisjon der jeg har følt meg som et offer, hvis du skjønner hva jeg mener, sier Skjevik-Aasberg. Han vet ikke helt hvorfor.

– Det er et godt spørsmål, jeg har opplevd mye da. Og så er jeg kristen, det kan jo ha noe med det å gjøre? spør Skjevik-Aasberg. 

Han sluttet aldri å være kristen, skiftet bare kirke, har lett seg frem til en som ikke er fordomsfull, som bygger folk opp, ikke prøver å holde dem nede. Han er medlem i folkekirken, men går i en menighet i Oslo, som heter United.

– Hvordan kan netthets bekjempes?

– Det er jo millionkronersspørsmålet. Jeg er usikker på om det går. Det vil alltid finnes sinna folk som mener fæle ting om andre. Jeg tror alltid vi vil ha mobbing og netthets, sier Skjevik-Aasberg, som mener det er viktig at de som opplever hets får støtte, at de skjønner at hetserne egentlig er veldig få.

– Politiet har sagt at gruppen som hetser mest, er middelaldrende menn, de som ikke er vokst opp med internett. Når de dør ut, kanskje det skjer en nedgang i netthets, jeg vet ikke.

Den siste olje. Han tenker på både Høyres og Arbeiderpartiets oljepolitikk som en mastodont, eller et tankskip, som er vanskelig å snu, som siger videre, med sin enorme vekt og stødige kurs.

– Det jeg forsøker å gjøre, det tar tid. Men vi må gjøre det, sier Skjevik-Aasberg. 

Han er mot boring etter olje utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, men her har han så langt ikke fått med seg hverken ungdomsparti eller moderparti. Han mener også at Norge må lage en plan for tiden etter oljen og for grønn omstilling – og det fortest mulig, uten at han vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Derimot vil han ha en overhaling av oljenæringens vilkår i Norge.

– Det skal ikke være ekstra lukrativt å holde på med olje og gass. Vi bør i det minste ha et nøytralt skattesystem, sier han, er redd for at oljen kan bli Norges Kodak-øyeblikk. 

– Kodak gikk ikke over ende på grunn av mangel på filmrull, men fordi det kom bedre og mer moderne kameraer som fjernet etterspørselen. Hvis vi ikke klarer å omstille oss i tide, vil tiden løpe fra oss. Det har vi ikke råd til å la skje.

Tar Erna på ordet. Fra neste måned skal han vikariere som leder i Unge Høyre, fordi leder Sandra Bruflot skal ut i barselpermisjon. Planen er å få statsminister Erna Solberg med på enda flere klimatiltak. Hun sa noe om klimakampen på landsmøtet, som Skjevik-Aasberg har tenkt til å minne henne på, igjen og igjen, om det blir nødvendig: «Kun seier er bra nok», sa hun.

– Det var godt sagt og vi tar henne på ordet. Vi kan lage mye styr altså, sier han, og ser lur ut.

Han vet jo at ungdomspartier har lite formell makt, av noen sett på som broilerfabrikker.

– Men vi kan sørge for at det er en politisk kostnad for de styrende i dag å ikke satse på klima, sier han.

– Hehe, nå ble dette veldig sånn brenne bh-en foran Stortinget, sier han, som om han har sagt noe som virker for opprørsk. Han blir alvorlig.

– Men det er dagens unge generasjon som skal arve disse problemene, og vi kommer ikke til å tilgi dagens voksenpolitikere dersom de ikke tar de nødvendige grepene – med den kunnskapen de har nå.

Han mumler at det muligens var veldig lite kristent å si at han ikke vil tilgi.

– Men det er vel lov å si det. D2

– Man fylles jo med optimisme og beundring av kraften og kreativiteten denne gruppen unge folk bidrar med for å lage en bedre fremtid, sier jurymedlem Jenny Skavlan (33).

Sammen med de seks andre i den tverrfaglige juryen, og ved hjelp av en leserbasert nominasjonsprosess, har D2 lett etter mennesker som vil gjøre verden bedre, med gode ideer, handlekraft og lederegenskaper. Vi har valgt å kalle dem ledestjerner.

Mot lyset. En ledestjerne er, i ordets opprinnelse, et referansepunkt for astronomisk navigasjon – en stjerne på nattehimmelen å styre etter – og brukes i overført betydning om en person «som man lar seg lede av (i liv, handling, virksomhet)», ifølge Det Norske Akademis ordbok.

– I en tid med en uløst klimakrise, er det mye som føles mørkt. Vi synes det er på tide å dra de unge med de beste bærekraftige løsningene frem i lyset, sier Ingrid Røise Kielland (41), journalist i D2 og prosjektleder for Ledestjerne-kåringen.

FNs bærekraftmål – «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030», med FN-sambandets ord – har vært en rettesnor for kåringen. Det har også vært et poeng at ledestjerner kan finnes i mange ulike felter og sektorer.

Lidenskap. Juryen har plukket ut 30 personer under 30 år, som fyller hele denne utgaven av D2. Av disse 30, har juryen også diskutert seg frem til en topp ti-liste, med personer juryen syntes var spesielt imponerende. Utifra den kan leserne via nettstedet D2.no/ledestjerne gjennom sommeren kåre en «vinner».

– Vi var veldig imponert over hvor mange dyktige, unge talenter som brenner for bærekraft i Norge, forteller jurymedlem Hege Yli Melhus Ask (45), konsernsjef i NHST Media Group.

Basert på bunken med nominerte som D2 i løpet av våren har fått inn fra leserne, møttes juryen i to omganger til utsiling av kandidatene.

– Enkelte kandidater var det umiddelbar enighet om, andre diskuterte vi oss frem til, sier Ask.

Juryen har lagt spesielt vekt på at en ledestjerne selv driver et bærekraftig prosjekt videre – det holdt ikke å ha en stilling eller verv innen bærekraft.

– Det var en enestående opplevelse å få innsikt i hvilket mangfold av lidenskapelige og innsiktsfulle personer og organisasjoner som ser på fremtiden som en mulighet til endring, sier jurymedlem Kjetil Trædal Thorsen (61), partner i arkitektfirmaet Snøhetta.

Eller som Jenny Skavlan sier:

– Det hjalp på klimaangsten å gå igjennom alle de nominerte. REDAKSJONEN

En ledestjerne

• Er under 30 år. (Blir 30 år etter 30. august 2019).

• Jobber aktivt, profesjonelt eller frivillig, for å fremme ett eller flere av FNs bærekraftmål. Vi legger spesielt vekt på målene som handler om klima og miljø.

• Utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter.

• Er norsk statsborger eller permanent bosatt i Norge.

Hva betyr det når journalistikk er sponset?

Eksterne sponsorer bidrar økonomisk til at et DN-prosjekt kan gjennomføres. Det er DN som definerer hva prosjektet skal være og hvordan det skal gjennomføres, men vi får økonomisk støtte fra partnere som ønsker å markedsføre seg knyttet til nettopp dette innholdet. Sponsoren har ingen påvirkning på det journalistiske innholdet, kan ikke kreve å bli intervjuet eller være kilde til journalistikken. De har heller ingen innflytelse over hvilke intervjuobjekter eller kilder DNs journalister velger å bruke. Bare redaksjonelle konsepter og enkeltstående prosjekter kan sponses. DNs løpende nyhetsjournalistikk kan ikke sponses.