Hun kaller det surrealistisk. Hva Penelope Lea (14) mener med det? At fremtiden kanskje ikke finnes lenger. Trygg er den i hvert fall ikke. For de voksne, som har i oppgave å passe på barna, beskytte dem, de gjør det ikke, mener Lea.

– Når de lar være å handle, føler jeg meg skikkelig ensom, sier hun, der hun sitter i familiens lille leilighet på Kjelsås i Oslo, blant villaer og trampoliner, med bred utsikt over byen og en skogkledd åskant, med hoppbakken Holmenkollen skinnende i det fjerne.

– Det er vanskelig å ha tillit til at noen kan være glad i deg, hvis de ikke også bryr seg om fremtiden din. 

Såpass sint og redd kan Lea bli, at hun må jobbe hele tiden for klimaet, som altså handler om å skaffe sine jevnaldrende fremtiden tilbake. En slags barnas superhelt, kanskje, men det er ikke hennes ord. Selv ønsker hun oppmerksomhet om saken, ikke om seg selv, men det er ikke så lett for tiden, for folk kontakter henne hele tiden, vil ha en bit.

– Jeg har lyst til å være med på alt. Det er mange ting jeg må si nei til, som jeg har kjempelyst til å være med på, sier hun.

Moren hennes, Synne Lea, kan bli bekymret, av og til ønsker hun at datteren bare lå der på sofaen og så på Netflix, har hun fortalt. Men sånt gjør ikke Penelope Lea.

– Jeg vil bruke den oppmerksomheten jeg har nå til å gjøre en forskjell, sier hun. 

Så denne uken har hun vært på møte med Barnas Klimapanel (over Skype, siden de ikke vil fly), hun har hatt møte med Nordisk ministerråd, hun skal på øving på Nationaltheatret, der hun skal holde en appell, hun skal kanskje på en høring på Stortinget og hun skal ta toget til Lom og holde en appell på en konferanse om bærekraftig reiseliv. 

Og så har hun altså skvist inn et intervju, selv om hun har semesterprøve i helse og miljø dagen etter.

Så mye snakker hun om miljøpolitikk at moren har sett seg nødt til å innføre ti minutters politikkfri sone under middagen. Og på ungdomsskolen, der Lea går i 9. klasse, begynner fraværet å bli høyt. 

– Dette er viktigere enn skole akkurat nå, sier Lea.

Barna. Barna har dukket opp som en maktfaktor i klimadebatten, og det har skjedd bare i løpet av det seneste året. Sverige har sin Greta Thunberg, mens Norge har Penelope Lea, en 14-åring fra Kjelsås, som har grepet mange med sine kraftfulle, personlige appeller om klimakrisen. 

Hun er med i Barnas Klimapanel, som består av syv barn som er demokratisk valgt av organisasjonen Miljøagentene til å tale barnas sak i klimakampen. De får inn massevis av eposter, tegninger og brev fra barn rundt i landet, og skal videreformidle budskapet til politikerne. 

Denne oppgaven har Lea tatt på alvor. Barna i Norge er redde nå, forteller hun. Og de streiker, i tusenvis, og foran dem alle, med Stortinget i ryggen, var det Penelope Lea som holdt hovedappellen tidligere i vår.

Men hva er det med barna, skjønner de noe som de voksne ikke lenger har tilgang til?

– Vi ser jo verden for første gang, vi har ikke sett den før, sier Lea.

Hun er blitt vant til å snakke på vegne av «Vi barna», og hun tror at voksne kompliserer ting, tenker det er vanskelig, og at dette hindrer dem i å handle.

– Barn ser verden enklere. Og jeg tror vi kan hjelpe de voksne med å se verden enklere, se den på nytt. Det tror jeg vi trenger.

Slik hun har forstått kriser, er ikke dette uvanlig, å være redde for det ukjente, for det drastiske, som politikere nå virker som de er.

– Men akkurat nå er jeg reddere for at vi ikke innfører de endringene, enn selve endringene. Jeg er skikkelig redd for at vi feiler, sier Lea. 

Noe av det hun mener sterkest om er norsk oljeutvinning, som hun vil ha slutt på så fort som mulig. Det er også et av kravene til skolestreikerne.

– Vi må vise at det er mulig å snu.

– Hvis ikke Norge klarer å snu nå, kan vi ikke forvente at andre land skal gjøre det. De fleste i Norge har det vi trenger, vi er mette og trygge, de fleste av oss bor i et varmt hus, vi har mulighet til å bære mer enn andre.

Å bruke barnet. For noen kan muligens Penelope Lea virke litt skremmende, et barn med talking points. For har hun meningene og formuleringene fra seg selv, eller finnes det voksne som dytter henne foran seg? Greta Thunberg er blitt beskyldt for at organisasjoner bruker henne.

Frp-politikeren Ole Jacob Johansen postet i vår en bildecollage på Facebook av Thunberg med sine karakteristiske fletter, ved siden av et bilde av en ung hitlerjugend – også hun med fletter, men med et hakekors i bakgrunnen. Det tredje bildet var av Hitlers propagandasjef Himmler, med sin datter på fanget, selvfølgelig hun også med fletter. «And now, this. Barn har alltid vært utnyttet i propagandaøyemed. Teknikken for å manipulere massene endrer seg ikke». Han slettet posten raskt, fordi han så at «at innlegget kan gi uheldige assosiasjoner», fortalte han til NTB. 

Tidligere i år så Thunberg seg nødt til å gå ut på Facebook og skrive at hun kun representerer seg selv – og ikke får betalt av noen. 

Også Penelope Lea er veldig bevisst på at hun ikke skal la seg bruke. Og hun skriver selvfølgelig talene sine selv, forteller hun, sitter oppe til langt på natt, det blir kanskje 30 sider. Før hun begynner å redigere ned, gir moren Synne Lea, som er barnebokforfatter, kanskje noen innspill, det er alt. 

– Hun støtter meg alltid fullt og helt, det betyr så mye for meg, forteller Lea.

Under intervjuet holder moren seg på kjøkkenet, men kommer innom med litt vann og kaffe, passer på at vi holder oss omtrentlig innenfor avtalt tid. Selv har hun ikke vært noe organisasjonsmenneske, forteller hun, men har vært opptatt av at Penelope skal få mene det hun vil, være den hun er.   

Klimabistanden. Hun er 14-åringen som kan si sånt som at hun «alltid har vært opptatt av klimabistand». Hun er 14-åringen som mest av alt ønsker seg en «nasjonal plan på bærekraft». 

Hun sjekker ikke telefonen sin en eneste gang under intervjuet, virker fokusert. Av mer typisk ungdommelige gjøremål, danser hun hiphop og dancehall. Venner er det blitt lite tid til i det siste.

– Nei, jeg har ikke hatt tid til det nå. Men i friminuttene får jeg gjort det masse, sier Lea, og tenker seg om.

– Jeg er med venner også, men for meg er dette så viktig nå, eller: Det er viktig for alle, så for meg er det viktig å bruke så mye tid som mulig nå, fordi det handler om alt.

Hun føler det hver dag, hvordan det haster, og hun skjønner ikke hvorfor ikke Norge bare kan gjøre mye mer. Handle som det var krise.

– Vi har tjent oss rike på klimagassutslippene. Vi har både et ansvar, og en mulighet, og en samfunnsstruktur som gjør at vi må bidra mye mer enn vi gjør i dag, være et foregangsland. Og jeg synes ikke vi skulle se på det som dumt å bidra mer, jeg synes vi skulle føle oss heldige som kan gjøre det, sier hun.

Håper på å håpe. Lea kommer stadig tilbake til at hun velger å håpe, helt bevisst. Hun må det, ellers forsvinner håpet, og hun kan ikke la det skje: da ville hun ikke klart å kjempe lenger, tror hun.

– Men inni meg har det skjedd noe med at ... vi har ikke tid, jeg blir reddere og reddere.

Hun ser en regjering som utlyser rekordmange nye oljekonsesjoner. Hun ser at utslippene av klimagasser i Norge øker. Hun ser politikere som klenger seg til elbilene, men ikke kommer med andre og mer drastiske tiltak. Det er en av grunnene til at Lea for litt siden bestemte seg for å slutte på hiphop.

– Jeg vil fokusere på dette, sier hun.

Hun ser også at barn og unge over hele Norge er engasjert nå.

– Hvis vi klarer å gjennomføre de endringene som vi vet må til nå, så tror jeg vi blir lykkeligere som mennesker, sier hun.

– Man skulle tro det var umulig å ikke høre oss.  D2

Barndommen. I det lyse rommet står verandadøren på gløtt, fuglene høres utenfor, skogen ligger rett baki der, Nordmarka. Lea har vokst opp her siden hun gikk i 5. klasse, da den lille familien på tre flyttet fra Åsgårdstrand. Hun og lillebroren begynte på Maridalen skole, som ligger en busstur unna inne i skogen.

– Den har utedo, og kyllinger og høner, forteller Lea.

Hun likte den lille skolen, de lekte mellom trærne, oppi dem, hun hadde få, men gode klassekamerater. Skogen kommer hun stadig tilbake til, også i talene sine, hun snakker om trærne, fuglene, maurene. Og det er helt bevisst, forteller hun, at hun vil minne tilhørerne på hva som kan bli borte, noe folk føler noe for.

– Det er en kjempeviktig sak, fordi det handler om alt, absolutt alt, som vi elsker og er glad i, fra den bitte lille mauren som går på gaten, til alle menneskene på jorden, sier hun.

Som alle gode taleskrivere klarer hun å løfte blikket, maner til et fellesskap, noe man får lyst til å ta del i. Hun bruker gjerne de samme elementene i intervjuer, og svarer på spørsmål litt som om hun holdt en appell.

– Jeg tror klimakrisen krever noe annet av oss, enn det andre kriser har gjort før, sier hun.

Lea har noe av Greta Thunbergs evne til å bryte gjennom snakket om klimamål, prosenter og grader, med ord som setter klimakrisen i perspektiv, og får med følelsene. Hun synes det er helt greit å bli sammenlignet med Thunberg, forteller Lea, kaller henne «råmodig», og er imponert over måten hun har fått i gang en ny form for ungdomsengasjement, gjennom skolestreikene.

– Men alle er forskjellige personer, og har sine egne måter å snakke på. Og vi trenger alt sammen. Jeg er meg selv, jeg er min egen.

Kjæledeggen. – Jeg tror jeg er blitt hardere, sier Lea, og ser ut som det motsatte av hardhet, med det åpne blikket, nesten alltid smilende. Men hun har jobbet med miljøvern siden hun var åtte år, er sånn sett gammel i gamet.

– Da jeg var mindre, trodde jeg det ville hjelpe om jeg bare ble hørt, så jeg kjempet skikkelig hardt for å bli hørt, forteller Lea.

Så opplevde hun at hun faktisk ble hørt, men at politikerne ikke gjør det hun krever.

– Tiden går, og vi gjør ikke nok, ikke i det hele tatt. Så jeg er blitt mye mer utålmodig. 

Lea har møtt mange politikere gjennom Barnas Klimapanel. Noen lytter, mens andre sier at «det er bra du er engasjert, men du forstår mer senere når du blir voksen».

– Jeg har opplevd veldig begge deler.

Det seneste året er hun blitt stadig mer på vakt mot å bli brukt, av politikere eller folk fra næringslivet. Hun vil ikke være «barnet» som står ved siden av dem.

– Så tar de en selfie, og så ser det søtt ut, sier hun.

– «Se så flink jeg er, jeg har møte med barn og unge og snakker om klima og miljø».

Hun har også merket seg at næringsliv og bedrifter i det siste er blitt glade i å bruke ordet bærekraft for å tjene penger.

– Men for meg er ordet bærekraft nesten som «jeg elsker deg». Det er så viktig, og vi må bevare det, og bruke det bare når vi virkelig mener det, sier Lea, og legger til at vi selvfølgelig må både bruke det og mene det.

– Man fylles jo med optimisme og beundring av kraften og kreativiteten denne gruppen unge folk bidrar med for å lage en bedre fremtid, sier jurymedlem Jenny Skavlan (33).

Sammen med de seks andre i den tverrfaglige juryen, og ved hjelp av en leserbasert nominasjonsprosess, har D2 lett etter mennesker som vil gjøre verden bedre, med gode ideer, handlekraft og lederegenskaper. Vi har valgt å kalle dem ledestjerner.

Mot lyset. En ledestjerne er, i ordets opprinnelse, et referansepunkt for astronomisk navigasjon – en stjerne på nattehimmelen å styre etter – og brukes i overført betydning om en person «som man lar seg lede av (i liv, handling, virksomhet)», ifølge Det Norske Akademis ordbok.

– I en tid med en uløst klimakrise, er det mye som føles mørkt. Vi synes det er på tide å dra de unge med de beste bærekraftige løsningene frem i lyset, sier Ingrid Røise Kielland (41), journalist i D2 og prosjektleder for Ledestjerne-kåringen.

FNs bærekraftmål – «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030», med FN-sambandets ord – har vært en rettesnor for kåringen. Det har også vært et poeng at ledestjerner kan finnes i mange ulike felter og sektorer.

Lidenskap. Juryen har plukket ut 30 personer under 30 år, som fyller hele denne utgaven av D2. Av disse 30, har juryen også diskutert seg frem til en topp ti-liste, med personer juryen syntes var spesielt imponerende. Utifra den kan leserne via nettstedet D2.no/ledestjerne gjennom sommeren kåre en «vinner».

– Vi var veldig imponert over hvor mange dyktige, unge talenter som brenner for bærekraft i Norge, forteller jurymedlem Hege Yli Melhus Ask (45), konsernsjef i NHST Media Group.

Basert på bunken med nominerte som D2 i løpet av våren har fått inn fra leserne, møttes juryen i to omganger til utsiling av kandidatene.

– Enkelte kandidater var det umiddelbar enighet om, andre diskuterte vi oss frem til, sier Ask.

Juryen har lagt spesielt vekt på at en ledestjerne selv driver et bærekraftig prosjekt videre – det holdt ikke å ha en stilling eller verv innen bærekraft.

– Det var en enestående opplevelse å få innsikt i hvilket mangfold av lidenskapelige og innsiktsfulle personer og organisasjoner som ser på fremtiden som en mulighet til endring, sier jurymedlem Kjetil Trædal Thorsen (61), partner i arkitektfirmaet Snøhetta.

Eller som Jenny Skavlan sier:

– Det hjalp på klimaangsten å gå igjennom alle de nominerte. REDAKSJONEN

En ledestjerne

• Er under 30 år. (Blir 30 år etter 30. august 2019).

• Jobber aktivt, profesjonelt eller frivillig, for å fremme ett eller flere av FNs bærekraftmål. Vi legger spesielt vekt på målene som handler om klima og miljø.

• Utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter.

• Er norsk statsborger eller permanent bosatt i Norge.

Hva betyr det når journalistikk er sponset?

Eksterne sponsorer bidrar økonomisk til at et DN-prosjekt kan gjennomføres. Det er DN som definerer hva prosjektet skal være og hvordan det skal gjennomføres, men vi får økonomisk støtte fra partnere som ønsker å markedsføre seg knyttet til nettopp dette innholdet. Sponsoren har ingen påvirkning på det journalistiske innholdet, kan ikke kreve å bli intervjuet eller være kilde til journalistikken. De har heller ingen innflytelse over hvilke intervjuobjekter eller kilder DNs journalister velger å bruke. Bare redaksjonelle konsepter og enkeltstående prosjekter kan sponses. DNs løpende nyhetsjournalistikk kan ikke sponses.