Det er blitt invitert til klubbkonsert nede på kaien. Trekkplasteret til museet Whales of Iceland i Reykjavik er samlingen av naturtro og håndmalte hvalmodeller – i europeisk målestokk uovertruffen, skal man stole på brosjyrene. Scenen er oppført mellom museets 25 meter lange blåhval og dens noe mindre slektning knølhvalen.

Bakteppet for konserten er rapporten til FNs naturpanel, som konkluderer med at 30 prosent av dyrelivet i havet er truet av utrydding, og at minst 30 prosent av havet burde vernes innen 2030. Nå skal saken belyses med musikk og poesi. Kveldens program er allsidig – kortreiste, islandske hybelmelankolikere med kasse­gitar, det anerkjente rockebandet Mammút, diktopplesning av den tidligere presidentkandidaten Elísabeth Jökulsdottír – og den norske artisten og miljøforkjemperen Ella Marie Hætta Isaksen.

– Jeg har alltid sett på havet som en mor, forteller hun fra scenen, før hun skal fremføre joiken «Gulahallat Eatnamiin».

Hun har ankommet Island for å innvies som havambassadør for Greenpeace, skal påfølgende dag spille inn en musikkvideo i den islandske naturen, la seg intervjue foran miljøvernorganisasjonens kameraer, havner med det i godt selskap – blant øvrige ambassadører for Greenpeace finner man navn som Javier Bardem, Ralph Fiennes og Helen Mirren.

– Med den forurensningen av havet som vi er vitne til i dag, har jeg tenkt at dette ikke er måten man behandler sin mor, sier hun.

Samfunnsansvar. Sist Ella Marie Hætta Isaksen var i D2, var så sent som i januar i år. Det hadde da gått et drøyt halvår siden hun som deltager i NRKs talentkonkurranse «Stjernekamp» fremførte protestjoiken «Máze» og rørte en hel nasjon. Siden har hun og bandet ISÁK utgitt debutalbumet «Ealán» til gode anmeldelser, og gjort stas på Mari Boine under årets Spellemannpris-utdeling. Nå er 21-åringen fra Tana i Finnmark kåret til Ledestjerne grunnet hennes fronting av miljø- og urfolkssaker gjennom hennes rolle som artist med et bredt, nasjonalt nedslagsfelt.

– Det å være artist og ta opp plass i samfunnet, mener jeg medfører et ansvar. Bare det å gå på scenen, at publikum ser på deg, gjør meg bevisst på at det kan være noen der ute som også ser opp til meg. Skal jeg ta plass i samfunnet, er det viktig for meg å prøve å gjøre noe godt ut av det. Det er det minste jeg kan gjøre, når jeg får lov til å leve av musikk, forteller Isaksen.

Hvalmuseet i Reykjavík er byttet ut med kafeen Bryggjan i den lille fiskerbygda Grindavík, drøye fem mil sørvest for hovedstaden. Isaksen og et filmcrew på seks har søkt tilflukt her, mens de venter at regnbygene skal drive vekk fra lavafjellet Valahnúkur. På veggene henger et stort kart over Island, falmede bilder av bygdeoriginaler, bugnende trålposer og fotballag på 70-tallet. Isaksen er iført en lyseblå kofte sydd av de gamle gardinene til lensmannskontoret i Tana, hvor moren hennes jobber som førstebetjent. Antrekket er slående, om enn ikke skreddersydd for det omskiftelige været på sagaøya.

– For meg gjør det egentlig ikke noe å ha to roller, én som artist, en annen som klimaforkjemper. Det føles både naturlig og riktig for meg. Jeg ville nok hatt dårlig samvittighet om jeg ikke brukte fritiden min på noe som helst, særlig når jeg har overskudd og lyst til å bidra der jeg kan – om det er miljøkampen, urfolks rettigheter eller feminisme, forteller hun.

Talerør. Isaksen flyttet i sin tid til Oslo for å jobbe i Natur og Ungdom, og ble etter hvert valgt inn i sentralstyret. Så fikk hun tilbud om å bli med i «Stjernekamp».

– Jeg trivdes godt i vervet, å bli valgt inn var et stort øyeblikk i livet mitt, og jobben ga meg mye. Samtidig er det å jobbe i Natur og Ungdom ganske spesielt. Målet er å redde verden, og ofte føles det som om man aldri skal nå det målet. Noen ganger mister man mestringsfølelsen, og jeg ble litt koko av å jobbe i Natur og Ungdom. Det var på mange måter frigjørende at artistkarrieren min ga meg muligheten til å kunne livnære meg av musikk. Da jeg fikk tilbudet fra «Stjernekamp», innså jeg at jeg ikke fikk timeplanen til å gå opp, sier hun.

Selv om hun ikke lenger jobber i Natur og Ungdom, er det ikke sjelden hun får telefoner fra medier og blir spurt om hun kan uttale seg. Som da gruveselskapet Nussir fikk bedriftskonsesjon i Kvalsund, hvor de planlegger å anlegge et sjødeponi for gruveavfall i Repparfjorden. Da nyheten kom, var Isaksen på ferie, sitatene hun spyttet ut i rent sinne ble omgjort til overskrifter. Nå snakkes det om at Repparfjorden har potensial til å nå de samme dimensjonene som Alta-saken.

– Jeg håper ikke at Repparfjorden blir den nye Alta-aksjonen, for den tapte vi. Jeg håper derimot at vi vil oppleve en lik grad av mobilisering, og at det fører til en like stor oppvåkning i Norge som under Alta-aksjonene. Dette er blitt en viktig symbolsak, sier Ella Marie Hætta Isaksen. 

– Taper vi også denne saken, blir det veldig klart for meg at urfolks interesser og miljøbevegelsen ikke blir hørt i Norge. Det hadde vært utrolig provoserende, og det hadde vært bensin på bålet for mange miljøaktivister. Tjener man noe på å bli forbannet? Jeg er redd for at vi kommer til å bli skikkelig forbannet ved et eventuelt tap, sier hun.

Utfallet av Repparfjord-saken er inntil videre satt litt på vent. Det stopper henne ikke fra å fiske etter informasjon om når og hvordan eventuelle aksjoner vil bli gjennomført – hun vil stille forberedt, renske kalenderen.

– Blir det aksjoner i Repparfjorden, må jeg slippe alt jeg har i hendene. Siden det er så kjipt å avlyse konserter, prøver jeg å legge til rette for at ISÁK ikke skal være så aktive akkurat når det blir aksjoner. Jeg har noen sitater på lur i tilfelle, jeg tar meg i å tenke pressestrategisk. Skjer det, gjelder det å kvinne seg opp og bare gjøre det – lenke seg fast, sitte i potensielt drittvær i flere dager eller uker, bli arrestert. Det er sikkert en påkjennelse – jeg har aldri gjort det før, forteller Isaksen.

Moren hennes er politiførstebetjent i Tana, faren er lensmann i nabokommunen Nesseby. Sivil ulydighet er et tema som er blitt grundig diskutert i hjemmet Hætta Isaksen.

– Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til norsk lov. Hvis jeg må aksjonere i Repparfjorden og ta del i sivil ulydighet, vil det gjøre handlingen sterkere. Det vil være beviset for meg at dette er en viktig sak, en sak det er rett å protestere mot. Det er min plikt å følge lovene, men også min plikt å bekjempe urettferdighet.

Aktivistisk joik. Ved parkeringsplassen ved Valahnúkur står en statue oppført til minne om Islands siste geirfugl. Bronsefuglen ser ut mot den lille øya Eldey, hvor det siste eksemplaret av arten ble tatt av dage sommeren 1844. Været har mildnet, men fortsatt blåser det frisk fralandsvind. Den gresskledte lavaen har begynt å slå sprekker, deler av fjellet er sperret av, krykkjekolonien skriker, flyr i skyttel mellom havet og reirene i fjellveggen. Isaksen har tullet seg inn i et pledd og en boblejakke, skal snart joike «Gulahallat Eatnamiin» på Valahnúkur.

– «Gulahallat Eatnamiin», «We speak Earth» på engelsk, ble skrevet av Sara Marielle Gaup Beaska til klimakonferansen i Paris i 2015. Hun oppfordret de fremmøtte til å joike den, som en protest. Jeg opplever å være i kontakt med naturen når jeg joiker denne joiken, og har gledet meg til å fremføre den ute på klippen. Jeg har dedikert den til havet, forteller hun.

Hun forsøker å aveksotifisere den samiske kulturen, normalisere dens ulike uttrykksformer, minne på at Norges urfolk fortsatt er her, fortsatt har en stemme, og ikke gir seg uten en kamp.

– Jeg vil minne det norske folket om samenes historie. Jeg synes det er synd om vi så fort skal glemme hva som står bak, synd at mange allerede nå ikke skjønner hvorfor vi har Sametinget. Det er en grunn til at det ble opprettet, og jeg vil minne folk på at det sam­iske folket trenger hjelp til å bygge opp det som ble revet ned gjennom mange hundre års undertrykking. Det har kommet gjennom en kamp jeg er veldig stolt av, men som jeg mener ikke er over. D2

– Man fylles jo med optimisme og beundring av kraften og kreativiteten denne gruppen unge folk bidrar med for å lage en bedre fremtid, sier jurymedlem Jenny Skavlan (33).

Sammen med de seks andre i den tverrfaglige juryen, og ved hjelp av en leserbasert nominasjonsprosess, har D2 lett etter mennesker som vil gjøre verden bedre, med gode ideer, handlekraft og lederegenskaper. Vi har valgt å kalle dem ledestjerner.

Mot lyset. En ledestjerne er, i ordets opprinnelse, et referansepunkt for astronomisk navigasjon – en stjerne på nattehimmelen å styre etter – og brukes i overført betydning om en person «som man lar seg lede av (i liv, handling, virksomhet)», ifølge Det Norske Akademis ordbok.

– I en tid med en uløst klimakrise, er det mye som føles mørkt. Vi synes det er på tide å dra de unge med de beste bærekraftige løsningene frem i lyset, sier Ingrid Røise Kielland (41), journalist i D2 og prosjektleder for Ledestjerne-kåringen.

FNs bærekraftmål – «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030», med FN-sambandets ord – har vært en rettesnor for kåringen. Det har også vært et poeng at ledestjerner kan finnes i mange ulike felter og sektorer.

Lidenskap. Juryen har plukket ut 30 personer under 30 år, som fyller hele denne utgaven av D2. Av disse 30, har juryen også diskutert seg frem til en topp ti-liste, med personer juryen syntes var spesielt imponerende. Utifra den kan leserne via nettstedet D2.no/ledestjerne gjennom sommeren kåre en «vinner».

– Vi var veldig imponert over hvor mange dyktige, unge talenter som brenner for bærekraft i Norge, forteller jurymedlem Hege Yli Melhus Ask (45), konsernsjef i NHST Media Group.

Basert på bunken med nominerte som D2 i løpet av våren har fått inn fra leserne, møttes juryen i to omganger til utsiling av kandidatene.

– Enkelte kandidater var det umiddelbar enighet om, andre diskuterte vi oss frem til, sier Ask.

Juryen har lagt spesielt vekt på at en ledestjerne selv driver et bærekraftig prosjekt videre – det holdt ikke å ha en stilling eller verv innen bærekraft.

– Det var en enestående opplevelse å få innsikt i hvilket mangfold av lidenskapelige og innsiktsfulle personer og organisasjoner som ser på fremtiden som en mulighet til endring, sier jurymedlem Kjetil Trædal Thorsen (61), partner i arkitektfirmaet Snøhetta.

Eller som Jenny Skavlan sier:

– Det hjalp på klimaangsten å gå igjennom alle de nominerte. REDAKSJONEN

En ledestjerne

• Er under 30 år. (Blir 30 år etter 30. august 2019).

• Jobber aktivt, profesjonelt eller frivillig, for å fremme ett eller flere av FNs bærekraftmål. Vi legger spesielt vekt på målene som handler om klima og miljø.

• Utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter.

• Er norsk statsborger eller permanent bosatt i Norge.

Hva betyr det når journalistikk er sponset?

Eksterne sponsorer bidrar økonomisk til at et DN-prosjekt kan gjennomføres. Det er DN som definerer hva prosjektet skal være og hvordan det skal gjennomføres, men vi får økonomisk støtte fra partnere som ønsker å markedsføre seg knyttet til nettopp dette innholdet. Sponsoren har ingen påvirkning på det journalistiske innholdet, kan ikke kreve å bli intervjuet eller være kilde til journalistikken. De har heller ingen innflytelse over hvilke intervjuobjekter eller kilder DNs journalister velger å bruke. Bare redaksjonelle konsepter og enkeltstående prosjekter kan sponses. DNs løpende nyhetsjournalistikk kan ikke sponses.