Noe som funker. Pearson ble født i England og bodde der sammen med søsteren, sin norske mor og britiske far inntil familien pakket kofferten og flyttet til Norge da han var elleve år gammel. Norsken hans er fortsatt marmorert med engelsk. 

Faren har alltid drevet egne firmaer, sist et firma som produserer miljøvennlige rengjøringsprodukter. Moren jobbet lenge for en norsk shippingfamilie, men var nylig med å starte firmaet Less Trash, som leverer produkter som genererer minst mulig søppel. Pearson ble tidlig opptatt av miljøet.

– Jeg ble helt oppslukt av geografitimene, husker jeg. Det var der vi begynte å gå inn i mennesker og planeten og hva slags innvirkning vi har på jorden. Jeg kom hjem fra skolen hver dag og pratet hull i hodet på mor, far og søsteren min. Det gikk mye i klimaendringene, men også i nye ideer til hvordan vi kan løse det, sier Pearson.

– På videregående husker jeg at jeg skrev en lang­svarsoppgave om Norges skifte fra oljeeksport til eksport av fornybar energi – først og fremst om hvorvidt det kunne være økonomisk bærekraftig.

Pearson har to utdannelser på cv-en. Først studerte han ingeniørfag ved universitetet i engelske Exeter, før han tok en mastergrad i ledelse ved London Busi­ness School. Han skjønte tidlig at om klimaet skal reddes, nytter det ikke å legge urealistiske strategier.

– Jeg har alltid vært interessert i bærekraftige løsninger som faktisk kommer til å funke, og ikke ting som er helt ute i space. I London studerte jeg business. Jeg synes det er viktig å ha den forståelsen når man skal jobbe seg opp i miljøindustrien. Jeg er ingen ekspert, men det har hjulpet, sier han. 

– I Exeter studerte jeg solenergi. Bacheloroppgaven min gikk ut på å lage en atomtynn solcelle, altså en solcelle man kan rulle ut eller spraye på en overflate. Den er velegnet for masseproduksjon og er fortsatt under utvikling for kommersiell fullskalaproduksjon.

Noe som funker. Pearson ble født i England og bodde der sammen med søsteren, sin norske mor og britiske far inntil familien pakket kofferten og flyttet til Norge da han var elleve år gammel. Norsken hans er fortsatt marmorert med engelsk. 

Faren har alltid drevet egne firmaer, sist et firma som produserer miljøvennlige rengjøringsprodukter. Moren jobbet lenge for en norsk shippingfamilie, men var nylig med å starte firmaet Less Trash, som leverer produkter som genererer minst mulig søppel. Pearson ble tidlig opptatt av miljøet.

– Jeg ble helt oppslukt av geografitimene, husker jeg. Det var der vi begynte å gå inn i mennesker og planeten og hva slags innvirkning vi har på jorden. Jeg kom hjem fra skolen hver dag og pratet hull i hodet på mor, far og søsteren min. Det gikk mye i klimaendringene, men også i nye ideer til hvordan vi kan løse det, sier Pearson.

– På videregående husker jeg at jeg skrev en lang­svarsoppgave om Norges skifte fra oljeeksport til eksport av fornybar energi – først og fremst om hvorvidt det kunne være økonomisk bærekraftig.

Pearson har to utdannelser på cv-en. Først studerte han ingeniørfag ved universitetet i engelske Exeter, før han tok en mastergrad i ledelse ved London Busi­ness School. Han skjønte tidlig at om klimaet skal reddes, nytter det ikke å legge urealistiske strategier.

– Jeg har alltid vært interessert i bærekraftige løsninger som faktisk kommer til å funke, og ikke ting som er helt ute i space. I London studerte jeg business. Jeg synes det er viktig å ha den forståelsen når man skal jobbe seg opp i miljøindustrien. Jeg er ingen ekspert, men det har hjulpet, sier han. 

– I Exeter studerte jeg solenergi. Bacheloroppgaven min gikk ut på å lage en atomtynn solcelle, altså en solcelle man kan rulle ut eller spraye på en overflate. Den er velegnet for masseproduksjon og er fortsatt under utvikling for kommersiell fullskalaproduksjon.

– Jeg er ikke en av de i miljøbevegelsen som tror på å gjøre mindre. Jeg tror på å gjøre mer, men med et mye mindre fotavtrykk enn tidligere – og kanskje også et positivt avtrykk, sier William Plahte Pearson.

Som en av gründerne av The Ocean Bottle er han til stede på den grønne start-up-festivalen Katapult Future Fest på Salt i Oslo. Under hesjene signert den finske arkitekten Sami Rantala er stemningen vennskapelig og optimistisk. Unge gründere med dress og ryggsekk mingler på vei til og fra møter og foredrag om hvordan verdens fremtidsutsikter kan lysnes. Pearson er brun, myser i sollyset, ser ut som om han nyss satte fotsålene på bryggekanten etter endt seilas.

– Det er fire hovedaktører i miljøkampen. I første rekke står enkeltmennesket og hva det kan bidra med. Så har man de store selskapene og deres innflytelse, dernest politikere og regelverk. Til slutt, nesten som en slags nisje, har man oppstartsbedriftene – de beveger seg fort og kan finne på nye ting som andre, større selskaper kan følge etter. Det er slik jeg tror vi kommer til å se en endring.

Gjenbruksflaske. The Ocean Bottle ble grunnlagt i fjor av Pearson, britiske Nicholas Doman (25), amerikanske Michelle Wiles (29) og meksikanske Mauricio Coindreau (30). Gjenbruksflasken – av stål og resirkulert plast, designet av K8 Industridesign i Oslo – ble lansert i februar. I vår var firmaet ett av elleve firmaer som ble tatt inn i akseleratorprogrammet Katapult Ocean, som har som formål å gi en dytt i ryggen til oppstartsbedrifter innenfor havteknologi.

– Det har en positiv effekt hvis man kan kutte ned plastforbruket sitt med 300 flasker hvert år, men vi må gjøre mye mer enn det, sier Pearson.

Ved kjøp av flasken går derfor 30 prosent av inntektene til plastinnsamling i regi av resirkuleringsfirmaet The Plastic Bank, som sysselsetter lokalbefolkning i Brasil, Haiti, Filippinene og Indonesia med innsamling av plast. 

Siden lanseringen i februar er 10.000 gjenbruksflasker er solgt til kunder i 88 land via nettbutikken, på Nobels fredssenter eller hos fiskerestaurantkjeden Pink Fish. Salget vil hindre plast tilsvarende ti millioner flasker i å havne i havet. Det foreligger planer om å produsere ytterligere 280.000 flasker i løpet av 2019. 

Hver flaske er utstyrt med en integrert smartchip som skal gi kundene et incentiv til videre bruk. Det viktigste, forteller Pearson, er at man kan ta med seg flasken til ulike partnersteder – foreløpig kun i Norge. 

– Der vil man kunne skanne flasken, og så vil miljø­rabatten gå til videre plastinnsamling. Det første partnerskapet vårt i Oslo er Godt Brød. Der vil man kunne fylle på med kaffe, juice eller vann og samtidig støtte noen til å samle inn 100 plastflasker på eksempelvis Haiti.

Flere lignende hendelser ga ham lyst til å gjøre noe med saken. Det var ikke bare plastflasker, men all slags plast som fant veien ut i havet. Plasten spredte seg fort, og infrastrukturen holdt ikke følge. Hvordan skal dette samles? Og hvordan skal man få til en god panteordning på plast? Dette var spørsmål Pearson satt igjen med.

– Det var først da jeg kom til Colombia at jeg skjønte at plasten måtte få en verdi. Der var de ­lokale elvene pakket med plast. Etter en periode med tørke kom regnet, og all plasten ble skyllet rett ut i havet.

Grønt potensial. – Det kreves en større løsning på havplastproblemet. Det blir bare verre. 22 millioner kilo plast havner i havet hver dag, og veksten er eksponentiell. Skal vi løse problemet, må plasten stoppes ved kilden. Jeg så at mange enkeltmennesker har lyst til å gjøre noe med det, og at oppmerksomheten rundt problemet er stor, sier William Plahte Pearson.

Han mener nordmenn flest er skånet fra de verste synene.

– Vi eksporterer all oljen vår, kjører rundt i elbiler, nyter ren og frisk luft, strendene våre er stort sett pene og rene – selv om det er mye plast her, også. Det er sånn man ønsker at det skal være. Men plasten i havet respekterer ikke landegrensene.

Han speider rundt seg på start-up-festivalen, nikker til kjente på avstand, deler ut klemmer. 

– Jeg har tenkt på hva Norge skal eksportere i fremtiden. Se deg rundt – vi er på en kreativ festival nå, vi har et stort potensial. Hvis det er energi vi skal fortsette å eksportere, må vi gjøre det internasjonalt med nye energikilder. Det blir uansett en utfordrende tid. Det er viktig at vi er forberedt på det og gjør så mye vi kan allerede nå. D2

Øyer av plast. Etter fullførte ingeniør­studier tok Pearson et friår, satte kursen mot den franske rivie­raen. Det ble et vendepunkt.

– Jeg var ganske lei av å gå på skole, og jeg hadde alltid hatt lyst til å jobbe til sjøs. Jeg tenkte at hvis jeg ikke gjorde det nå, ville det aldri skje. Jeg og en venninne reiste til Frankrike, gikk ved havnen i Antibes og delte ut cv-er, forsøkte å skaffe oss jobb om bord på en båt. Det var ganske vanskelig, fant jeg ut.

Etter hvert landet han en jobb som dekksgutt på en privat yacht. De la ut fra Malta, satte kursen mot Egypt og Suez-kanalen. I Rødehavet opplevde de elektrisk brann om bord, forteller han, Pearson måtte inn som røykdykker, slå seg gjennom vegger med øks for å få slukket brannen. Utenfor Jemen satte de opp piggtråd rundt båten og monterte vannkanoner, plukket opp to tidligere elitesoldater som skulle sørge for en trygg ferd forbi Somalia.

– Det var en periode jeg vokste veldig som menneske, føler jeg. Det var jo et eventyr.

Så nærmet båten seg turistdestinasjonen Maldivene, en atoll-nasjon i Det indiske hav.

– I horisonten så jeg masse sort røyk. Jeg spurte kapteinen hva det var, fikk vite at det var øya hvor de brant all plasten sin. Det var en gang en øy med plast på, nå er det en øy av plast. Innsamlingssystemet var overbelastet, og alle Evian-flaskene til turistene rant ut i havet, sier Pearson.

– Det var en trigger for meg.

– Man fylles jo med optimisme og beundring av kraften og kreativiteten denne gruppen unge folk bidrar med for å lage en bedre fremtid, sier jurymedlem Jenny Skavlan (33).

Sammen med de seks andre i den tverrfaglige juryen, og ved hjelp av en leserbasert nominasjonsprosess, har D2 lett etter mennesker som vil gjøre verden bedre, med gode ideer, handlekraft og lederegenskaper. Vi har valgt å kalle dem ledestjerner.

Mot lyset. En ledestjerne er, i ordets opprinnelse, et referansepunkt for astronomisk navigasjon – en stjerne på nattehimmelen å styre etter – og brukes i overført betydning om en person «som man lar seg lede av (i liv, handling, virksomhet)», ifølge Det Norske Akademis ordbok.

– I en tid med en uløst klimakrise, er det mye som føles mørkt. Vi synes det er på tide å dra de unge med de beste bærekraftige løsningene frem i lyset, sier Ingrid Røise Kielland (41), journalist i D2 og prosjektleder for Ledestjerne-kåringen.

FNs bærekraftmål – «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030», med FN-sambandets ord – har vært en rettesnor for kåringen. Det har også vært et poeng at ledestjerner kan finnes i mange ulike felter og sektorer.

Lidenskap. Juryen har plukket ut 30 personer under 30 år, som fyller hele denne utgaven av D2. Av disse 30, har juryen også diskutert seg frem til en topp ti-liste, med personer juryen syntes var spesielt imponerende. Utifra den kan leserne via nettstedet D2.no/ledestjerne gjennom sommeren kåre en «vinner».

– Vi var veldig imponert over hvor mange dyktige, unge talenter som brenner for bærekraft i Norge, forteller jurymedlem Hege Yli Melhus Ask (45), konsernsjef i NHST Media Group.

Basert på bunken med nominerte som D2 i løpet av våren har fått inn fra leserne, møttes juryen i to omganger til utsiling av kandidatene.

– Enkelte kandidater var det umiddelbar enighet om, andre diskuterte vi oss frem til, sier Ask.

Juryen har lagt spesielt vekt på at en ledestjerne selv driver et bærekraftig prosjekt videre – det holdt ikke å ha en stilling eller verv innen bærekraft.

– Det var en enestående opplevelse å få innsikt i hvilket mangfold av lidenskapelige og innsiktsfulle personer og organisasjoner som ser på fremtiden som en mulighet til endring, sier jurymedlem Kjetil Trædal Thorsen (61), partner i arkitektfirmaet Snøhetta.

Eller som Jenny Skavlan sier:

– Det hjalp på klimaangsten å gå igjennom alle de nominerte. REDAKSJONEN

En ledestjerne

• Er under 30 år. (Blir 30 år etter 30. august 2019).

• Jobber aktivt, profesjonelt eller frivillig, for å fremme ett eller flere av FNs bærekraftmål. Vi legger spesielt vekt på målene som handler om klima og miljø.

• Utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter.

• Er norsk statsborger eller permanent bosatt i Norge.

Hva betyr det når journalistikk er sponset?

Eksterne sponsorer bidrar økonomisk til at et DN-prosjekt kan gjennomføres. Det er DN som definerer hva prosjektet skal være og hvordan det skal gjennomføres, men vi får økonomisk støtte fra partnere som ønsker å markedsføre seg knyttet til nettopp dette innholdet. Sponsoren har ingen påvirkning på det journalistiske innholdet, kan ikke kreve å bli intervjuet eller være kilde til journalistikken. De har heller ingen innflytelse over hvilke intervjuobjekter eller kilder DNs journalister velger å bruke. Bare redaksjonelle konsepter og enkeltstående prosjekter kan sponses. DNs løpende nyhetsjournalistikk kan ikke sponses.